Ble satt ut av det datteren sa på radio: – Da grein jeg

– Med alderen er jeg blitt veldig opptatt av tid og prøver å være til stede her og nå. Men konseptet «tid» er vanskelig. For tiden går fort, og tiden går langsomt. Man blir veldig bevisst på at man ikke lever evig når man fyller 75 år.

Da Ellen Horn holdt bursdagsfest nummer 75 den 1. februar, kjente hun på takknemlighet – og vemod. For bare uker tidligere gikk hennes livslange venn og kollega, Sverre Anker Ousdal, bort, 81 år gammel. 

Ellen – som hadde kjent skuespillerveteranen siden hun gikk ut av Teaterhøgskolen for 50 år siden, holdt minnetale under bisettelsen i Oslo domkirke. Et langt liv hun oppsummerte med få ord. 

Den tidligere kulturministeren legger ikke skjul på at dødsfallet fortsatt preger henne.

– Når du er på min alder, er det så mange som blir borte. Veldig mange … Derfor har jeg bestemt meg for å være glad over å fylle år, det er ingen selvfølge. Jeg er veldig privilegert, fastslår hun.

Bor i generasjonsbolig 

Jubilanten bruker dermed hver dag godt. «Jeg er en stor kulturbruker», som hun selv sier. Det går i teater, konserter, utstillinger og kino. Ellen har dessuten begynt å trene, hovedsakelig styrke.

– Og så er jeg veldig glad i vennene mine. Jeg ordner mye turer med dem, jeg er nok litt masete der, ler skuespilleren.

75-åringen tilbringer i tillegg mye tid med familien. Det er bare å åpne en dør, så har hun fri tilgang til yngstedatteren, artist Emilie Stoesen Christensen (39), svigersønnen og parets tre barn. 

For ni år siden flyttet Ellen og hennes nå avdøde ektemann, jazzmusiker Jon Christensen, til en idyllisk enebolig fra 1850 på Sagene i Oslo. Trehuset ble raskt forvandlet til en generasjonsbolig, der datteren og hennes familie har en egen seksjon.

– Jeg føler meg heldig som har barnebarna så tett på. Det er både moro og krevende. For det er jo en egen sport å bo så tett på sine egne. Men jeg har jobbet med «Neste sommer» i 11 år, der jeg har vært «svigermoren fra helvete». Så jeg har øvd meg på hva jeg ikke skal gjøre, ler hun galgenhumoristisk – med henvisning til rollen som «Ingrid» i TV-serien.

Født i Canada

Ellen er heldigvis født diplomatisk. «I hvert fall innbiller jeg meg det», sier hun. Det ble muligens nødvendig når hun er i midten av en søskenflokk på fem. 

Ellens mor var enke, med to sønner, da hun traff skuespillerens far. Knut Ivar Stoesen var jurist i den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAO i Canada, der Ellen og hennes to yngre søstre ble født. Fem år gammel flyttet hun og familien til Norge og bosatte seg i Tønsberg.

– Det var en fin by å vokse opp i. Vi flyttet til Tjøme etter hvert, der moren min drev restaurant Sjø- huset. Den var populær og nyskapende, siden moren min serverte retter fra Canada. Det var første gang mange i byen smakte på pommes frites og softis, så vennene mine syntes det var stas å komme innom, smiler Ellen.

Mistet tommelen

Fra tidlig alder hjalp hun til på restauranten. Men sommeren 1960 ble i overkant dramatisk ved Sjøhuset. En ni år gammel Ellen skulle ta imot båten på brygga og klarte å få venstre tommel i klem mellom fartøy og bryggekant. 

På sykehuset var det fånyttes å sy tommelen på igjen, men skuespilleren har heldigvis klart seg fint med ni fingre.

– Og jeg er flink til å fortelle barn at de må være veldig forsiktige med tau, båt og brygge! Jeg er glad i å strikke, og selv om det er litt vanskelig når du mangler en finger, så har det gått bra, sier hun om sin eneste utfordring.

Jobb i dukketeater 

Ellen har nemlig aldri fokusert på begrensningene. Hun omtaler seg selv som impulsstyrt og var derfor kjapp med å kontakte dukketeaterbauta Arne Mykle etter å ha sett et TV-innslag om «Oslo Nye Dukketeater». 

I boken «Dukketeater underveis» skriver Mykle at han ikke var i tvil om å ansette den da 18 år gamle Ellen Stoesen: «Hun kom, jeg så, hun vant. Hun var et opplagt talent».

Ellen jobbet ved dukketeateret i tre år, der hun sier hun lærte nesten alt; timing, snekring, bygging av scene, salg, markeds- føring, treffe publikum – og å si «dukketeaterverkstedet» baklengs.

– Tedetskrevretaetekkud, sier hun fort og lattermildt.

– Det var utrolig arbeidskrevende år, og du blir ikke mye jålete av å drive med dukketeater. Mykle- familien mente det var den eneste rene skuespillerkunsten, for du skal få en dukke med stivt ansikt til å bli levende. Det ga meg et godt fundament videre, forklarer hun.

