Emilie Enger Mehl åpnet opp om alt det vonde: – Befriende og vidunderlig

Hun ankommer syv minutter for sent inn gjennom svingdøren på Nasjonalbiblioteket i Oslo ikledd en flatterende minkpels og svarte, flate lakksko med gullpynt. Under skimter vi en sort drakt med dobbeltspente gullknapper. 

– Hei, sier hun vennlig og beklager de forsinkede minuttene.

Vi tilgir straks og spør hvordan hun har det. Under direktesendingen av TV 2-­programmet «Skal vi danse» åpnet Mehl opp om en vanskelig oppvekst med en psykisk syk mor, og om tapet av en av sine viktigste støttespillere da hun var 22 år. I et av programmene dedikerte hun dansen til sin avdøde farmor, som tok sitt eget liv.

– Det kan ha vært bare bare å dele sine traumer med en hel nasjon?

– Nei, det er det ikke, og det var en tøff avgjørelse å ta, nikker hun. Men jeg angrer ikke. Jeg ble møtt med så mye varme, og fikk så mange fine tilbakemeldinger. Flere delte sine vanskeligste opplevelser med meg, og takket for at jeg delte. Å åpne opp om psykisk uhelse var rett og slett befri­ende, sier den tidligere justis- og beredskapsministeren.

Flere sterke historier

Erfaringene fra «Skal vi danse» beskriver hun som både befriende og vidunderlig. Året 2025 ble lærerikt på så mange måter, og minnene er uvurderlige, synes Emilie.

Hun tilbringer dagene sine ikke langt fra den franske ­hovedstaden Paris, der hun frem til sommeren vil studere økonomi og lære det franske språket så flytende som mulig, mer om det siden.

Det er en stund siden den kvelden i november i fjor da TV 2s seerne skulle få lov til å bli nærmere kjent med deltagerne i «Skal vi danse». Den kvelden Emilie kastet seg ut på dypt vann, på parketten. 

Oppgaven danserne fikk, var gjennom dans å fortelle om noe eller noen i livet deres som hadde betydd ekstra mye. Emilie hadde flere sterke historier å velge mellom. Både om sin mor og farmor. Hun rådførte seg med den store ­familien og fikk deres aksept til å fortelle om farmor.

Les også: Emilie Enger Mehl: – En lettelse å endelig kunne si det høyt

Da masken falt

Hun som vi alle kjente som den kontrollerte og dyktige politikeren, tok et særs modig valg. Hun bestemte seg for å danse ut savnet etter en farmor som hadde betydd så uendelig mye, men som valgte å ta sitt eget liv da Emilie var toogtyve år. 

– Det var fint å åpne opp om de vanskelige følelsene. Omsorgen jeg fikk i etterkant, har vært overveldede, forteller Emilie, som også delte sterke barndomsminner om en mor med psykisk sykdom, foreldrenes skilsmisse, og den veldig vanskelige avgjørelsen hun tok da hun var tretten år.

– Da jeg var seks år, ble mor psykisk syk. Hun ble borte i femten måneder. Da bodde min søster og jeg sammen med pappa, og da var det bare oss tre, forteller Emilie.

Hun legger til at moren er en av de tøffeste hun kjenner. Hun viste vilje og pågangsmot. Det har Emilie alltid beundret henne for.

– Mor ble rammet av psykisk sykdom tidlig i tjueårene. Heldigvis klarte hun å ta imot hjelp og komme seg tilbake til livet. Siden tok hun også en utdannelse, det står det så ­respekt av, synes Emilie.

– Men det som likevel er trist med psykisk uhelse, er at det ofte får en del følge-konsekvenser som kan gå utover ­relasjonene man har. Jeg ble et ganske alvorlig barn som tidlig tok mye ansvar både for meg selv og min lillesøster. Mor var jo mye borte. Hun var for eksempel ikke med meg på min første skoledag. 

– Når noen spurte hvor moren min var, svarte jeg at hun var på sykehuset. Det var det som var ­naturlig for oss på den tiden. Men det var ikke alltid like enkelt. Jeg lærte å skjule hva jeg følte. Ville ikke at noen skulle behøve å bekymre seg over meg, minnes Emilie.

Les også: (+) Jeg er bekymret for min vanskelige datter

Da far ble borte

Da hun fylte elleve år, var det pappa som ble borte. Foreld­rene hadde bestemt seg for å skilles noen år tidligere, og pappa flyttet ut fra hjemmet deres på Ås i Akershus til Åsnes på Finnskogen. Emilie, som var sterkt knyttet til ­begge foreldrene, kom til å kjenne på et sterkt savn. 

