Eva Bratholm planla å bli gyngestol-pensjonist: – God følelse å være etterspurt

– Får man egentlig kjøpt sukkerbiter lenger?

Eva Bratholm lar spørs­målet henge i luften. Hvorfor denne undringen over noe en gang så hverdagslig som sukkerbiter – eller raffinade, som det het den gang de sto lengst fremme i hyllene i landets mange kolonialbutikker?

Jo, det har seg nemlig sånn at Eva Bratholm sommeren for 25 år siden besøkte øya Bali i Indonesia. Der kjøpte hun en sukkerkopp i glasert keramikk, som i dag er blitt en del av husets inventar – selv om den sjelden er i bruk.

Se video: Dette er det beste rådet Lilli Bendriss noen gang har fått

– Før hadde man jo sukker i teen, strødde sukker på grøten og hadde sukker på bær, men jeg har inntrykk av at folk i dag nesten ikke bruker sukker. Og som sagt, sukkerbiter vet jeg ikke engang om man får kjøpt, så koppen har i grunnen ingen funksjon lenger, sier hun og holder den opp foran seg.

– Men jeg syns den er så søt. Og så blir jeg glad av å se på den: formen, den grønne glasuren, det rustikke preget og ikke minst selve håndtaket, formet som en liten apekatt. Jeg er veldig glad i sånne ­figurer.

Reiseglade ektemenn

Et blikk rundt i stuen hennes hjemme på Ullern i Oslo ­bekrefter det. Her titter ymse dyrefigurer ned på deg fra skap og hyller: et ekorn, en frosk, fugler og pingviner.

Og når Bratholm i boka «Norges fotoalbum 1970–1979» forteller at hun som ung deltok i en såkalt grunnsirkel i regi av AKP(m-l), konkluderer hun med at hun ikke kan ha vært veldig opptatt av ideologien: «For i margene på heftene er det tegnet blomster, søte dyr og figurer. Pamfletten om ‘proletariatets diktatur’ er for eksempel omkranset av små hoppende kaniner.»

Bratholm ble aldri med i ml-bevegelsen, men interessen for dyrefigurer ser altså ut til å ha vedvart.

– Er du spesielt opptatt av dyr?

– Nei, svarer Bratholm ­kontant – uten å utbrodere.

Slik hun senere i samtalen ­bestemt svarer «nei» på spørsmålet om hun er opptatt av mat. Hun kan sette pris på et godt måltid, men helst i andres regi.

Så har hun da heller ikke viet sitt liv til kjæledyr eller brukt tid over grytene på kjøkkenet. Det er samfunnsliv, kultur og politikk som har opptatt Bratholm. Og reiselivets horisontutvidende gleder.

– Du kjøpte denne koppen på Bali. Hva gjorde du der?

– Bali var siste stopp på en fantastisk spennende ferietur. Den hadde begynt i Islamabad i Pakistan og fulgt deler av den såkalte Silkeveien, forteller hun.

Silkeveien er fellesbetegn­elsen på et nettverk av handelsruter mellom Øst-Asia, Sentral-Asia, Midtøsten og Europa, hvor det ble fraktet krydder, porselen, glass, ­metaller, hester og tekstiler – og sikkert også en og annen keramisk sukkerkopp.

– Det høres ikke akkurat ut som en ordinær pakketur?

Bratholm ler godt.

– Nei, det var det virkelig ikke. Den gangen var jeg gift med en eventyrer og en svært reiseglad mann, sier Bratholm, og sikter til økonomen Petter Nore, som også er far til hennes tre voksne barn.

I dag er Bratholm gift for andre gang med Joar Hoel Larsen, som i likhet med henne er journalist og tidligere utenrikskorrespon­dent. Og reiseglad.

– Sånn sett har jeg vært ­veldig heldig med mine ektemenn, sier hun og smiler.

Hus uten vegger

Men tilbake til Bali. Bratholm forteller at familien etter den lange reisen bare skulle slappe av og nyte strandlivet på den tropiske øya.

Barna var den gangen åtte, tolv og seksten, og grunnen til at valget falt på den indonesiske øya, var at ektemannen hadde fått låne et hus der.

Han hadde tidligere studert i London, hvor han hadde en bekjent som den gang drev et bistandsprosjekt på Bali.

– Det var hennes hus vi fikk låne. Det vi ikke var forberedt på, var at huset ikke hadde vegger. Når vi gikk til ro om kvelden, rullet vi bare ned noen bambusmatter.

– Ble dere ikke plaget av ­insekter – eller de langhalede makakene som etter sigende kan være ganske innpåslitne?

