Mimi på 93 er sta som et esel og villig til å gå i fengsel

 – Jeg brenner for naturen, forklarer Mimi Bing Øverlie, det har hun gjort i hele sitt ­lange liv.

I de siste månedene har hun gjentatte ganger sittet i en campingstol foran digre ­anleggsmaskiner og hindret arbeiderne i å utføre jobben sin. Politiet har flyttet henne varsomt vekk mens Mimi har ropt – jeg kommer tilbake, jeg kommer tilbake. 

Hugger ikke lindetrær

– Det går ikke an, det går rett og slett ikke an, poengterer den pensjonerte sykepleieren indignert. I fem år har hun kjempet for nedleggelse av Ullevål sykehus, og i det siste også mot nedfellingen av en lindeskog på byggefeltet på Gaustad i Oslo der den nye ­delen av Rikshospitalet skal stå ferdig i 2031. 

– Man hugger ikke så ­sjeldne og vakre trær helt uten grunn, synes Mimi og slett ikke i hekketiden for fugler og andre småkryp.

Hun har sittet iskald og ­rolig i campingstolen sin og sett strengt ut i luften. Før det, har hun gått i tog med banner og plakater, og stått kjedet sammen med andre demonstranter.

Mimi fikk stoppet gravemaskinene for denne gang da det viste seg at det i Oslo kommune allerede finnes et forbud mot å hugge trær i hekketiden mellom 15. april og 31. juli.

Politisk engasjert

I tillegg til bevaring av lindeskogen på Gaustad, brenner Mimi ekstra sterkt for bevaring av Ullevål sykehus der hun jobbet som sykepleier i mange år, og siden også som klinikksjef på kirurgisk avdeling. 

Hun kan ikke begripe vitsen med å legge ned et ­sykehus som fungerer så bra som Ullevål. Riktignok er ­bygningene gamle, men det kan enkelt la seg utbedre. Dessuten er det mer enn stort nok tomte­areal bak sykehuset til å utvide med andre bygninger, mener Mimi.

– Jeg har alltid vært politisk engasjert, medgir Mimi og forteller om en ungdomstid i Internasjonal dugnad der hun var med på å bygge murer i Holland og dyrke korn i England. 

– Internasjonal dugnad er en verdensomspennende fredsorganisasjon hvor man treffer ungdommer fra andre land og jobber sammen om et konkret prosjekt. Det gir unge mennesker anledning til å knytte vennskap på tvers av landegrenser og det gir dem kjennskap til, og forståelse for andre kulturer. En veldig fin og fredsskapende ordning, skryter Mimi. 

Sjef på kirurgen

Etter en omreisende ungdomstid for Internasjonal dugnad, begynte Mimi på sykepleierskolen og ble ferdig utdannet i 1955. Deretter fulgte mann og to barn, uten at Mimi sluttet i jobben av den grunn.

– Ullevål sykehus hadde barnehage for de ansatte og der trivdes barna mine veldig godt, forteller Mimi, som først jobbet som lærer på hjelpepleierskolen før hun begynte i full jobb som sykepleier, og etter hvert ble klinikksjef på kirurgen på Ullevål sykehus. En høyst uvanlig jobb for en ung kvinne uten medisinsk embetseksamen på den tiden

– Den gangen var det en stilling som bare en mannlig kirurg kunne inneha, men jeg fikk den, humrer Mimi.

På æresveggen

I 2000 gikk Mimi av med pensjon etter førtisyv år i tjeneste på Ullevål sykehus. I annen ­etasje i en lang korridor, mellom barneavdelingen og kirurgen, henger det et kjempestort maleri av henne sammen med en rekke prominente menn.

– Akkurat det er en veldig morsom historie, minnes Mimi og kniser ungpikeaktig. Du skjønner, fortsetter hun og serverer rykende varm espresso fra den stilige kaffemaskinen som står på kjøkkenbenken.

– Jeg var ikke særlig interessert i å bli portrettert og henge på en vegg, men kirurgene ­insisterte. De ment jeg gjorde en like så viktig jobb som direktørene, og det var jo både hyggelig og smigrende. Til slutt sa jeg ja på en betingelse, forteller Mimi. Og betingelsen var?   