I et par år pendlet hun mellom hjemmet med mor og lille­søster Cecilie og faren på Finnskogen. Når hun var hos faren i helgene, var de mye ute i naturen, og Emilie hjalp til i fjøset og i huset. Etter hvert ble savnet etter å være med far også i hverdagene større og større, og tretten år gammelt tok Emilie det hun kaller den vanskeligste avgjørelsen i hele sitt liv.

– Å velge mellom foreldrene sine er ubeskrivelig tungt for et barn. Det var vondt å reise fra livet med mamma og lillesøster, og jeg så jo at mamma syntes at det var leit. Men når avgjørelsen først var tatt, føltes det riktig og godt, og mamma støttet meg. At jeg hadde det bra, var alltid viktigst for både for henne og pappa, forteller Emilie, som har et nært og godt forhold til moren i dag.

Å flytte de nesten tyve ­milene fra det mer urbane ­miljøet på Ås i Akershus til den lille bygda Åsnes på Finnskogen, forandret imidlertid livet hennes på så mange måter. Livet på bygda gjorde Emilie ekstra oppmerksom på verdier som siden skulle lede henne inn i lokalpolitikken, og deretter på veien mot Senterpartiet.

Les også: Thor Odin ble unnfanget på «one night stand»: Hyller foreldrene

Farmor i Rosendal

I barndommen og gjennom hele oppveksten var småbruket til farens store familie på Mehl i Rosendal også et viktig holdepunkt for Emilie og søsteren. Det var der sommerferiene ble tilbrakt, og det var der verdens snilleste farmor holdt til. 

Sammen med farmor følte Emilie at verden var trygg, forutsigbar og god. Hos farmor gikk de turer i skogen, stekte pølser over bålet, og på låven arrangerte Emilie, søsteren og kusinene forestillinger. Rosendal ble et fristed med bekymringsfrie dager.

– Det var et stort sjokk da jeg som attenåring fikk vite at også farmor hadde alvorlige utfordringer med psykisk sykdom. Jeg ble engstelig, jeg hadde jo sett hvordan det artet seg for mamma.

Den sommeren Emilie fylte toogtyve år, hadde farmor det ekstra vanskelig, og Emilie valgte å tilbringe så mye tid hun kunne sammen med farmor.

– Vi snakket mye, både om det som var fint i livet og det som var vondt og vanskelig, men jeg forsto nok aldri helt hvor mørkt det var rundt ­henne. Og da jeg senere på sommeren fikk beskjed om at farmor hadde tatt livet sitt, ­føltes det forferdelig tungt. Spørsmålet om jeg kunne ha gjort noe mer, eller noe annerledes som kunne ha hjulpet henne, dukket opp hele tiden. 

– Samtidig som jeg følte at jeg hadde gjort alt jeg kunne, men det var bare det at det ikke var nok. Det var som å prøve alt du kan, å holde fast på noe som likevel bare glir ut av hendene på deg. Det var en lammende sorg, og det verste jeg har opplevd i livet mitt, sier Emilie som måtte tenke både lenge og nøye over hvorvidt dette var noe hun ville dele med oss andre.

– Da jeg var statsråd, var det viktig for meg å ha fokus på den jobben jeg skulle gjøre, og ikke rette noen form for oppmerksomhet mot meg som ­privatperson. Det var allerede altfor mange kommentarer og spekulasjoner i media rundt både hvordan jeg var kledd, og hvem jeg var sammen med, og så videre. Da jeg sluttet som statsråd og mistet plassen på Stortinget, sto jeg mye friere til å vise hvem jeg er. 

– Jeg sa ja til å delta i Skal vi danse, fordi jeg alltid har likt å utfordre meg selv. Jeg har erfart at det er utenfor komfortsonen at jeg lærer noe nytt om meg selv, og det å danse var vel så langt utenfor min komfortsone som jeg kunne komme. I begynnelsen var jeg livredd for å bevege med ut på parkett, ler Emilie, som fikk ros av dommerne for evnen til å utvikle seg nærmest fra stiv stokk til myk og grasiøs gaselle.

Les også: Mari Maurstad begynte å gjenta og glemme ting. Så slo tanken henne

Et så viktig tema

– Både i NRK-serien Anno der jeg deltok i 2015, og i Kompani Lauritzen, sto utfordringene i kø, men den bratteste læringskurven var utvilsomt i Skal vi danse, både på den ene og den andre måten, synes Emilie.

Hun vant de to første reality-konkurransene, men falt ut midtveis i den siste. Likevel er det Skal vi danse som trolig blir stående som den kon­kurransen med sterkest opplev­elser.

– Jeg har alltid hatt et sterkt engasjement for psykisk helse, men det var ikke naturlig å snakke om det da jeg var justisminister. I jobben møtte jeg selv ofte på mennesker som sto i en krise, og det ville da vært helt feil av meg å snakke om mine egne kriser. 

