Ayla Ågren om dramaet: – Da jeg begynte å kjenne etter, kjente jeg ikke bena mine

– Det har vært en helt utrolig opplevelse å få være med på. Jeg var forberedt på at det kom til å bli gøy, men jeg er likevel overrasket over akkurat hvor bra det har vært.

Norsk-svenske Ayla Ågren (32) smiler bredt da vi slår oss ned bare noen meter fra de dovne ettermiddagsbølgene ved Costa Brava i Spania. Hun er én av ti tidligere toppidrettsutøvere som konkurrerer om det gjeve «Mesternes mester»-trofeet ved Spanias solkyst.

Barndomsdrøm

Navnet Ayla Ågren er kanskje ikke så kjent for de «nyfrelste» innen formelsporten, men for den gamle menigheten har hun lenge vært et kjent navn. 

Hun vant det amerikanske Formel 1600-mesterskapet i 2014, og i 2021 kom hun inn i W Series (racingserie for kvinner), hvor bare 18 kvinner slapp gjennom nåløyet og fikk et sete. Interessen for fart kom tidlig – og bokstavelig talt med et smell.

– Det hele startet da onkelen og fetteren min kjørte gokart. Ett løp vi så på, endte med et krasj. Da tar førerne ofte hjelmene av og går ut av gokarten. Da så jeg det lange, lyset håret som ramlet ut av den ene hjelmen. Det var en jente! forteller Ayla ivrig.

– Der og da gikk det et lys opp for meg. Dette var noe jeg også kunne gjøre! Da snudde jeg meg mot mamma og sa: «Det her skal jeg også bli god i!». Da var jeg seks år gammel.

Hun gliser og legger det lange, blonde håret bak ørene. Foreldrene var skeptiske, men med tiden (og en god porsjon mas) fikk den spedbygde, sjenerte bærumsjenta følge drømmen.

Les også: Disse skal kjempe om tittelen i Mesternes Mester

Eneste jenta i gjengen

Som liten tenkte hun ikke videre over at hun var alene som jente i en mannsdominert sport.

– Det var først da jeg nærmet meg tenårene at folk begynte å poengtere det. «Ok, nå er du den eneste jenta her!». Jeg var jo det, men det var aldri noe jeg selv brukte tankekraft på. Det var da foreldrene rundt begynte å ta det opp at det ble en greie.

Etter hvert merket hun det også hos konkurrentene. Da hun nærmet seg 15, ble det mer fokus på at hun var en jente i et guttemiljø.

– Før det hadde vi bare vært barn som løp rundt, kjørte gokart på dagtid og spilte fotball på kveldstid. Når det ble mer alvorlig, tilspisset fokuset seg.

Det var og er viktig for henne å vise at dette også er noe jenter kan gjøre.

Det ga muligheter og ekstra press

Ved å ta et annerledes valg, har hun blitt et forbilde for kommende generasjoner.

– Samtidig har det vært vanskelig for meg som jente å overbevise andre om at et godt løp ikke bare er flaks. Det krevdes mer av meg for at konkurrentene skulle forstå at jeg faktisk var god på det her!

Hun sier det med den største naturlighet i dag. Fremsnakker seg selv, våger å konstatere at dette er hun god på. Slik har det ikke alltid vært. Det var også en av hennes største utfordringer tidlig i karrieren.

– Jeg har jobbet med å stole på meg selv, og at jeg er god nok. Jeg var også utrolig sjenert som liten. Så det å selge seg inn til sponsorer, som er avgjørende, opplevde jeg som ekstremt ekkelt og ubehagelig. Da jeg satt bak rattet, var jeg trygg, men den tryggheten tok det tid før jeg kjente på også utenfor banen.

Ayla var bare 18 år gammel og rakk så vidt å plukke med seg vitnemålet fra NTG, før hun flyttet til USA for å satse. Det ble starten på en blomstrende karriere og personlig reise.

– Den sjenerte jenta ble igjen i Norge. Det er noe med kulturen i USA, hvor folk synes det er kult når du gjøre noe som er annerledes. Måten du prater til deg selv og andre på, er en helt annen. Jeg har sluttet å bry meg om hva alle tenker, forteller Ayla, som fortsatt er bosatt i USA.

Les også: (+) Mads Mikkelsen er verdens mest kjente danske. Men kunne ikke brydd seg mindre

Massekrasj

Racing er kanskje et annerledes yrkesvalg, men det er også et valg som medfører risiko. Med en toppfart på 260–270 km/t kan et feilskjær bli fatalt. Ayla har gjennom hele karrieren bevisst valgt å ikke fokusere på det, men på hvordan kjøre raskest og best mulig. Likevel var hun i 2021 involvert i en grusom massekrasj som har satt spor.

Under W Series i Belgia ble deler av banen våt etter et kraftig regnskyll. Det resulterte i at seks biler mistet kontrollen i den beryktede Eau Rouge-svingen, hvor flere førere tidligere har mistet livet.

– Det føltes som om alt gikk i slow motion. Jeg så rumpa på bilen foran slippe, før det samme også skjedde meg. Det fortsetter å komme biler bak, og det føltes nærmest som i en «krigsfilm». Lydene av bildeler som fløy rundt meg, var verst. Det du sitter og hører på de 15 sekundene hvor du venter på at det ikke skal komme flere biler. Jeg ville bare ut av bilen, forklarer Ayla om lydene som fortsatt sitter i kroppen.

Sendt til sykehus

Etterpå kom frykten. Hennes største frykt er ikke å dø, men å bli lam.

– Da jeg begynte å kjenne etter, kjente jeg ikke bena mine. Jeg begynte å klappe på dem og kjente etter hvert at det begynte å dunke i dem. Jeg kunne fortsatt ikke legge vekt på bena, men da jeg forsto at jeg hadde følelse i dem, senket jeg skuldrene.

Ayla og en av de andre førerne ble sendt til sykehus for skanning fordi man fryktet nerveskader. Én uke senere var hun imidlertid klarert og klar for nytt løp.

– Verst var det nok for familien min som ikke fikk noe informasjon. De fikk bare vite at jeg var tatt med på sykehus. Lettelsen var stor da vi endelig fikk pratet sammen, forteller Ayla.

Les også: Slik møttes Petter og Mari: – Vi fant hver­andre veldig fort

Ny hverdag

Til slutt var det ikke krasjene som satte en stopper for karrieren, men økonomien.

– Det gjør det jo litt ekstra sårt når du føler du fortsatt har mer å gi. Men jeg måtte ta et valg; enten reise hjem til Norge og få meg en jobb der, eller bli i USA og finne meg en jobb i miljøet. Jeg endte opp med det siste, forteller 32-åringen.

I dag jobber hun med coaching og såkalt spotting for IndyCar, i tillegg til å drive med design og import av kjøredresser.

– Jeg var ikke klar for å gi meg ennå. Selv om det ikke ble akkurat som jeg hadde ønsket og drømt om, visste jeg at jeg fortsatt hadde mye å tilføre bransjen.