Jeg droppet bryllupsdagen til min beste venninne

Så langt i livet mitt har jeg hatt mange gode venninner, men ingen av vennskapene kan måles med det jeg hadde med Anne. 

Med like verdier, en felles interesse for diskusjoner om filosofi og psykologi samt en forkjærlighet for klassisk musikk var det full klaff da vi ble kjent med hverandre. 

Jeg var sikker på at Anne kom til å bli en god venninne ut livet.

Dessverre ble det ikke slik, og det verste av alt er at jeg ikke har andre enn meg selv å klandre for at vennskapet gikk i oppløsning. 

Jeg skammer meg over hvordan jeg oppførte meg overfor henne, og den enorme misunnelsen jeg opplevde. Men jeg ser også at det har lært meg noe viktig, og at jeg har vokst på den vonde erfaringen.

Anne og jeg møttes på et jobbrelatert kurs. Vi var i tidlig 30-årene og var kontorrotter som ønsket oss mer ansvar på jobben. Vi anså kurset som en mulighet til å fremme vår karriere. 

Men bortsett fra felles karrieremål hadde vi tilsynelatende lite til felles. Anne var singel og hadde aldri vært i et forhold, mens jeg, etter utallige tilbakelagte forhold, endelig hadde satset på den mannen jeg håpet å dele resten av livet mitt med.

Torben var veldig sjarmerende, men han var ingen enkel person å leve sammen med.

Vi var nygifte, men ekteskapet vårt var langt fra uproblematisk, og Anne ble en fantastisk støtte i stundene da Torben og jeg kranglet som verst. 

Hun la aldri skjul på at hun ikke var hans største beundrer, og hun presiserte igjen og igjen at jeg fortjente mye bedre.

Til en viss grad var jeg enig, men jeg klarte likevel ikke å gi slipp på ham. Var det ikke tross alt bedre å ha noen å komme hjem til enn å være singel slik som Anne? 

Anne betrodde meg at hennes største frykt var at hun aldri kom til å bli gift.

Etter min mening var disse bekymringene uberettiget. Hun var en pen dame, og hun hadde en fantastisk personlighet. Men Annes problem var at hun var utrolig sjenert.

Hun var så sjenert at hun i de fleste situasjoner nesten ikke fikk frem et ord. Dermed var det svært få som fikk se den flotte personligheten hennes.

Etter hvert som Anne og jeg ble bedre og bedre venninner, merket jeg imidlertid en forandring i henne. 

Vi var rake motsetninger: Hun var stille og sjenert, mens jeg var snakkesalig og sosial. Kanskje smittet litt av personligheten min over på henne, for jeg merket gradvis at hun kom ut av skallet sitt.

Jeg var selvfølgelig overlykkelig over utviklingen. Endelig fikk andre et innblikk i Anne slik hun egentlig var – morsom, uhøytidelig og rett og slett en person man likte å ha rundt seg. Med hennes nyvunne selvsikkerhet fikk også mange beilere opp øynene for henne.

Les også: (+) Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig

Hun fant lykken

Rundt samme tid som denne utviklingen skjedde, skjedde også det unngåelige; ekteskapet mitt falt sammen. 

En grå høstdag fortalte Torben meg at han ville skilles. Plutselig var jeg i den situasjonen jeg alltid hadde fryktet, jeg var singel igjen.

Heldigvis hadde jeg Anne, for uten henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd.

Hun holdt rundt meg når jeg gråt, fikk meg til å le når jeg trengte å se lysere på ting, og hjalp meg til å akseptere min nye hverdag som singel. 

Jeg følte at jeg var kommet langt på vei, og vennskapet med Anne var sterkere enn noensinne, helt til hun møtte Halvard.

Halvard var snill, smart og en ekte gentleman; en bedre mann skulle man lete lenge etter. Med så mange gode kvaliteter tok det naturlig nok ikke lang tid før Anne var forelsket. 