– Men psykisk helse er et så enormt viktig tema, og når det dukket opp en situasjon, som det gjorde i Skal vi danse, føltes det riktig å åpne opp om egne ­erfaringer. Jeg rådførte meg selvfølgelig med familien, og er så takknemlig for at de stilte opp på den sendingen da akkurat den dansen skulle danses. Det var en sterk opp­levelse.

Det var i 2011 at Emilie meldte seg inn i politikken, blant ­annet fordi lokalbussen ikke var til å stole på. Men før hun bestemte seg for hvilket parti hun skulle velge, leste hun seg gjennom alle partienes partiprogram.

– Det ble snart tydelig for meg at Senterpartiet var mitt parti. Jeg vil at alle skal ha det bra, og ble nok preget av at det var mye samfunnsengasjement hjemme, mange samtaler rundt middagsbordet. Jeg har en sterk rettferdighetssans. Etter et år som utvekslings­student i USA, der jeg på nært holdt fikk se store sosiale ­forskjeller i lokalsamfunnet, ble jeg enda mer engasjert, medgir Emilie.

Hun gikk på Wyoming Park High School i Michigan i USA fra 2010–2011. Etter at hun var ferdig med videre­gående, gikk hun et halvt år på folkehøyskole i Danmark, drev med hester og lurte på om hun kanskje skulle bli ­hestetrener. Hun er fysisk sterk, det vitner ikke bare ­dansingen om, men også forhistorien. Da Emile var ungdom, krysset hun Finnmarks­vidda på ski sammen med ­søster Cecilie en uke i januar, med tyve minus grader.

– Dere sov i telt ute i isødet, hvem kom på den ideen?

– Som sagt – det er utenfor komfortsonen man lærer noe nytt om seg selv, smiler damen, men medgir at det var litt skummelt når de gikk over den igjenfrossede innsjøen Iešjávri og isen plutselig begynte å sprake under dem.

Les også: (+) Mannen min avslørte sin store hemmelighet etter 40 års ekteskap

For rettferdigheten

Men Emilie ble hverken hestetrener eller skiløper, jussen og rettferdighet som hun brant så sterkt for, trakk siste kort. Og etter jusstudiet begynte hun som advokatfullmektig i Advokatfirmaet Elden for så i 2017 å bli valgt inn som representant nr. 6 for Hedmark, og nesten samtidig innvalgt som medlem i justiskomiteen. Resten av historien er kjent for oss alle.

I tre og et halvt år, fra oktober 2021 til februar 2025, hvilte nasjonens trygghet på Emilies skuldre. I arbeidsbeskrivelsen for jobben som Justis- og berdeskapsminsiter står det blant annet at vedkommende har ansvar for landets rettsvesen, lovarbeid, politi og kriminalomsorg. Og på Emilies vakt dukket det opp både pandemi, utbrudd av krig i Europa, og terrorangrep.

– Sov du godt om natten i disse årene?

– Stort sett, men det var over tusen krevende arbeidsdager med et stort alvor. Vi hadde også ansvar for kriser og det var en del tunge og vanskelige opplevelser i de årene. Men jeg var hele tiden bevisst på at man måtte få lov til å være seg selv, ha lov til å smile, og noen ganger også å ha det gøy, sier Emilie, som fikk ­rosende ord da hun overlot jobben til Astri Aas-Hansen fra Arbeiderpartiet.

Nå er hun fri fra tunge ansvar, og så langt hun vil innrømme, også fri og frank med tanke på sivil status, altså singel. Det har vært spekulasjoner og kommentarer i media i snart ti år både om potensielle kjærester og utvalgte antrekk. Du har et stort utvalg av gallakjoler?

– Ja, det ble jo noen gallamiddager på slottet, blant annet, ler Emilie.

Hun forteller at bortsett fra én, er samtlige gallakjoler hjemmesydd – av henne selv.

– Jeg er vokst opp i et hjem med nøysom økonomi, og er vant til å gjøre det beste ut av det man har. Dessuten liker jeg å sy, sier damen som om kort tid drar til moteverdens mekka for å studere økonomi og lære seg fransk.

– Hvorfor økonomi og fransk?

– Jeg er generelt nysgjerrig, og tror jeg aldri vil slutte å lære. Jeg vil bygge videre på jussen og få nye perspektiver. Jeg har lenge drømt om å lære fransk, har alltid hatt en lidenskap for språk. Språk føles som en slags hemmelig nøkkel til å forstå verden, med alle dens folk og kulturer. Et grunnlag for samarbeid og for å bryte ned fordommer. Det har ikke vært så mye tid til å fordype seg i språk de siste årene, så nå vil jeg gripe sjansen mens jeg har den.

– Og hva med politikken, kommer du tilbake?

– Det vil tiden vise, smiler hun finurlig.