Åpner opp om singellivet: – Døra er ikke helt låst
Da Benedicte bosatte seg i Frankrike, kunne hun så vidt koke poteter. Å gifte seg med en franskmann, forandret både artisten og hennes forhold til mat.
«Jippi!» tenkte Benedicte Adrian (61) da hun ble spurt om å prøve seg som kokkelærling ved Eivind Hellstrøm (76) og Truls Svendsens (52) kokkeskole, selv om det tok mange år før hun ble interessert i matlaging.
– Jeg vokste opp med en pappa som laget mat hjemme når det var fest, og en stakkars mor som fikk alle hverdagene – og klagene.
Da Benedicte flyttet for seg selv da hun var 20, var hun etter eget sigende absolutt ingen kokk.
– Det tok ti år før jeg kokte poteter første gang, ler Benedicte hjertelig.
Kultursjokk
Til hennes forsvar, slo Benedicte og venninnen Ingrid Bjørnov for alvor gjennom som popduoen «Dollie de Luxe» på denne tiden. Så 20-årene bar preg av mange reisedøgn og et høyt tempo.
– Hvis jeg først var hjemme og lagde mat, så gadd jeg i hvert fall ikke koke poteter! Var vi ikke på restaurant, ble det gjerne vafler eller maiskolber – supplert med 20 vitaminpiller. Det er pinlig å se tilbake på i dag, innrømmer 61-åringen.
Men i likhet med rektor Eivind Hellstrøm, var det Frankrike som vekket den genuine matgleden hos Benedicte.
– Det snudde da jeg traff en franskmann. Jeg fikk mine to barn i Frankrike og var gift med ham i 13 år. Det forandret meg og mitt forhold til mat. Det var en fullstendig oppvåkning, altså, forteller Benedicte, som gikk fra å leve et travelt liv som pop-prinsesse, til at mye av hverdagen sentrerte seg rundt barna og måltidene.
I Frankrike har de nemlig helt andre forventninger enn at det serveres en halvtørr brødskive til lunsj.
– Det ble forventet at jeg som mor i familien skulle sørge for at barna fikk en lett frokost, en treretters, varm lunsj og en treretters, varm middag. Så måtte de også ha et lett mellommåltid i firetiden. Jeg hadde norske au pairer som fikk angst med en gang de så hva som krevdes, ler Benedicte og legger til:
– Det var en brå overgang hvor jeg lærte mye.
Les også: Benedicte Adrian: – Jeg er lykkelig for at jeg traff Anders
Frihet
I 2011 ble det kjent at Benedicte og hennes franske ektemann hadde gått hvert til sitt og at Benedicte flyttet hjem til Norge. Det ble starten på en ny reise.
– Reisen mot et liv i balanse har vært mye opp og ned. Særlig når det kommer til behovet for anerkjennelse utenfra. Men hvem er det jeg egentlig gir makten til å definere hva som er bra eller dårlig? I dag har jeg fokus på å lære noe nytt hele tiden, å utvikle meg og å være mer autentisk. Våge å møte det ukjente, deler Benedicte.
I dag tar hun imot sangelever, dirigerer et barnekor og jobber med en soloplate – på egne premisser.
– Validering i form av likerklikk eller lignende forholder jeg meg helst ikke til. Så lenge jeg liker meg selv og synes jeg er en ålreit person, er det dét jeg skal leve med. Så har det hjulpet å bli eldre. Når du passerer 60, begynner du virkelig å kjenne på en frihet, mener hun.
Med alderen har hun også blitt flinkere til å stoppe opp og tenke seg om en ekstra gang.
– Jeg er litt mer observant enn jeg var før. Jeg liksom ser det an og tenker: «Tja, kan det være bra?» Jeg hopper ikke på ting og tar ikke kamikazebeslutninger i dag. Det er ikke desperasjon, mer ro, forteller Benedicte.
Les også: (+) Til min datter: Jeg gir meg aldri
Ikke på jakt
Å gå inn for landing i seg selv, har også gjort det vanskeligere å rydde plass til kjærligheten. Benedicte avslører at det i dag skal mye til for at hun åpner seg for noe annet enn vennskap.
– Det er nok mange kjekke karer på min alder som tenker: «Er hun singel? Ja, men da ønsker hun sikkert å møte noen». Men det er en sannhet med modifikasjoner, påpeker musikeren.
Hun er ikke på jakt, men innrømmer at dersom romantikk skulle oppstå helt naturlig, er det bare koselig.
– Døra er ikke helt låst, men det er vanskelig å forestille seg livet mitt med en mann i dag, sier hun.
At hun er singel, betyr på ingen måte at hun er ensom. Hun har nok av kompiser hun kan gå i teateret med, som tar henne med ut på restaurant eller hun kan ringe.
– Jeg har litt følelsen av at jeg går på gymnaset igjen; at jeg faktisk kan være kompis med mannfolk – og at de også har lyst til å bare være kompiser.
