– Det var først etter at jeg møtte ham, at alt falt på plass
Han har øvd seg på rollen som «hallomann» siden han var fire år gammel. Denne sommeren kapret «Fjellhytta»-vinneren og skuespiller Espen Bråten Kristoffersen selveste drømmejobben.
«Fjellhytta».
«Og nå over til Dagsrevyen», er den ikoniske NRK-frasen som mange kanalverter har ytret siden 1959.
Denne sommeren dukket et nytt fjes opp mellom programmene i statskanalen. Men om du mener du drar kjensel på «hallomannen» Espen Bråten Kristoffersen (38), så har du helt rett i det. I fjor stakk han nemlig av med seieren i TV 2s realityserie «Fjellhytta», sammen med samboeren Sindre Fløistad (33). Jobben som kanalvert har imidlertid alltid vært en drøm for 38-åringen, som har øvd seg på rollen fra han var fire år gammel.
Fanbrev til Robert Stoltenberg
– Jeg husker jeg satt på rommet mitt eller toalettet og «presenterte» programmene. Kanalvertene fascinerte meg veldig. De representerte trygghet og omsorg. Damene var så flotte og pene i tøyet, og det appellerte veldig til meg, forteller Espen – og nevner Terje Sølsnes, Ragnhild Sælthun Fjærtoft og Kristin Johnson som gode barndomsminner.
For ham er de legender og han husker han syntes damene lignet litt på tantene hans – med den korte frisyren som var populær på den tiden.
– Jeg trer inn i denne rollen med ærefrykt, og må klype meg i armen. Jeg håper jeg også kan formidle samme trygghet til andre. Kanskje til en ung homofil gutt som ser meg på skjermen, og dermed kan føle trygghet i seg selv? funderer Espen.
TV-forbilder som han kunne identifisere seg med i oppveksten, ble spesielt viktig for unge Espen, som fra tidlig alder drømte om en karriere i underholdningsbransjen. Som Geir Kvarme i «Fredrikssons fabrikk», Finn Schjøll i frokost-TV og Robert Stoltenberg i populære «Borettslaget» på begynnelsen av 2000-tallet.
Sistnevnte fikk til og med fanbrev av Espen, og den ferske kanalverten husker godt hvor stas det var å få svar – i en NRK-konvolutt.
– Robert var et stort forbilde, fordi han var så åpen om den han var. Jeg har fortsatt kortet fra ham hjemme, og nå som jeg også er i NRK, føler jeg det som om ringen er sluttet på en måte. Jeg har senere jobbet med både Geir, Robert og Finn i voksen alder, tenk om ti år gamle Espen visste det? humrer han.
Les også: Robert Stoltenberg: – Jeg er veldig var på kritikk
Allsidig karriere
I første omgang skal Espen være kanalvert i ett år, men bare å få en fot innenfor NRK tar han som en stor seier. Men de som måtte tro at 38-åringen gikk rett fra et reality-program til jobben som TV-presentatør, må tro om igjen. Espen har en lang og allsidig karriere bak seg som skuespiller og musikalartist.
Nevner man et teaterstykke, så har han mest sannsynlig medvirket i den. Han har fartet mellom alle teaterscener i Norge, vært på turné og har dubbet et titalls animasjonsfilmer og TV-serier. De aller minste vil nok kjenne igjen stemmen hans som Klatremus i «Hakkebakkeskogen», og Tinky Winky i «Teletubbies».
– Helt fra jeg gikk i barnehagen, har jeg vært spilloppmaker. Det har alltid vært en stor del av min identitet. Selv om jeg ikke kunne spille gitar, så holdt jeg konsert for familien i stua – med hatt og parykk. Mamma begynte derfor å ta meg med på teater, som en investering i min fremtid. Det er jeg veldig takknemlig for, for jeg vet at ikke alle familier har mulighet til å ta med barna på teater, forteller Espen.
