Christian Ringnes: – Det er tøft å få en sånn melding fra sin egen datter

– Det er jo klart, det er tøft å få en sånn melding fra sin egen datter. Veldig tøft.

Det er en vanlig formiddag i et høstlig Oslo. Christian Ringnes har nettopp parkert sparkesykkelen sin og satt seg til rette i en stor ørelappstol i sitt «hjem nr 2», ærverdige Grand Hotel, som han gjennom selskapet Eiendomsspar kjøpte for snart tredve år siden. Han nipper til en kopp kaffe, elegant som alltid, med varemerket – et fargerikt halstørkle – på plass bak den åpne skjortesnippen.

Ringnes omtaler seg selv som «et av de mest fornøyde menneskene jeg kjenner», men akkurat nå er han alvorlig. 

Han snakker om brevet fra datteren Isabelle som satte en kraftig støkk i ham. 

I det skrev den da 23 år gamle BI-studenten at hun syntes det var både sårende og vondt at han prioriterte fremmede fremfor familien. At hun fikk høre fra glamourmodeller og andre unge, pene kvinner hvilken kul og gavmild far hun hadde.

«Jeg ser en pappa som er ute og fester med jenter som er tre år YNGRE enn meg, en som spanderer champagne på damer som ALLE ANDRE enn deg ser på som tragiske golddiggere.», sto det i brevet.

Med en rolig bevegelse setter Ringnes fra seg kaffekoppen. Kremter.

– Jeg tok den tilbakemeldingen veldig alvorlig, selvfølgelig. Det var en kraftig korreks. Men selv om det sved da, er jeg enormt takknemlig for at Isabelle hadde mot til å skrive dette, sier han alvorlig. Så smiler han.

– Det vitner om stor og ekte kjærlighet.

Morsom – men streng

Nylig kom selvbiografien «Hemmeligheten bak et rikt liv». I den «avslører forretningsmann Christian Ringnes hvordan han omsatte sjenanse og dårlig selvtillit i oppveksten til eventyrlig suksess innen business.», som det så forlokkende skrives i vaskeseddelen. Han deler også andre, og mer personlige hemmeligheter. For når han først skulle skrive en sånn bok, ble han tidlig overbevist om at det måtte gjøres uten filter.

– Det var Erling Kagge som kom med ideen for fem år siden. Om jeg ikke ville skrive en bok om livet mitt så langt. Og selv om jeg har fått uvurderlig skrivehjelp av den dyktige forfatteren Even Vaa, er det ikke et ord inni der som ikke kommer fra meg. Sånn synes jeg det må være.

– Du er også overraskende ærlig, også om ting som ikke bare er udelt positive for deg?

– Ja, kanskje det. Men som Erling sa: «Du må trenge dypt inn i dette. Hva som har fått deg til å gjøre det du har gjort.».

– Og da må du langt tilbake, helt til barndommen?

Ringnes nikker og legger til at Freuds psykoanalyse ikke hadde blitt så populær hvis den ikke hadde noe for seg.

– Det var uten tvil det mest slitsomme med dette prosjektet.

– Din fars aksept har åpenbart vært en viktig drivkraft for deg. For å holde oss i det freudianske landskapet, er det snakk om et slags farskompleks?

– Jeg vet ikke helt, men det er ingen tvil om at fars aksept hang høyt. Når han sa: «Dette var bra gjort, herr sønn..», så føltes det godt.

– Han kalte deg «herr sønn»?

– Ja, jeg var herr sønn og han var herr far. He-he. Min far var en veldig morsom mann. En som spøkte, ertet og tullet mye. Men han kunne også være veldig streng. Og han var – ifølge min mor – et såkalt stekket menneske, i den forstand at han ikke hadde lett for å binde seg til andre. Han var lett å snakke med, men vanskelig å komme bak fasaden på, sier Ringnes.

Om historien gjentar seg? Den har jo en lei tendens til det. Men før det, la oss forflytte oss et par mannsaldre tilbake i tid.

Les også: Ingar Helge Gimle: – Jeg merker at jeg er litt redusert

Fikk hjelp av alkoholen

Det hadde snødd mye den natten. Så mye at gangstiene i Frognerparken måtte brøytes. Syv år gamle Christian trampet gjennom snøen på vei til skolen, dypt inne i sine egne tanker. Så dypt inne at han ikke hørte traktoren med plogen som kom bak ham – noe som gjorde sjåføren så irritert at han stoppet motoren og hoppet ut.

– Han ga meg virkelig huden full fordi jeg gikk i veien for ham. Og da ble jeg så redd at jeg rett og slett tisset i buksen. Det handlet om sjenanse. Ja, jeg var så ekstremt sjenert som ung at det i noen situasjoner gikk over til frykt.

– Du, av alle?

– Ja, ja, ja. Jeg vet det. Mange har sagt at de har vanskelig for å tro det. Men det stemmer.

– Hvordan ble du kvitt problemet?

Ringnes smiler skrått.

