Mari Maurstad begynte å gjenta og glemme ting. Så slo tanken henne
Mari Maurstad har stresset seg gjennom store deler av livet. På et tidspunkt sa hodet og kroppen stopp.
– Det kjennes som om jeg har kommet tilbake til barndommen min, sukker Mari Maurstad (67).
Ett døgn ut i «Farmen kjendis»- oppholdet møtte hun oss med et varmt smil og et nysgjerrig blikk på Fredheim gård utenfor Søgne. Vi stilte oss i le for havbrisen ved den hvitmalte husveggen til det sjarmerende gårdshuset.
Den folkekjære skuespilleren sendte et langt blikk i retning av den langstrakte gressletten som starter omtrent der vi stod og strekker seg mot nærmeste fjellknaus.
– Jeg vokste opp på Frogner i Oslo, men barndommens somre tilbrakte jeg på en gård hos besteforeldrene mine. Jeg jobbet med dyrene og bidro med hesjingen og alt som hadde med gress å gjøre, kan hun fortelle.
By vs. land
Hun beskriver de kontrastfylte forholdene som to parallelle univers: by og land. På gården fant hun roen.
– Det var melkespann, kvinner som sang og klappet på kuene sine. Der sto tiden nærmest stille, sammenlignet med bylivet hvor alt gikk så raskt, mimrer Mari, og utdyper:
– Slik er det også her på gården. Klokken spiller nesten ingen rolle, og det synes jeg er kjempedeilig. Jeg har prøvd å få det til selv – i mitt daglige liv. Å leve saktere. Men det går ikke. Her må det gå.
Da hun omsider lot seg overtale til å entre «Farmen»-universet som en av årets forpaktere, lå dét som en motivasjon i bunn. Så fikk ønsket om å overraske én spesiell meddeltager – sønnen Stinius – vektskålen til å tippe over.
– Det var etter et intervju vi gjorde sammen som en del av produksjonen, jeg tenkte: «Jeg sier ja». Jeg var litt sånn frem og tilbake før det.
Les også: Stinius ble overrasket av mor: – Jeg var takknemlig for at hun var der
Grensesetting
Men tilbake til ønsket om å leve saktere. Gjennom et helt liv har Mari gledet nordmenn med skuespillerevnene sine og den karakteristiske stemmen. Rødtoppens energiske aura har blitt hennes varemerke. Men å dundre av gårde som er hurtigtog gjennom livet, har kostet.
– Stress er en viktig del, men burde vært en uviktig del, eller ikke-eksisterende, i min hverdag. Jeg merker det sånn at pusten stopper opp under strupehodet, og jeg er andpusten hele tiden – for det er så mye jeg skal rekke over. Jeg må svare på ting, sjekke alle disse appene, pugge tekst, huske mange klokkeslett, jeg skal møte folk, og jeg skal … Jeg blir helt gal av det! forteller hun, mens vi blir andpustne av bare å lytte til den hektiske oppramsingen!
Det kroniske stresset hun har levd med over tid, har i perioder gått utover hennes viktigste verktøy som skuespiller.
– Jeg begynte å gjenta og glemme ting. Og da slår jo tanken meg: «Er det Fru Demensen som har kommet?» Men så har jeg jo lest meg til at mye stress påvirker hukommelsen. I perioder hvor det har vært roligere, har jeg blitt bedre. Jeg greier fortsatt å pugge tekst, og det ville jeg jo ikke kunnet om jeg var dement.
Hun vet hva som må til og jobber iherdig med å gjennomføre det. Av og til går det, andre ganger havner hun tilbake i den vante runddansen hvor almanakken blir stadig mer tettpakket med gjøremål. Hun har tidligere måttet ta seg en ufrivillig pust i bakken, da hun ble slått ut av krystallsyken og underliggende utbrenthet. I etterkant ble Mari mer opptatt av å ta vare på seg selv. Hun spiser bedre og trener mer.
– Det jeg håper, er at jeg nå skal kunne klare å si nei til ting jeg ikke trenger å gjøre. Altså: «Skal vi ta en kaffe?» «Nei, det skal vi ikke!». For jeg må ha noen dager hvor jeg ikke gjør noen ting. Dager hvor jeg kan våkne om morgenen og tenke: «I dag har jeg ingen planer». Og slik blir det jo her på gården. Her vet jeg absolutt ikke hva jeg skal gjøre, bare at jeg skal gjøre det sakte, smiler Mari fornøyd.
Les også: (+) Kona ville plutselig skilles – årsaken kom som et sjokk
Hvilepuls
Drøye 24 timer ut i gårdsoppholdet hadde skuldrene rukket å senke seg, og Mari kjente at hun pustet med magen. Ja, det var nok av ting å henge fingrene i, og det krevde også at hun brukte kroppen. Men hun gjode én ting om gangen, i sitt tempo.
– Det er så deilig at ingenting er planlagt, og at det ikke er noen klokkeslett å forholde seg til. Bare jeg hører ordet «klokkeslett», får jeg rykninger i skuldrene. For det er fienden min, altså.
Det høye energinivået har gjennom et langt liv vært nært beslektet med Maris identitet. Og det er en kvalitet hun har vært heldig å ha i bøtter og spann av.
– Jeg merker jo på meg selv at jeg ikke er der jeg var. Men jeg håper å ta med meg noe fra denne opplevelsen her også i mitt daglige liv. Jeg drømmer om å eliminere alle disse klokkeslettene, forteller Mari som en knapp uke ut i oppholdet valgte å trekke seg med begrunnelsen om hun var slapp og trøtt.