Les også: Tom Sterri: – Man skal aldri si aldri
Kjæresten Sindre
Ti år gammel ble han bitt av musikalbasillen da han så «Grease» på Chat Noir. Dermed var det ingen vei tilbake. Espen hadde funnet sitt kall i livet.
– «Grease» har fulgt meg i en eller annen form etter det, og har vært toneangivende for livet mitt. Jeg har spilt mange hundre forestillinger med musikalen, i alle byer og alle formater. Nå føler jeg meg litt gammel, derfor er det Sindre som har hoppet inn i rollen min som «Roger» fra høsten av. Det er utrolig gøy! Nå skal jeg forelske meg på nytt, beundre Sindre fra salen og tenke: «Wow, for en mann», ler han.
Kjæresten Sindre har han delt livet med i hele ni år. De møttes fordi de tilhører samme bransje, og det tok ikke lang tid før de falt pladask for hverandre. «Som å komme hjem», beskriver Espen det som.
– Sindre tar meg som den jeg er. Han er så snill og tålmodig – en livsledsager i tykt og tynt. Det var først etter at jeg møtte ham, at alt falt på plass, deler han.
Les også: Emilie Nereng: Gifter seg to ganger
Måtte være best
For det var ikke bare enkelt å være en ung gutt med masse følelser å sortere, og bokser man prøvde å passe inn i. Espen jobbet hardt for å bli likt, for å bli best. På den måten kunne ingen ta ham for legningen han tidlig forsto at han hadde, og ingen kunne bruke mot ham at han var «feminin», hvis han briljerte på håndballaget, tenkte han.
– Jeg måtte bli best på scenen, god i håndball, være flink på skolen. Å måtte opprette en «best i klassen»-fasade, setter seg i deg. Jeg var ganske utslitt og innimellom ganske redd, forteller Espen.
Han prøvde seg på jentekjærester, men fant stadig på unnskyldninger for å slippe å bli med dem hjem eller kysse. Etter hvert meldte trangen seg etter å oppleve en gnistrende forelskelse, den man kjenner i hele kroppen. Den fant unggutten som 16-åring, og dermed også motet til å komme ut av skapet.
– Det var heldigvis helt udramatisk på hjemmebane, jeg tror ikke det kom som noe sjokk. Jeg fikk støtte og aksept, og det var fantastisk, forteller Espen, som vokste opp på Greverud utenfor Oslo.
Les også: (+) Jeg droppet bryllupsdagen til min beste venninne
Ble tykkhudet
I teaterbransjen fant han også kjærlighet, trygghet og aksept, men miljøet er heller ikke for pyser. Det er beinhard jobbing, mange avslag, kniving om roller og brutale tilbakemeldinger man blir tykkhudet av. «Du må være mer mann», «du må snakke mørkere», «husk at du nå spiller en hetero» er bare noen av tilbakemeldingen han har fått.
– Det er klart slike tilbakemeldinger fort kan gjøre deg utrygg. Samtidig opplever jeg at miljøet har endret seg mye etter at jeg selv startet i 2010. I dag er man mer åpen for mangfold, og for å modernisere historier på scenen. Det synes jeg er gøy, og helt riktig. Hvorfor kan ikke Hedda Gabler ha afrikansk bakgrunn for eksempel? utfordrer han med et smil.
Det var imidlertid deltagelsen og seieren i «Fjellhytta», som forankret både selvtilliten og forholdet til kjæresten. For første gang skulle ikke Espen skjule seg bak en rolle, men være seg selv på TV – og prøve seg på noe han aldri hadde gjort før.
– Vi satte jo hele forholdet vårt på spill, men kom ut av det bare enda mer åpne og trygge i oss selv. Mange trodde kanskje at vi ikke kunne slå inn en spiker fordi vi er homser, men det fikk vi vist at vi kan. Det har gitt selvtillit, og det tror jeg man utstråler også. Nå tør jeg faktisk å hive meg ut i ting – som å være kanalvert. Nå kan resten bare komme!
