Aud Schønemann
Den beskjedne kvinnen som fikk alle til å le
Hele Norges Moder'n, Olsenbandens Valborg og Margit fra Fredrikssons fabrikk, Aud Schønemann (1922–2006), ville i disse dager fylt 100 år. Hun var en komiker av rang, en lykkepille av en kunstner, en skuespiller som ga enhver rolle – liten eller stor – en egen personlighet.
En uformell samtale mellom Aud Schønemann og Rolv Wesenlund en marskveld i 1972 skulle bli startskuddet for et eventyrlig TV-samarbeid.
Rolv Wesenlund var allerede en kjent figur for det norske fjernsynspublikumet. Aud skulle være med i programmet Kjære kollega! – et prateprogram kolleger imellom.
Marve og Moder'n
Før opptak satt Aud og Rolv og småpratet frem til tiden var inne. Dette ble festet til film uten at de to visste noe om det. Denne småpraten viste en enestående dynamikk mellom to store komiske talenter.
På samme tid var NRK på leting etter en ny humorserie, og produsenten Bo Hermansson jaktet på gode manus fra engelsk fjernsyn.
Født: 13. november 1922
Døde: 30. oktober 2006
Yrke: Skuespillerinne
Ektefelle: Jan-Pande Rolfsen
Barn: Pål Pande-Rolfsen
Etter at han og Rolv hadde lest seg gjennom hundrevis av britiske manuskriptsider, falt begge for serien The Tony Hancock Show. Her stemte alt, det kunne bli bra i norsk setting og med norske referanser.
Sentralt i handlingen sto en naiv, loslitt, ugift lagerformann. Dermed var Marve Fleksnes født! Og med på lasset fulgte Moder'n, en figur som skulle bli en av Auds viktigste signaturroller.
Skuespiller August Schønemann
Aud var noe så uvanlig som et høyt elsket såkalt uekte barn. Moren Dagmar Kristensen var 21 år og danserinne, og hun var uten ring på fingeren da Aud ble født.
Barnefar var den berømte og umåtelig populære skuespilleren August Schønemann, som slett ikke benektet farskapet. Tvert imot.
På kvelden 12. november 1922 danset Dagmar forestilling med en ørliten kul på magen. Da hun kom hjem, la hun seg med sterke magesmerter.
Selv visste hun at det var to måneder til termin, men riene varslet om noe annet. Moren, faren og søsknene sto bekymret tett i tett rundt sengen hennes. Moren sa sindig: «Jeg henter doktoren». «Nei, heller en jordmor», svarte Dagmar.
Noen timer ut i 13. november kom en bitte, bitte liten jente til verden. Morfaren fant en skoeske og laget en provisorisk seng av den, mens mormoren gikk rundt i grålysningen til naboer på Lille Tøyen på jakt etter babytøy.
Selv om Dagmar og Augusts affære var kortvarig, rakk August å være begeistret far i tre år. Han døde i 1925, 33 år gammel.
Les også: (+) Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen
Opptrådte tidlig
Ganske tidlig viste lille Aud stor nysgjerrighet på livet. Hun var midtpunktet for en stor familie, både for besteforeldre på mors og fars side, sin mor og mors mange søsken. Ønsket om å opptre kom tidlig til syne, og hun fikk applaus. Alltid.
Aud fikk et tett forhold til mormoren, som selv hadde stor fantasi og var begeistret for Auds nysgjerrighet. På kjøkkenet hjemme hos Aud satt ungjentene ofte fjetret mens de hørte på mormoren fortelle spøkelseshistorier.
Venninnen Ingrid fortalte senere at det morsomste var at det var lov til å kle seg ut som fine damer hjemme hos Aud.
Talentet for komedie må Aud ha fått etter sin far, August. Han opptrådte i revyer, operetter og komedier. En teateranmelder skrev at «Bare Schønemann viser seg på scenen, ler folk. Sier han noe, ler de enda mer».
Aud var tre år da mormor meldte henne på en ballettskole. Lærerinnen ved skolen hadde også ansvar for å skaffe barneskuespillere til juleforestillingene på Nationaltheatret.
Slik gikk det til at Aud som femåring fikk spille harepus i oppsetningen i desember 1927. Etter denne spede scenestarten, ble det stadig flere roller.
Auds mor Dagmar fortsatte å danse og jobbet ved Dovrehallen frem til 1935. Aud tok med venninnen Ingrid dit, og de var strålende begeistret over atmosfæren, sceneshowet – ja, hele opplevelsen med scene.
Da tiden ved «Fortsettelsesskolen for piker» gikk mot slutten, fikk alle i klassen i oppdrag å skrive hva de ville bli som voksen. 14-årige Aud skrev: «Jeg vil bli skuespiller.» Dermed var det sagt, og slik ble det.
Les også: Fabian Stang: – I dag har vi en jente på 14 år, så hun er hovedfokuset vårt
Tante Lull Wiker
Etter skolens slutt begynte Aud å lese med tante Lull – Lull Wiker – som instruerte og ga Aud innsikt i teatrets verden. Tante Lull skulle bli en viktig person i Auds vei til scenen.
Men det sto én ting i veien for suksess, ifølge Aud. Nemlig utseendet. I speilet så hun kvisene som aldri så ut til å forsvinne, den lille haken og den lange nesen. Det rette håret fikk hun heller ikke gjort noe med. På denne tiden kom Wenche Foss inn på scenen og overstrålte alle. Ikke rart at kompleksene dukket opp.
«Det er riktig at jeg i ungdommen slet med utseendet mitt», sier Aud i boken Det blir mellom oss. «Men om ansiktet mitt ikke passet til å være noen glamour-jente på scenen, slapp jeg aldri drømmen om å bli skuespiller.»
Tidlig i april 1940 var Aud i København med Tante Lull. Det var mørkt, og i taushet betraktet de byen. Lydene var ukjente. Aud så tyske tanks for første gang i sitt liv. Bak fulgte bevæpnede soldater på lastebil i en rekke som ikke så ut til å ta noen ende.
Aud var låst i København. Det aller verste var at hun ikke fikk vite noe om hvordan det gikk med familien hjemme. På ambassaden fikk hun etter hvert kunnskap om at kongen og regjeringen hadde flyktet.
Omsider fikk de plass på et tog, som tok dem tilbake til Norge. Hjemme var alt annerledes. Dagmar begynte å gå med beskjeder for hjemmefronten, og de skjulte en mor og hennes sønn i leiligheten. De to ble senere hjulpet over grensen til Sverige, men skuespillerdrømmen døde ikke med krigen.
Aud søkte jobb hos Oslos teatersjefer, men fikk avslag etter avslag. Endelig, i 1942, fikk hun et engasjement ved Centralteatret. Ikke som skuespiller, men som suffløse og rekvisitør. Aud var overlykkelig over å ha fått en fot innenfor scenelivet og var på teateret i Akersgata støtt og stadig.
Fra en krakk foran scenen satt hun med manus oppslått og ga stikkord til skuespillere som glemte replikkene sine. Denne jobben ga henne ny innsikt i det yrket hun hadde valgt.
Etter hvert ble det noen mindre roller, og knapt 20 år gammel var hennes livslange karriere i gang.
Les også: (+) Anniken Huitfeldt: – Hvis du lurer på hvorfor både Else Kåss Furuseth og jeg skarrer på r-ene, kan jeg fortelle hvorfor
Ektemannen Jan Pande-Rolfsen
Det var 7. juni 1945, og alle teaterensemblene i Oslo sto på rekke og rad i Calmeyers gate for å være med i borgertoget til ære for den hjemvendte kong Haakon.
Aud kjente på høytid der hun sto, men plutselig falt blikket hennes på noe helt annet: Fem–seks meter foran seg, på motsatt side av veien, så Aud noe som overstrålte alt annet. Der sto Jan Pande-Rolfsen i mørk dress og alpelue. Det var første gangen hun bet seg merke i den jevnaldrende kollegaen fra Det Norske Teatret.
Den kjekke, unge mannen var knapt høyere enn henne selv, men du verden så vakker han var, tenkte Aud. Med alpeluen på snei og store smilehull under et par varme øyne, var det rett og slett drømmemannen som sto foran Aud.
De to unge fortsatte å møtes i Unge Skuespilleres Forening. En gang i 1947 skjedde det noe. De havnet i en diskusjon om noen felles kjente som hadde giftet seg. På spøk – og kanskje litt på alvor – gikk Aud ned på kne foran Jan og sa: «Jan Pande Rolfsen, vil De ha Aud Schønemann som mor til Deres barn?»
Hun lo godt av dette etterpå, men det tok ikke lang tid før Jan svarte: «Ja, jeg vil forferdelig gjerne gifte meg med deg.»
Allerede i 1948 giftet de seg, og det ble et lykkelig ekteskap som varte i over 50 år. «Et rørende vakkert ektepar», er de blitt omtalt som.
Les også: Da Anne Lindmo fant igjen den mistede gifteringen, fikk ektemannen Hasse en idé ...
Frilansskuespillere
I 1947 debuterte hun i en statistrolle i Sankthansfest. Året etter dukket hun opp i filmen Den hemmelighetsfulle leiligheten, der hun spilte kontordame.
Senere ble det flere små roller som hun gjorde mye ut av, og Aud ble lagt merke til. Hennes mantra som skuespiller var at samme hvor liten rollen var, så måtte hun gjøre den til en skikkelse av kjøtt og blod.
Hver person skal ha sin egen historie. Alle er viktige for at en forestilling eller en film skal bli god. Dette gjennomførte Aud gjennom hele sin karriere som skuespiller.
Ellers var de økonomiske tidene usikre for to frilansskuespillere. Etterkrigstidens boligmangel rammet også dem, og de var både trangbodd og hadde det trangt økonomisk gjennom flere år. Likevel, 3. desember 1952 fikk de verdens beste julegave i form av en sønn, Pål.
Det var et likestilt ekteskap, Jan skiftet like ofte bleier og hjalp til «så det sto etter».
Først sommeren 1956 fikk Jan endelig fast avtale med Radioteatret i NRK, i en jobb som kontor- og studioinspisient. Snøballen begynte å rulle, og snart var Jan hallomann og en kjent stemme.
For Aud gikk det også bedre. Hun ble oppdaget av Harald Tusberg og Harald Heide-Steen junior, som fikk en anelse om hvilken juvel de hadde foran seg i komikeren Aud. Hun ble hyret inn som frilanser i det satiriske underholdningsprogrammet Kunden har alltid rett. Dette ble et program som fikk seere i hopetall til å samle seg rundt de TV-apparatene som fantes på den tiden.
Aud fikk vist seg frem for hele Norge – for aller første gang.
Da Aud ble stjerne
I april 1961 fikk Aud endelig en rolle med mer enn tre replikker – et skritt oppover på skuespillerskalaen. Via en rolle i Flåklypa Radio og revy på Oslo Nye, nærmet Aud seg det som skulle bli hennes varemerke som skuespiller, nettopp komedien.
Aud Schønemann fikk en rekke priser for sitt virke som skuespiller:
Teaterkritikerprisen 1968/69
Leif Justers ærespris 1992
Oslo bys kultur-pris 1997
Amandakomiteens Ærespris 1997
Hedersprisen under Komi-
prisen 2001
St. Hallvard-medaljen 2002
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993
En statue av Aud Schønemann laget av Nina Sundbye ble avduket av Oslos ordfører Fabian Stang
utenfor Oslo Nye Teater 21. oktober 2010.
I 1968 sa Wenche Foss nei til en teaterrolle, og foreslo heller Aud i rollen. Slik ble det, og egentlig skulle man her si at resten er historie. Skuespillet var Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe. Her briljerte Aud i rollen som vaskekonen Lilly.
Suksessen var så stor at man tok skuespillet til filmen, med samme skuespillere i rollene. Filmen kom i 1970, og det forunderlige skjedde, nemlig at samme stykket gikk for fulle hus både på teater og kino samtidig. Noe slikt har ikke skjedd hverken før eller senere.
På forsommeren 1970 ble Aud æret med Teaterkritikerprisen, som hvert år ble utdelt til den skuespilleren som «har gjort en særdeles fortjenestefull innsats» i løpet av sesongen. Jan var stolt av henne.
Nå var Aud ettertraktet av avisene og ukebladene. «Alle» ville ha en bit av henne. Hun stilte opp, nølende og beskjeden. Noe hadde skjedd i Auds liv: Hun var blitt en stjerne.
Olsenbandens Valborg
Etter filmen Hurra for Andersens styrket Aud seg som komedieskuespiller. I 1969 kom første film om Olsenbanden, som ble et filmeventyr uten sidestykke i norsk kulturhistorie.
Olsensbanden – Operasjon Egon ble en aldri så liten sensasjon. Slaktet av kritikerne, men over en halv million kom likevel for å la seg underholde. Og suksessen fortsatte gjennom 14 filmer.
Aud elsket årene med Olsenbanden. Hun, som egentlig var veldig hjemmekjær, måtte følge sin rollefigur Valborg på filmopptak både på Barbados, Kanariøyene, Monaco og Nice. Premien var at hennes kjære Jan alltid fikk være med på utenlandsfilmingene.
Midt i alt dette kom rollen som Moder'n til Marve Fleksnes. Hele Norges Moder'n. Fleksnes var en serie alle omfavnet, og humoren traff rett i lattermusklene.
De siste årene befestet Aud sin posisjon som landets kvinnelige komiker, blant annet gjennom rollen som sydamen Margit i Fredrikssons fabrikk. Hennes trofaste publikum fulgte henne hele veien.
I mars 2002, like før sin 80-årsdag, døde Jan, Auds store kjærlighet. Livet hennes ble brått fattigere. To år senere ble hun rammet av et alvorlig hjerneslag og mistet taleevnen. Hun kom seg aldri etter slage og tilbrakte sine siste år på Uranienborghjemmet. Hun døde i oktober 2006, nær 84 år gammel.
Et eventyrlig liv var kommet til ende, og vi alle minnes henne med et smil om munnen.
Kilder:
L.O. Gulbrandsen: Aud Schønemann. Det blir mellom oss, 1997
Gjengangeren, artikkel: Latterens dronning,13. nov. 1992
Dagbladet, artikkel: Moder Norge, 13. nov. 2006
Wikipedia, Store Norske Leksikon, Norsk biografisk leksikon
Denne saken ble første gang publisert 27/01 2023, og sist oppdatert 27/01 2023.