– Dette var jo noe senere, men alkohol hjalp. Den gjorde meg modigere, og jeg skjønte at når jeg først hadde gjort noe som full, kunne jeg vel også gjøre det som edru.

– Så enkelt?

– Ja, egentlig.

Her hører det med å tilføye at det slettes ikke var snakk om grøftefyll, unge Ringnes og hans festkamerater begrenset forbruket til et par-tre flasker øl – av type Ringnes, selvfølgelig, det var oldefaren som grunnla bryggeriet – akkurat så mange det var plass til i en såkalt «barnehagesekk».

– Hvis jeg skulle komme noen vei, måtte jeg ha mot til å snakke med folk. Så jeg øvde. Satte meg selv i situasjoner der jeg ble nødt til å snakke med fremmede. Og så betraktet jeg de kule guttene i gjengen. Studerte nøye hvordan de snakket med jenter, for eksempel, og så kopierte jeg.

Han smiler.

– Det høres tilforlatelig enkelt ut nå, men det var en lang prosess. Ja, jeg tror jeg brukte ti års tid på det.

Les også: Thomas Numme er fortsatt preget: – Bakken forsvant under meg

Gir ekskona æren

Det er ingen tvil om at den 71 år gamle forretningsmannen har tatt noen riktige valg, eller gjort noen «gode dealer», som han selv sier, i løpet av sitt yrkesaktive liv. Lyst har vært en viktig drivkraft for forretningene, men det aller morsomste han har gjort, har han ikke tjent fem flate ører på. Nei, sier han, det har tvert imot heller vært et nærmest bunnløst pengesluk. 

Vi snakker om skulpturparken på Ekeberg, det 255 mål store anlegget som åpnet for 12 år siden. Før åpningen var det høylytte protester, og Ringnes innrømmer i dag at de gikk mer inn på ham enn han ga uttrykk for da.

– Det var noen ganger jeg tok meg i å tenke: Hallo!? Jeg prøver å gjøre noe bra her! Jeg skal ikke asfaltere parken, eller noe sånt! Skal du kalle meg nazist fordi jeg følger byantikvarens intensjon?

Den så langt rolige og tilbakelente mannen, har nå rettet ryggen og flyttet kroppen litt lenger frem i lenestolen.

– Det var mye sånn, sier han og lener seg tilbake igjen. – Likevel var det aldri noe alternativ å være sur og aggressiv. Jeg valgte heller å være blid og lyttende, også for min egen del. Man blir jo fort slik man fremstår. Man kan bestemme seg for om glasset er halvfullt eller halvtomt.

– Her viser den utpregede optimisten seg. Født sånn eller blitt sånn?

– En blanding. Jeg tror det er mye lettere å være optimist, å se lyst på livet, hvis du har følt deg virkelig elsket som barn. Og det sørget min mor for. Hun var en virkelig myrsnipe som passet på barna sine.

– Du har tre barn selv, hva slags far har du vært for dem?

Han tenker seg om. Men ikke lenge før han slår fast:

– Det er nok min ekskone, min kjære Denise som har hovedansvaret for at det har gått så bra med dem.

– Du lignet mer på din far? Morsom, men streng?

– Det er nok en god del av min far i meg, men i en noe utvannet versjon. Jeg var ikke så streng som han var.

– I boka skriver du en del om dilemmaet karriere eller hjemmeliv. Skulle du ønske du hadde brukt mer tid på barna da de var små?

– Det er et fullstendig unyttig spørsmål, fordi det nå en gang er som det er. Men jeg har spurt meg selv om jeg vil være mer sammen med barnebarna nå enn jeg var med mine barn.

– Og svaret er?

– Ja, det vil jeg, relativt sett, siden jeg tross alt ikke ser dem like ofte. Med barnebarn har jeg fått en ny sjanse til å oppleve noe av det samme en gang til.

Les også: Lothepus måtte evakueres: – Det var farlig

Norges dyreste skilsmisse

Denise er amerikansk, men Ringnes trodde hun var svensk, da han første gang så henne i solnedgangen på Akropolis tidlig på 80-tallet. Heldigvis var sjenansen for lengst et tilbakelagt stadium, for han tok kontakt – og det endte med ekteskap. Men intet varer evig, og etter 28 år var det eventyret over. Men paret forble venner. Ja, så gode venner at det fikk en til å lure på om det faktisk finnes noe sånt som en lykkelig skilsmisse.

– Et godt tips er å være raus. Jeg husker min venn Ole Jacob Sunde sa til meg: «Du vet, Christian, dette blir kanskje Norges dyreste skilsmisse. Men å forbli venner med Denise, som er dine barns mor, er kanskje den beste investeringen du noen gang gjør.»

– Han hadde rett?

– Å, ja, så absolutt.

Forholdet mellom Ringnes, hans ekskone og deres tre barn skal etter sigende være både godt og solid. Men på et punkt var det tendenser til noen knuter på den ellers så glatte og fine tråden. Det var da eldstedatter Isabelle følte seg tvunget til å skrive til sin far. Noe han i dag er veldig glad for.