– Jo, det var en og annen ape som satt og kastet kongler på oss, men det overlevde vi. Det er dette som er så fint med å reise. Man innser at det er andre måter å leve på, og så må man bare innrette seg etter det. Det tror jeg har vært en veldig nyttig lærdom for oss alle, ikke minst barna, som har fartet mye rundt med oss.

– Og sukkerkoppen, hvordan dukket den opp?

– Det hadde med dette ­bistandsprosjektet å gjøre. I landsbyen Pejaten skulle kvinner lære å forsørge seg selv ved å lage tradisjonell balinesisk keramikk. Der kjøpte jeg blant annet denne koppen.

Pejaten er et kjent senter for keramikk, og den lokale industrien drives i dag hovedsakelig i hjemmene til folk. Femten år etter at Eva Bratholm besøkte landsbyen, ble det registrert over hundre slike husholdningsbaserte håndverksbedrifter der, med rundt 700 ansatte.

Pejaten fungerer i dag som et vellykket eksempel på bærekraftig ­turisme med nye inntektsmuligheter for lokalbefolkningen, samtidig som balinesisk håndverk og kulturarv blir ivaretatt.

Hvorvidt dette er en direkte følge av bistandsprosjektet Bratholm besøkte, er vanskelig å si. Men at sukkerkoppen inngikk i et slikt prosjekt, bidrar også til at den er spesiell for henne.

Etter en lang karriere som journalist og utenrikskorrespondent, ble hun i 2007 ansatt som kom­munikasjonsdirektør i Norad, som er underlagt Utenriksdepartementet.

– Det gjorde at jeg kunne fortsette å jobbe med utenriksrelaterte saker, med reising som en del av arbeidet, sier Bratholm, som i denne perioden blant annet var utplassert som ambassaderåd i New Delhi.

– Men hva mer kan vi si om denne koppen?

– Som du sikkert ser, har den knust flere ganger, men hver gang har jeg reparert den. Jeg liker å lime sammen ting som har gått i stykker, og blir veldig glad når det lykkes.

– Det sies at ting som går i stykker og settes sammen igjen, bare blir sterkere. For å bli litt filosofisk: Kan man si det sam­me om oss mennesker? At vi med alderen blir sterkere? Og kanskje til og med vakrere?

– Vel …

Bratholm dveler litt ved spørsmålet.

– Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er veldig filosofisk anlagt.

Gyngestol og nupereller

Nylig fylte hun 73 og har altså vært pensjonist i noen år. Da hun sommeren 1996 – for nøyaktig 30 år siden – ble portrettert av Cato Vogt-Kielland i Dagbladet, kunne hun for­telle at pensjonsalderen alle­rede var planlagt.

Bratholm så seg selv som en avslappet bestemor i gyngestol, nærsynt opptatt med storproduksjon av nupereller.

Journalisten formulerte dette som «en protest mot den omseggripende fokusering på alderdommens velsignelser, i form av 74-år­inger som tar embetseksamen etter å ha haiket jorda rundt og gått med aviser om ettermiddagen».

Nupereller er for øvrig små knuter som kan brukes til blonder, duker, brikker, bokmerker og dekor på for eksempel krager og mansjetter på bunadsskjorter.

Hjemmets utsendte får hverken øye på gyngestol eller noe som minner om nuperelleproduksjon hjemme hos Bratholm.

– For meg har det å bli ­pensjonist vært mer som å gå over i en frilanstilværelse, sier Bratholm.

Hun reiser på foredrags­turneer, tar oppdrag som konferansier, og annenhver torsdag er hun å høre i NRK P1+, hvor hun snakker om politikk sammen med en gammel kollega, Håvard Narum.

– Sammen er jeg og mannen min også reiseledere. Vi har nettopp kommet tilbake fra «Den store Englandsturen» i regi av Fotefar Temareiser. Og i august skal vi ut på tur igjen, denne gangen på et cruise til Shetland og Hebridene. Så, jo, jeg holder det gående.

– Mange eldre klager jo over at de blir satt på sidelinjen. Hva med deg? Føler du at du som 73-åring er mindre «attraktiv»?

– Jeg vet jo at mange opp­lever det slik, og jeg har ofte lurt på når det blir min tur. Men så langt har jeg ikke kjent det på den måten.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Det er jo ikke til å legge skjul på at det er en god følelse å være etterspurt. Selvfølgelig er det litt annerledes når man ikke lenger er midt i nyhets­bildet, men nå tar det litt andre veier. Som når et pensjonist­universitet spør om jeg kan komme.

Å bli eldre innebærer gjerne også goder, som det å få se en ny generasjon vokse opp.

– Jeg har jo for lengst blitt bestemor, og det er en rolle jeg går inn i med stor glede og mye innsats, sier Bratholm og forteller at hun etter englandsturen besøkte barnebarn ­nummer fire i Roma, hvor en av sønnene hennes har slått seg ned.

