Elisabeth kuppet Jakten-bonden: – Ødela hele opplegget for TV 2

– Jeg så ham med én gang han kom inn døren.

Elisabeth Emmerhoff (45) smiler når hun tenker tilbake. Det har gått over tyve år, men øyeblikket sitter i kroppen – og varmer.

Det var en sommerkveld på Utne Hotel i Ullensvang kommune i vakre Hardanger. I den lune kjellerpuben «Mor Utne Stova».

Se video: NRK-profil Selma Ibrahim har en klar oppfordring til de som ønsker å komme seg over datingkneika. (Artikkelen fortsetter under videoen)

Hun hadde sommerjobb på stedet og gjorde alt fra å vaske rom og servere frokost til å ta vakter i restauranten og baren. London-studiene i fotografi var dyre, og krevde at hun brettet opp ermene i feriene.

Den flotte jenta fra Skånevik i Sunnhordland var ikke redd for å stå på.

Den kvelden i 2004 hadde Elisabeth fri. Hun satt i baren med en venninne som var på besøk fra hjembygda da døren åpnet seg.

Inn kom en høy, rødhåret fruktbonde med åpent blikk og stødig holdning. Han var sammen med venner, men det var ham hun la merke til. Da han så seg rundt, møttes blikkene deres.

– Ja, han så meg også, innrømmer hun, litt flau over å være så privat, og ler lyst.

Speilegg midt på natta

Han gikk rett bort til baren. Der ble det latter og småprat, og etter hvert et nachspiel på gården hans.

– Han disket opp med speilegg midt på natten, forteller hun.

– Og nei, det var ikke bare oss to. Vi var en gjeng med folk, men fikk muligheten til å bli bedre kjent.

Den gangen drev bonden med både frukt og egg. Han hadde flere tusen høns. Det var et liv med hverdager som begynte tidlig og sluttet sent.

– Jeg skjønte at han var en tøffing, og det er han fortsatt, sier hun – stolt av sin Jørund Olav Grønsnes (51).

De ble ikke kjærester med en gang, men brukte tiden godt og likte hva de lærte om hverandre.

Tre uker senere reiste hun tilbake til London – uten at forholdet hadde fått en definert status.

– Jeg tenkte på oss som en sterk sommerromanse. Men følelsene slapp ikke taket.

Jakten på kjærligheten

Så kom vinteren. Elisabeth fikk høre at noen hadde meldt Jørund Olav på TV-program­met «Jakten på kjærligheten» – før de to møtte hverandre den sommeren.

TV 2 ville gjerne ha med den kjekke bonden i serien. Da bestemte Elisabeth seg for å dra tilbake til Hardanger. I februar sto hun plutselig på tunet hans – samtidig som TV-teamet var der for å gjøre første opptak.

– Jeg ødela hele opplegget for TV 2, ler hun.

Med fotografstudenten fra London stående der i vinterkulden, vendte bonden blikket vekk fra den potensielle TV-romantikken.

Det var lenge ­siden de hadde sett hverandre, men det tok ikke lang tid før de visste at «her er det noe som er vel verd å satse på».

– Vi bestemte oss for å være kjærester.

I mai 2005 tok Jørund Olav et utypisk steg for en travel fruktbonde: Han reiste fra blomstringen på gården for å besøke kjæresten i London. Midt i den travleste tiden befant han seg i Hackney, blant mursteinsbygg og trafikkerte gater.

– Det sier litt om de sterke følelsene vi vekket i hverandre, mener Elisabeth.

Det gledet henne å se hvor åpen og nysgjerrig han var. Like interessert i byliv og kunst som jord og frukttrær. Han stilte spørsmål, ville forstå og ta del i hennes liv.

– Jeg elsker nysgjerrigheten hans. Jørund Olav undrer seg stadig. Og han liker kontrastene – det jordnære og det mer ­abstrakte. Akkurat som meg.

Fulgte lærerens råd

Et forhold handler sjelden bare om romantikk.

Elisabeth har brukt mange år på utdanning. Før London studerte hun i Stavanger, ­prøvde seg i ulike retninger før hun forsto at foto er hennes språk.

Hun har fotografert siden ungdomstiden, bygget en portefølje, og kjempet seg frem i et kreativt miljø der konkurransen er tøff. Hun fullførte bachelor i 2006 og tok etterpå en mastergrad i kunst ved Kunsthøgskolen i Bergen. Senere studerte hun pedagogikk, som kvalifiserte henne til lektor i kunst og håndverk.

Å flytte til en gård på Indre Jåstad i Hardanger, midt mellom Bleie og Utne, var ikke et enkelt valg.

– Jeg var redd, sier hun ærlig.

I London og større byer i Norge hadde hun nettverk, et kunstnerisk miljø, venner og familie. I Hardanger en mann med en bratt fruktgård.

Hun ringte sin gamle sløydlærer fra ungdomsskolen og ba om råd.

– Jeg har bevart et godt forhold til alle lærerne mine, sier hun.

Hun anså sløydlæreren for å være den beste til å gi et klart svar.

– Han sa: «Du skal ta et valg 110 prosent – og sjelden se deg tilbake.»

Svigers som nabo

Det rådet har hun fulgt.

I 2008 flyttet hun til Grønsnes. En staselig gård med 17 000 frukttrær. Den ligger idyllisk til langs «gamleveien», med Sørfjorden nedenfor og fjellene ruvende i bakkant. På tunet er det en rød låve og to bolighus – ett fra 50-tallet, ett fra 80-tallet.

– Ja. Svigerforeldrene mine bor bare «en løe» unna, for­teller hun.

Selv om hun lovpriser ­svigerforeldrene i 80-årene, er det kanskje klokt for begge parter å ha en låve mellom seg.

– Jeg var klar over at her vil jeg alltid være en innflytter, forteller Elisabeth.

– Det merker du fort. Jeg tror det er slik de aller fleste plasser.

Men hun forsikrer at hun ble tatt vel imot.

– Jeg fant også en nær venninne i en annen innflytter, Linn. Vennskap er en god start for å finne seg til rette.

Frukt og fellesskap

Hver vår og høst er det intenst arbeid på gården. Mellom 130 og 140 tonn plommer og epler høstes i løpet av en sesong – Opal, Edda, Graven­stein, Aroma.

Lastebiler ­henter frukten samme dag som den plukkes, og tempoet kan være nådeløst når været slår om.

I dag er det mannen hennes og svigerfaren som står for det meste av beskjæringen. Å lage sider er et sideprosjekt.

– Svigerforeldrene mine er stabile, arbeidsomme og fulle av tradisjoner. Av dem lærer de fire barna våre å bake lefser, fiske og ta vare på kulturarven. Det gleder meg stort!

De har blitt en familie på seks, og med besteforeldrene – åtte på tunet. Den eldste av barna er Anna Margrete på 16 år. Hun spiller hardingfele.

Alfred er 12 år og hjelper som sine søsken til på gården. Oddmund er ni år og har fått eget kamera. Med det dokumenterer han hverdagen fra sitt perspektiv.

– Kanskje han kommer til å gå i mine fotspor? spør Elisabeth seg – men lar alle fire stå fritt til å ta egne valg.

Minstemann Folke er bare fire år.

– Jeg tror det er veldig sunt å vokse opp som våre barn gjør, sier hun glad.

– De har nær kontakt med både natur og dyr. Og flere voksne å lene seg på enn oss foreldre.

Elisabeth deltar ikke daglig i gårdsarbeidet, men når det haster, hjelper alle til.

– Det hører med når man bor på en gård.

Som et eventyr

Da hun flyttet til Hardanger, fantes det ingen jobb for en ­fotograf. I stedet ble hun ­ansatt på biblioteket.

Senere, da hun ble utdannet lektor, fikk hun en deltidsstilling ved Hauso skole, der rundt sytti barn fyller gangene med liv.

– Jeg trives veldig godt. Skolene er viktige for bygda. Det kjennes meningsfullt å være en del av det.

Senere har hun også bygget opp en arbeidsplass som fotograf. Sosiale medier ble et vendepunkt.

– Det ga meg muligheten til å holde nettverket mitt ved like og samtidig nå ut til nye folk – langt utenfor Hardanger.

I dag fotograferer hun mest bryllup, nyfødte og familier. I løpet av en sommer kan hun ha over ti bryllupsoppdrag. Elisabeth liker å fange de unike øyeblikkene – hender som ­finner hverandre, latter som sitter løst og blikk som møtes.

– Jeg brenner for å nå ut til enda flere, sier hun – med en iver for fotografi og menn­eskemøter.

– Det er fantastisk å kunne jobbe hjemmefra, i et landskap som inspirerer.

Hun bruker ofte naturen i bildene sine – fjorden, frukttrærne, lyset som skifter gjennom dagen.

– Det er likevel mennesket som er i fokus. Alltid.

Bryllupet deres bar preg av det samme: tradisjon, fellesskap og lokal forankring. Bunad, hardingkrone, båt over fjorden til kirken, hardingfele i bryllupstoget opp til låven der festen ble holdt. Hjemme­laget mat, lokale råvarer og bygdefolk som kom utkledd ved midnatt for å danse.

– Høres det ut som et eventyr? spør hun og ler.

– Slik føltes det også.

Livets valg

Elisabeth har bodd i mange byer.

– Den største forskjellen er antallet mennesker. Her vet alle hvem du er. I byen kan du være anonym. Jeg sier ja takk, begge deler!

Hun føler seg aldri langt unna det hun ønsker å oppleve.

– Der er jeg igjen tilbake til kontraster; de gleder meg. Som vinterens ro. Vårens blomstring. Det intense sommerlivet – når turister og bryllup fyller dagene. Og høstens fargerike modenhet. Som fruktene som henger tunge på trærne våre og formelig ber om å bli plukket.

Elisabeth liker å lage mat og inviterer gjerne folk til gårds, samler en haug med mennesker rundt bordet. Slik Jørund Olav gjorde – den første gangen hun var på Grønsnes. Nachspiel med speilegg.

– Vi er begge opptatt av råvarebasert mat, lokalt og enkelt.

Hun blir plutselig stille et øyeblikk.

– Kort og godt: Jeg elsker livet – akkurat her jeg er nå.

At en rødhåret bonde kom inn på «Mor Utne Stova» ga livet hennes en helt ny kurs.

– Jeg tok et valg. 110 prosent. Det var et skikkelig bra råd!

Åpenhjertig Lisa Tønne: – Alltid hatt en ekstrem frykt for å bli forlatt