– Hva var det med ditt «utsvevende liv» hun reagerte så sterkt på?

– Jo, det var dette med at jeg var sammen med disse kvinnene. Altså, ikke fysisk, tilføyer han raskt.

– Dere «hang sammen», som «kidsa» sier i dag?

– Ikke så veldig mye eller ofte det, heller. Men jeg ble jo observert i deres selskap og sånt gjør jo naturligvis inntrykk på en ung datter. Så jeg la om livsstilen, var mer hjemme og mindre ute på byen.

– Hvor viktig er det for deg å ha en så åpen og direkte tone med barna dine?

– Det er veldig viktig. De er nok mitt beste korrektiv. De sier ting som de er. Og det er viktig. Veldig viktig.

Les også: (+) Til min datter: Jeg gir meg aldri

Den siste store kjærlighet

Vakker kunst og vakre kvinner. Ringnes møtte sin nåværende samboer, «hans siste store kjærlighet», som han skriver i boken, gjennom nettopp kunsten. Hun heter Kari-Lena Flåten og han ble først klar over at hun fantes da han fikk invitasjon til en vernissasje.

– Jeg husker ikke helt når det var, jeg får sikkert tre invitasjoner til utstillingsåpninger hver eneste dag. Men det var et eller annet som vekket min interesse med akkurat denne invitasjonen, forteller han.

Han googlet henne. Og ganske raskt kom det opp et maleri av en ung jente som sitter i måneskinn mens en fjær daler ned mot gulvet. At kunstneren selv så bra ut, gjorde nok også sitt for den skjønnhetselskende samleren og forretningsmannen.

– Jeg skrev til henne og sa at jeg dessverre ikke kunne komme på utstillingsåpningen, men sa samtidig at jeg var veldig interessert i å kjøpe bildet av piken med fjæren.

– Hvilken respons fikk du?

– Ingen. Det var helt stille til det kom en ny vernissasje-invitasjon to år senere. Da møttes vi og jeg oppdaget at vi hadde mye felles. Og etter hvert at hun er verdens mest vidunderlige kvinne. Siden har vi fått enda mer felles, sier han og smiler fornøyd.

Giverglede = egoisme?

– Kunst og kultur synes å ha dårligere kår enn på lenge, både her hjemme og ute i verden. Som kunstsamler og etter hvert også kunstelsker, hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det er synd. Spørsmålet om hvorfor kunst er viktig, er noe vi absolutt bør bruke tid på. Hvor viktig det er for et samfunn, ja, for oss alle, å ha en felles kulturarv, som veldig ofte er i form av kunstverk.

Han kremter, retter litt på halstørkleet.

– Det berømte sitatet fra Churchill, som han antageligvis aldri sa, men er like godt for det, sier noe om akkurat dette. Da han var statsminister under krigen, ble han en gang spurt om de ikke burde skjære ned på kunstbudsjettene. At midlene som ble brukt på kunst heller burde brukes til slåss videre mot tyskerne. Da kikket han over brilleglassene og sa bestemt: «Men hvis vi gjør det, hva er det vi slåss for da?». Det er et veldig godt poeng, som jeg støtter fullt og helt.

– Vi har snakket om Ekebergparken, som til tross for kritikken i forkant i dag er en av Oslos best besøkte steder for å nyte kunst. Hva betyr det for deg å gi noe til samfunnet?

– Jeg tror de aller fleste synes vi blir bedre utgaver av oss selv når vi gir. Akkurat som at folk hjelper hverandre, selv om det strengt tatt ikke trenger å gjøre det. Så har jeg vært i sikkert tusen diskusjoner om dette da det strengt tatt bare handler om egoisme, siden veldig mye av givervirksomheten skjer for å glede giveren.

– Er det egoisme?

Han sukker.

– Det er en tullete diskusjon. Det viktige er jo det man gjør. Og at det faktisk er til glede for andre.

Christian Ringnes feiret sin 70-års dag med brask, bram og et storslått og sterkt kritisert fyrverkeri i fjor, og er nok det man trygt kan kalle et dannet menneske. Men selv dannede mennesker har andre sider. Ringnes er glad i fart, noe som har ført til at han i perioder har måttet bruke beina. Eller, som i dag, sparkesykkel.

– Nå begynner det å bli ganske mange år siden jeg mistet lappen sist. Men å kjøre bil i Oslo er likevel praktisk talt helt umulig. Så her i sentrum, er sparkesykkel genialt, sier han og plasserer føttene på stigbrettet.

– Men burde du ikke bruke hjelm?

Han rister på hodet.

– Jeg er ikke så glad i hverken sikkerhetsbelter eller hjelm. Det er min lille måte å oppleve litt ulovlig frihet på. Og så er det jo fantastisk deilig å kjenne vinden virkelig røske i hårmanken min, sier han og stryker seg over det høye hårfestet. Så trykker han på gassen og suser nedover Karl Johan med den åpne dressjakken flagrende bak seg.