Knepet som kan endre hverdagen: – Spiller livet på laget mitt?
Det har mye å si for hvordan du har det – og tar det, skriver Anja Hammerseng-Edin.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
– Dommeren ser jo ikke en dritt! Han er ute etter oss!
Der satt jeg, på benken som fokustrener for et idrettslag, og fikk et par spillere med følelsene på utsiden av kroppen ved siden av meg. Men i pausen var det én spiller som sa: «Slapp av, dommeren så det sikkert bare ikke.»
Og den spilleren spilte på høyt nivå gjennom hele kampen. Energien gikk dit den gjorde en forskjell: i løpene, pasningene og forsvarsspillet.
De som trodde dommeren var ute etter dem, kom seg etter hvert over det, men mye kraft og fokus forsvant i følelsen av å være urettferdig behandlet.
Ulike perspektiver
I bilen på vei hjem begynte jeg å lure: Hvor mange av oss går gjennom livet og tror «dommeren» er ute etter oss? I mange år har jeg coachet, og selv blitt coachet, på mindset. Tankene våre. Hjernen. Men … Tillit skjer lenge før dette. En grunnleggende tillit uten garanti. Som er plassert i hjertet. Ikke i hodet.
Hva hvis den viktigste avgjørelsen vi kan ta er: Spiller livet på laget mitt? Eller er livet på motstanderlaget?
Og jeg vet, det er helt sykt irriterende å tenke over. Særlig når det egentlige spørsmålet du vil stille er: Hvorfor er det alltid kø i MIN kasse?
Men tenk hvor like øyeblikk disse spillerne hadde. De elsket det de gjorde. Samme kamp. Samme dommer. Men enormt ulike perspektiver.
For de fleste av oss er det jo ikke en idrettskamp som er på spill, men hverdagen, relasjonene og hva som styrer valgene vi tar i denne fasen av livet.
Indre vingling
Regndråpene haglet ned på ruten. Vindusviskerne hastet raskt frem og tilbake. Akkurat som den indre vinglingen vi ofte opplever: Entusiasme på den ene siden, «hva vil folk si?» på den andre. Og jeg tenkte: Hva blir mulig hvis jeg velger å tro at folk flest ønsker meg godt? At jeg kan håndtere både motstand og kritikk fordi jeg tar valg fra integritet, ikke fra frykt?
For jeg vil være en som gjør det jeg elsker, og som har det gøy på veien. Og jeg vil se den gnisten i andre også.
Det nærmer seg vår, og når det spirer rundt oss, spirer det ofte inni oss også. Og sosiale medier vil snart minne deg om det med drøssevis av reels: «Follow your passion!» Men er det alltid så bra? For å si det på barnespråket: Gjør det deg skjønn?
Du har helt sikkert sett det selv; de menneskene som går all in, følger sin passion, men ender opp med å putte hele identiteten sin inn i lidenskapens resultater. Og hvis resultatene lar vente på seg: kort lunte, dårlig søvn, null glede i hverdagen hvis det ikke er med lidenskapen sin.
Les også: Ingrid Gjessing Linhave: Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»
Harmonisk lidenskap
Den kanadiske forskeren Robert Vallerand har brukt tiår på å studere lidenskap.
Han fant noe fascinerende: Det finnes to helt forskjellige måter å elske noe på; harmonisk lidenskap og tvangsmessig (obsessive) lidenskap.
Kort fortalt er dette kjennetegn på harmonisk lidenskap: Du engasjerer deg fordi det gir mening, glede og indre glød. Du opplever flow, energi og en dyp følelse av integritet. Kroppslig opplever du ro, klarhet og glede.
Du frir deg fra tanken om at resultatet definerer hvem du er. Dette er en lidenskap som spiller på lag med resten av livet ditt. Du kan for eksempel gjøre andre ting også som sikrer at regninger blir betalt.
Tvangsmessig lidenskap derimot: Du engasjerer deg i noe du elsker, men fokuset dras kjapt over til at resultatene vil vise verden hvem du er. Anerkjennelsen fra andre blir viktig. Kroppslig kan du oppleve stress, utålmodighet, angst, uro og sinne.
Du kan oppleve et indre press for å engasjere deg, føle skam over å ta fri og at dette kontrollerer det meste i livet ditt. Du gjør det du elsker, og bruker det som et verktøy for å skinne med resultater du kan vise andre, og dermed stiller du helt ville krav til deg selv. For dette er våren du skal få det til!
Når lidenskapen blir hvem du er, i stedet for noe som lever gjennom deg, er den ikke fri, den er tvangsmessig.
Les også: Kjære yngre medsøster som tror det er NÅ alt skulle være på stell. Jeg har en gladmelding til deg!
Lidenskapens effekt
Kanskje kan dette spørsmålet være hjelpsomt: Er lidenskapen din et sted du blir litt ekstra levende, eller et sted du må bevise at du fortjener å leve? For resultatmessig kan du lykkes med begge deler, men har du noen gang opplevd en mislykket suksess?
Jeg satt og planla en workshop på nettopp suksessfull suksess versus mislykket suksess da vår yngstesønn, Leo, kom inn i rommet.
«Hva står det der, mamma?»
Leo, krabbet opp i armkroken min. Og han forsøkte å lese høyt:
«Miiiiiislyyyykt suksessssssss … Hva betyr det der?»
«Mislykket suksess», sa jeg.
«Det betyr at du lykkes med noe, men inni deg føler du deg ikke glad likevel. Kan du tenke deg når det skjer?» spurte jeg.
Leo svarte raskt:
«Når du får frispark fordi du faker. Når du lyver og jukser?»
Les også: «Er ikke du litt mye nå, Anja?»
På samme banehalvdel
Wow … Barn tar dette fort! De skjønner intuitivt når noe er feil. Vi gjør det egentlig, vi også, men lytter vi?
Så; tillit til andre handler ikke om å overse sannheten, eller å unngå krevende samtaler når noen tråkker på deg. Både tillit og harmonisk lidenskap er trenbart.
Har du noensinne opplevd noe skikkelig kjipt og tenkt at livet er imot deg? Men i ettertid kan du ramse opp minst tre positive ting som kom ut av situasjonen? Eller du kan se at du gjennom den opplevelsen, som du overhodet ikke ba om, fant deg selv i en situasjon der du utviklet noen egenskaper som du i dag bruker aktivt i livet?
Hva hvis det er mulig at livet spiller på lag med deg? Og at nettopp den tilliten kan bidra til flere suksessfulle suksesser?