Før jeg visste ordet av det, var ikke bare Anne og Halvard sammen, de var også forlovet! Det var på denne tiden at de negative følelsene rundt Anne og Halvard begynte å dukke opp for meg.

Jeg kunne ikke unngå å sammenligne min og Annes livssituasjon – hun som lykkelig forlovet, meg som ulykkelig singel. 

Misunnelsen kom snikende og tok stadig større plass i meg. Jeg skammet meg over at jeg følte det slik, men klarte ikke å styre følelsene. 

Jeg begynte å bryte avtaler med henne, rett og slett fordi jeg ikke orket å høre om hennes lykkelig hverdag, siden jeg selv var så misfornøyd med min.

For å fylle tilværelsen min med noe annet, fokuserte jeg på karrieren min. 

Og snart fikk jeg se resultater av mitt harde arbeid da jeg fikk en stor forfremmelse. Men suksessen på arbeidsfronten ga meg lite tilfredsstillelse. Det jeg egentlig ville ha, var det som Anne hadde.

Da det var dags for Anne og Halvards bryllup, bestemte jeg meg i siste liten for ikke å møte opp. 

Jeg følte det ble for smertefullt for meg, siden jeg fremdeles var singel og ensom. Jeg sa at jeg måtte jobbe, og at jeg ikke hadde noen mulighet til å få forandret på det.

Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk

En oppvåkning

Da jeg satt hjemme alene på bryllupsdagen til min beste venninne og hennes mann, skjønte jeg at dette ville være dråpen som fikk begeret til å renne over. 

Annes og mitt vennskap kom aldri til å bli det samme. Det var vemodig, men samtidig følte jeg lettelse. 

Jeg kunne rett og slett ikke være rundt en person som hadde alt, når mitt eget liv var så langt fra det jeg hadde sett for meg. 

Min sterke misunnelse ødela vennskapet.

Kort tid etter dette mistet Anne og jeg kontakten helt. Etter mange hjertelige forsøk fra hennes side ga hun forståelig nok opp. 

Flere år passerte, og jeg tenkte ofte på henne, men følte ikke at jeg bare kunne plukke opp telefonen og ringe henne.

Det var jo tross alt en grunn til at jeg hadde stengt henne ute, og jeg sa til meg selv at det var bedre å leve uten kontakt med henne, slik at jeg slapp å sammenligne de vidt forskjellige livene våre.

Men så fikk jeg en oppvåkning. For en kort stund siden møttes vi tilfeldigvis på et jobbarrangement.

Det var kjempegodt å se henne igjen, og samtalen fløt slik den alltid hadde gjort. Hun fortalte om småbarn og Halvard, mens jeg fortalte om jobben min. Det var da hun betrodde meg noe som overrasket meg.

Hun sa at hun alltid hadde vært misunnelig på mitt driv og talent innenfor jobben, og at hun hadde ønsket å være like suksessrik som meg. 

Og da så jeg det i hennes øyne – misunnelse, ja, men også en snev av glede. Hun var glad på mine vegne for det jeg hadde oppnådd, slik jeg ikke hadde vært for hennes og Halvards forhold og familieliv.

Og plutselig skjønte jeg det: Ingen lever det perfekte liv, det vil alltid være områder der man kommer til kort, men det som er viktig, er å verdsette det man har, i stedet for å sammenligne seg med andre. 

Jeg hadde ikke gjort det, og derfor mistet jeg noe jeg virkelig burde ha verdsatt, nemlig mitt vennskap til Anne.

Anne og jeg har tatt opp igjen en viss kontakt nå, og endelig klarer jeg å glede meg på hennes vegne.

Kanskje også fordi jeg nettopp er blitt kjent med en mann jeg tror det kan bli aktuelt å satse på. 

Men uansett hvordan det går, skal jeg aldri mer la misunnelse ødelegge vennskapet vårt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller