«Nå kommer AI og tar jobbene våre», tenker mange. Anja tenker imidlertid: «Yes!»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

«Mammaaaaa, jeg finner ikke sokker!»

Ti sekunder senere står jeg på vaskerommet med sokkeskuffen snudd på hodet. Fokusert. Som om dette var en slags tekstilbasert etterforskning. 

Ti minutter tok det. For ett par sokker.

Idet jeg satt meg ned igjen, med Macen på fanget og en halvskrevet setning blinkende på skjermen, slo det meg: Han kunne funnet dem selv. Jeg bare kom ham i forkjøpet.

Som alltid.

Se video: Katrine og sønnen Sondre om «Sommerhytta» (artikkelen fortsetter under videoen)

Ja, jeg vet. Jeg kan lage bedre systemer; kjøpe helt like sokker og optimalisere hele husholdningen som et lite logistikkselskap. 

Men sokkene er ikke problemet. Problemet er hvor mange ganger om dagen jeg avbryter det jeg egentlig vil, fordi noen rundt meg har et behov de aldri fikk prøve å løse selv.

Og så den tanken jeg helst ville skrollet forbi: De er ikke late. Det er jeg som har trent dem i at dette er den korrekte bruken av meg som mamma. Jeg responderer jo hver gang!

AI, X, Y og Z

Tanken tok meg videre inn i fremtiden. Hva skjer om de en dag gifter seg? Skal jeg forvente at alt da på magisk vis har snudd, eller er det nå mitt ansvar å trene dem opp i at når vi bor med noen, uavhengig av kjønn, så gjør vi jobben vi er rustet til å gjøre, selv?

Noen dager før var jeg publikummer på et seminar og kjente et merkelig, kaldt gufs nedover ryggen min. Var det et menneske jeg hørte, eller var det AI gjennom en menneskekropp? Det hørtes da ut som en algoritme som pratet? Setningene var dønn like: 

«Det handler ikke om X … men om Y.»

«Det er ikke fordi vi må … men fordi vi kan …»

Og jeg begynte å tenke over: Er vi på vei inn i en tid der AI gjør at vi slutter å høres ut som oss selv? Har vi lært opp AI, eller har AI nå lært opp oss? Vi vet jo hvordan de vi tilbringer mye tid med, påvirker oss. Også språket vårt. 

Men så innså jeg; vi har jo øvd på dette lenge. Husker du da alle online-eksperter plutselig skulle si: «Jeg hjelper X med Y, sånn at de kan Z?»

Vi prøvde å forklare hvem vi var; raskt, tydelig og helst litt imponerende. Og ja da, jeg prøvde også, opptil flere ganger: «Jeg lærer småbarnsmødre å meditere, sånn at de slipper å være til stede for familien hele tiden.»

Den satt ikke helt. 

Det var ikke AI den gang som fikk oss til å høres like ut. Den gang var det andre eksperter vi tok råd fra. Og innimellom er det lurt, men hva skjer med selvstendig tenking?

Les også: Knepet som kan endre hverdagen: – Spiller livet på laget mitt?

«Mamma svarer»-nyvinning

AI er først og fremst et verktøy, og et verktøy gjør det du ber om. Spørsmålet er hva du bruker det til, og hvorfor. Og når vi er bevisste, kan det gi oss et mulighetsrom som ikke var der før. 

For hva hvis det er mulig at AI er vår nye vei til frihet? I 1913 feiret vi stemmerett. I 1976 åpnet Norges Fotballforbund endelig banene for kvinner.

I 1978 fikk vi likestillingsloven. Og det ga oss mange muligheter. Men også jobber ingen søkte på, ingen fikk betalt for, og veldig få takket oss for.

Det tredje skiftet ble aldri kalt undertrykkelse. Det ble kalt kjærlighet. Og det er derfor det har vært så vanskelig å sette ned.

En vanlig frykt nå er: «Nå kommer AI og tar jobbene våre.»

Og jeg tenker: «Yes! Her kommer AI og tar sokke-jobben! Og dekke på bordet-jobben, vaske klær-jobben, hva spiser vi idag?-jobben og huske at det er tilstelning på skolen i morgen-jobben.

Men hvordan få til det? Jeg mediterte lenge på dette og landet på at jeg ikke vil ha fysiske AI-roboter hjemme, men heller bidra til lagspill innad i familien. Så jeg laget en app. Det vil si: Jeg fikk AI til å lage en app. Den heter «Mamma svarer.»

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»

Tenke sjæl

Hele trikset er bevisstgjøring og ansvar. Det barna trodde bare mamma klarte, får de nå svar på av «mamma» på hvordan de kan løse det helt selv. Med en invitasjon til selvstendig tenking. 

«Kan jeg få noe mat?»

«Mamma svarer» vil da svare: 

«Jeg hører at du er sulten. Det er et godt tegn! Kjøkkenet er åpent, så dette klarer du fint selv. Hva er det enkleste du kan lage? Du har klart tøffe oppgaver før. Jeg tror på deg!»

Kommer den til å brukes? Mest sannsynlig ikke. Men bevisstgjøringen er der, både for meg og for dem.

Les også: (+) Kan jeg avvise min nye venninne?

Hva er en seier?

Som toppidrettsutøver spilte jeg med «WIN» skrevet på hånden, godt synlig for øyet hver kamp. «WIN» står for seier, og hva er en seier? Å fokusere på det som er viktig nå. Så det står også for «what’s important now?»

Min WIN akkurat nå er denne: Se forskjellen mellom hva det er viktig at jeg gjør, og hva jeg gjør for å føle meg viktig. Hva er viktig at barna lærer seg å gjøre selv? Og hva er viktig for meg å gjøre, som gir meg glede? 

Men da dukker jo en ny WIN opp: Kommunisere dette på et språk barn forstår uten at det eskalerer i krangel hver gang. Humor, og bevisstgjøring.

Akkurat som WIN fikk meg tilbake til oppgaven min da jeg spilte håndball. (Og ja, vi kan diskutere hvor miljøskadet barna våre blir av vår fortid, men jeg tror de har det godt.)

Les også: – Hvorfor dømmer vi mødre så mye hardere enn fedre?

Vil vs. må

Kanskje tenker du: «Dette handler jo bare om grenser. Om å si nei. Om å la folk klare seg selv.» Og det har du jo helt rett i. Vi har sagt det i mange år. Skrevet bøker om det. Laget podkaster om det. Postet sitater om det.

Og likevel står vi der, på vaskerommet, med sokker overalt.

For her er sannheten: Jeg elsker familien min. Jeg vil aldri outsource meg selv. Kvalitetstiden med Mio, Leo og Gro er noe av det beste jeg vet.

Samtalene rundt middagsbordet. Basket og fotballturene våre. Turene og grillingen rundt bålet. Jeg vil være i alt det der. 

Men jeg trenger ikke lage middag alene. Jeg trenger ikke planlegge alt vi skal ha med, alene. Jeg har definitivt ikke behov for å lete etter sokker bare fordi jeg opplever at alt går fortere når jeg gjør det selv.

Det er greit å bruke et par ekstra minutter av livet uten sokker på beina for å lære seg å ta ansvar for sitt eget sokkeliv.

Her er det jeg trener på om dagen: Kvalitetstid er ikke det samme som konstant tilgjengelighet.