Nøkkelbarn og lugarpike

Eva Bratholms første arbeidsplass var Arbeider-Avisa i ­fødebyen Trondheim. Deretter bar det til Oslo, hvor Arbeiderbladet, Dagbladet og NRK sto for tur.

For sistnevnte arbeidsgiver var hun utenrikskorrespondent i Washington i fire år. Tilbake i Dagbladet ble hun også sendt til USA, som avisens New York-korrespondent.

– Samfunnsengasjement og journalistikk i kombinasjon med utstrakt reisevirksomhet ser ut til å oppsummere yrkeslivet ditt. Er det opplevelser i oppveksten din som pekte i den retningen?

– Jeg var et såkalt «nøkkelbarn». Det var jo ikke så vanlig at mødre jobbet den gangen, men mamma jobbet som fysioterapeut. Pappa var bankmann og abonnerte på VG. Det var en lykke for meg, sier Bratholm og forteller at når hun kom hjem fra skolen og hadde noen timer for seg selv, lå hun i sofaen og leste siste nytt fra en verden i opprør: Vietnam­krigen, sultkatastrofen i Biafra, drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy, gatekampene i Paris og sovjetiske stridsvogner i Prahas gater.

– Det var faktisk VG som åpnet verden for meg. Og jeg skjønte tidlig at det var journalist jeg måtte bli.

Etter gymnaset jobbet Bratholm et års tid som lærervikar på Mausundvær, en øy utenfor Frøya på trøndelagskysten. Og så, 19 år gammel, bestemte hun seg for å dra til sjøs. Eva understreker at det ikke dreide seg om et seilas med «en gjeng sjøulker på bøljan blå», men at hun fikk seg jobb som lugarpike på et cruiseskip.

– Det var en stor arbeidsplass med flere hundre ansatte, hardt arbeid – og ingen nåde. Det var en viktig erfaring og en god lærdom å ta med seg videre i livet. Jeg lærte meg å jobbe hardt.

Bratholm forteller at denne turen nok også fyrte opp under hennes reiselyst – og ikke minst kjærligheten til USA.

– Det første møtet med USA var betydningsfullt for meg. Og litt overraskende, i grunnen. For det var jo mye antiamerikanisme den gangen. Men jeg likte meg så godt der borte. Det amerikanske lynnet appellerte til meg. Siden har USA kommet til å spille en stor rolle i livet mitt. Jeg har bodd der, hatt barn der – og vært en del av hverdagslivet der.

Sammen med ektemannen Joar Hoel Larsen har Bratholm også vært reiseleder i USA, men etter at Trump kom til makten, har hun fått merke at stadig færre ønsker å reise dit.

– Det kan hende det endrer seg, men nå er vi inne i en ­periode hvor folk er skeptiske. Men USA er så mye mer enn den sittende presidenten, så jeg har ingen betenkeligheter med å dra dit. Våre turer har gått til «ville vesten» – Wyoming, Montana og Sør-Dakota. Der møter du et helt annet USA, og det spiller ­ingen rolle hvem som er president. Og amerikanere vi møter er jo fortsatt de samme.

Måtte ut i verden

For Eva Bratholm har det å reise blitt en del av tilværelsen. Allerede som ung var hun veldig bevisst på at det måtte bli slik.

– Det fantes jo så mange uoppdagede steder der ute, og det var på en måte en selvfølge at jeg måtte komme meg ut i verden. Fremdeles finnes det steder jeg gjerne skulle ha besøkt. Men det finnes også steder jeg tenker: Dit kommer jeg meg nok aldri.

– Er det et spesielt sted du drømmer om? Som du tenker: Dit må jeg dra før jeg dør?

– Nei, da ville jeg jo dratt dit. Jeg synes alltid det er litt merkelig å høre eller lese om folk som sier: «Jeg har alltid hatt lyst til å dra til Wien!» Ja, men så dra dit, da! Da må man jo bare komme seg av gårde.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Men hvis du hadde spurt meg om et sted jeg gjerne reiser tilbake til, ville jeg svart Brooklyn i New York, hvor jeg bodde som Dagbladets korrespondent. Det er en fantastisk smeltedigel.

– Og hva med Bali?

– Det er en flott øy, og det var et veldig fint sted å være. Utover det har jeg ikke noe spesielt forhold til Bali.

Hun tenker seg om et øyeblikk, så griper hun sukkerkoppen.

– Men denne har jo blitt en del av husets innredning, og rommer mange gode minner. Og når det tilsynelatende går så bra i Pejaten og keramikkproduksjonen der har skapt nye arbeidsplasser, ja, da var det jo også en veldig hyggelig investering. 

Tobias Sten om braksuksessen: Beskjeden fra legen endret alt