En prinsippsak

– Jo, jeg sa klart fra at hvis jeg, som sykepleier, skulle males og henge på samme vegg som de tidligere sykehusdirektørene og professorene, ja da skulle bildet av meg være lik stort som bildene av dem. Hvis ikke, fikk det heller være. Det ble en prinsippsak, nikker Mimi strengt

Mimis krav ble innfridd. Hun ble portrettert og malt i olje av en av Odd Nerdrums tidligere elever og sto modell i timevis. Portrettet på over en ganger en meter ble hengt på veggen ved siden av sykehusets mektige herrer. Der henger hun fremdeles.

Fengsel og bot 

I skrivende stund er demonstranten Mimi ilagt en bot på atten tusen kroner som hun hittil har nektet å betale. Nå har hun vært i retten, og nå skal dommerne avgjøre om hun skal straffes eller ei.

Etter råd fra advokatene sine har Mimi påberopt seg såkalt nødrett. Det vil si at hun krever straffrihet fordi hun mener at den ulovlige handlingen hun utførte, var den eneste måten hun kunne avverge at femogtyve store lindetrær ble hugd ned.

Mens de andre aktivistene har ligget i telt på anleggs­tomten, har Mimi som bor like i nærheten, troppet opp flere ­dager i uka med suppe og hjemmebakst til gjengen. Hun er sprek som en ungfole og til store inspirasjon for de andre demonstrantene. 

Les også: Heidi har levd med den usynlige sykdommen i 20 år

Ville ikke ha hytte 

– Jeg går ca. en mil hver dag, forklarer Mimi når vi spør hvor hun henter krefter og overskudd fra. Også har jeg en personlig trener som kommer hjem til meg omtrent hver fjortende dag og ser til at jeg gjør mine faste styrkeøvelser. Han er streng, legger hun ­smilende til. Mimi har i tillegg en fortid som fjellvandrer og naturelsker. 

– Mannen min og jeg bestemt oss tidlig for at vi ikke ville ha hytte for da ville vi jo ikke komme andre steder enn på hytta. Vi var så glade i å bruke feriene på lange fotturer i fjellet, og likte godt å se nye steder. Vi gikk mye i fjellet i utlandet, også, forteller Mimi som sammen med ektemannen sågar har klatret til topps på Kilimanjaro. 

Mimi har vært enke i over tyve år, men har likevel opprettholdt de daglige turene, nå i følge med en stokk sånn bare for sikkerhets skyld.

Hun har også vært på interrail og krysset utallige landegrenser med tog. Å sette seg i et fly, ja det er bare noe man gjør i nøds­tilfeller, mener Mimi. 

Les også: (+) Kjære søster, du tror sikkert at jeg overlater arven til dine barn, men du får deg nok en overraskelse

På Stortinget

Helse Sør-Øst ønsker å bygge sykehus, Mimi vil verne ­naturen og beholde Ullevål og Aker sykehus. Folkeaksjonen Redd Ullevål har holdt på ­siden 2018. Mimi ble medlem i 2019. Nå vil aksjonsgruppa stille med egen liste på Stortinget.

Lederen Lene Haug går hardt ut. Hun mener Helse-Sørøst og Oslo univer­sitetssykehus ikke lytter til fagfolk, at de jukser og lyver. Til høsten stiller Lene og de andre med egen liste på Stortinget, Ullevål-partiet som kun har en kampsak – bevaring av Ullevål.

– Lene er helt fantastisk, skryter Mimi som beundrer de andre aksjonistenes langvarige kampvilje. Selv har Mimi i grunnen aldri vært den store aksjonisten før nå.

– Men jeg har alltid vært politisk engasjert selv om jeg ikke har gått i demonstrasjonstog, men jeg går i 1. mai-tog altså, forsikrer Mimi som synes de røde partiene er mye flinkere til å kjempe for bevaring av naturen enn de fleste andre partiene på stortinget.

Det handler om naturen 

For Mimi er det nemlig ikke bare bevaringen av Ullevål ­sykehus som står i sentrum, det er vel så mye naturen det handler om.

– Det handler i prinsippet om kloden vår. Man hugger ikke hundre år gamle trær og ødelegger dyrebare naturområder der flere dyrearter lever så lenge det finnes andre gode alternativer. I lindeskogen på Gaustad er det både hjort og dådyr, fugler og insekter, ­dessuten har skogen i over hundre år vært til glede og ­rekreasjon for pasienter, både de som var fysisk syke og ikke minst de psykisk syke. Jeg gir ikke opp, vil fortsette kampen og går i fengsel om så det må til, sier Mimi som regner med at hun får lov til å sone med fotlenke.

– De må jo tross alt ta ­hensyn til min alder, sier Norges eldste aksjonist og ­demonstrant. 

Til høsten faller dommen.