Selv om Ellen hadde gått drama- linjen på videregående, virket skuespilleryrket som en fjern drøm. Men hun kunne jo ikke gå i graven uten å ha prøvd? Ungjenta troppet opp på opptaksprøven til Teaterhøgskolen med en gitar under armen. Etter å ha spilt en låt, måtte hun også vise at hun var fysisk anlagt. Igjen tok impulsiviteten overhånd, og Ellen gjorde noe hun aldri hadde gjort før:

– Jeg sa jeg kunne stå på hendene, og gjorde det for første gang under opptaksprøven! forteller hun og ler.

Teateranmeldelse 

Ellen kom inn på Teaterhøgskolen på første forsøk. Hennes scenedebut etter endte studier i 1975 var i teaterstykket «Scapino» – med Toralv Maurstad i hovedrollen. Men skuespillerspiren fikk seg en real vekker da hun så tegningen av seg selv i riksavisen dagen derpå med teksten: «Ung debutantinne med talentfull byste».

– Jeg var tegnet med store ballonger i en utringet bluse, og med en krøll til hode. Det hadde jo aldri vært tillatt i dag.

Ellens karriere skulle imidlertid gå slag i slag. På scenen har hun spilt alt fra Sigrid Undset, til Thea i «Hedda Gabler», Mor Åse i «Peer Gynt» og fribryter i «Trafford Tanzi». Hun har også vært å se i filmer som «Frida med hjertet i hånden» og «Den brysomme mannen», og i TV-serien «Neste sommer» de siste årene. Og som den første kvinnelige teatersjefen på Nationaltheatret ble hun historisk.

– Akkurat dét har jeg skjønt har betydd noe for mange; at jeg våget å ta noen grenseoverskridende oppgaver. Jeg må innrømme at det var en stor motivasjon for meg da jeg takket ja til å steppe inn, forteller Ellen om sine åtte år i sjefsstolen.

På Nationaltheatret fikk hun ryddet opp i økonomien og de kunstneriske problemene.

– Og jeg gjorde sikkert mange feil også, men jeg har alltid vært flink til å spørre om hjelp. Det er mitt beste råd til kvinnelige ledere. De behøver ikke å være suverene bestandig. Det er bare å spørre om hjelp. Folk flest synes det er hyggelig å bli spurt om råd.

Stolt mamma

75-åringen har også vært kulturminister og teatersjef ved Riksteatret. Men med krevende jobber har hun kjent på tilsvarende dårlig samvittighet i morsrollen.

Da hun skilte seg fra eldstedatterens far, delte de på omsorgen 50/50. Skuespilleren syntes det var spesielt sårt å måtte benytte seg av barnevakt de gangene datteren var hos henne. Ellen tar seg til hjertet med knyttet neve når hun erindrer hvordan hun fant lille Kjersti sovende i entreen med smokk i munnen – ventende på mammaen sin.

– Det var forferdelig! Samtidig er jeg så stolt av at jentene mine har klart seg så bra. Kjersti, som nå er teatersjef ved Det Norske Teatret, og Emilie, som er solist i et band og er superflink, sier hun.

Sistnevnte er yngstedatteren fra Ellens andre ekteskap.

Et annerledes barn 

Ellen er også takknemlig for at Kjersti har gjort all hennes frykt til skamme. Eldstedatteren er født med diagnosen spondyloepyifyseal dysplasi, som medfører kortvoksthet. 

Ellen og eksmannen var tidlig opptatt av at hun skulle være likestilt med andre barn, og de var derfor åpne om diagnosen med omgivelsene. Men det beste rådet kom fra Kjersti selv, noe Ellen fikk vite da hun helt tilfeldig slo på radioen i bilen en dag:

– Det var et radioprogram der barn kunne ringe inn, og plutselig hører jeg stemmen til Kjersti, som forteller at hun er veksthemmet. «Jeg skal snart begynne på skolen, men de andre tror jeg er tre år», sier hun.

Etter å ha snakket med programlederen, spør han om det er noe hun vil si til lytterne før de legger på: «Ja, dere skal ikke si stakkars», svarte jenta veslevoksent.

– Da grein jeg! Jeg var så stolt, og det har jeg vært hele veien! Alt jeg gruet meg til, viste seg å ikke være noe å grue seg til. Kjersti har giftet seg, fått fire barn og en god jobb, sier en stolt mamma.

Moden kjærlighet 

Som mor kan hun nå hvile på laurbærene, men Ellen håper hun ikke trenger å gjøre det helt i arbeidslivet. For selv om hun er pensjonist, tikker det fortsatt inn skuespillerroller i ny og ne.

– Og så er jeg så heldig som har fått meg en kjæreste på mine gamle dager.

For etter at Ellen ble enke i 2020, utviklet det gamle vennskapet med filmfotografen Halvor Næss (85) seg til kjærlighet.

– Vi hygger oss og har det veldig koselig, altså, sier Ellen.

Paret har ingen planer om samboerskap, men Halvor har gode grunner til stadig å valfarte til Ellens bolig.

– Han er utrolig handy og elsker å spikre, snekre, ordne og fikse. Det passer jo perfekt i mitt gamle hus. Jeg vet faktisk ikke om det er meg eller huset som trekker mest! sier hun lattermildt.