Sophias verdenskjente tante fikk ingen barn. Arvet milliardkonsern

Nå fyller Mummitrollet 80 år og Tove Jansson «Sommerboken» er blitt film med Glenn Close i hovedrollen. 

– «Sommerboken» har en helt spesiell plass i ­hjertet mitt, det er min ­favoritt blant tante Toves bøker. Nesten hver setning vekker til live barndomsminner om tante Tove og farmor, sier Sophia. 

Der tiden står stille

Både «Sommerboken» og filmen med samme navn er en vakker skildring av alt en bestemor og et ni år gammelt barne­barn kan oppleve i løpet av noen sommerdager på en liten øy i den finske skjærgården.

Her er gode samtaler og dypdykk i enkle hverdagshendelser på et sted der man har følelse av at tiden står stille og at dagen aldri tar slutt. Akkurat slik det også er i Mummidalen. 

Regissøren bak filmen, Charlie McDowell, hevder at han ønsker å vise oss hvor mye vakkert vi kan se hvis vi bare løfter hodet og ser vekk fra skjermene våre.

Kjenner meg godt igjen 

– Jeg kjenner meg godt igjen og synes Glenn Close og lille Emily Matthews på ni år gjør en fantastisk jobb, sier Sophia.

Hun tilbrakte mange slike ferier på den samme øya sammen med sin farmor, far og fars søster, tante Tove. Sophia mistet sin mor i ung alderen, akkurat som den lille piken i filmen. 

– Og siden jeg var det ­minste barnet i familien, ble jeg veldig bortskjemt på voksenkontakt, forteller Sophia. 

Som i boken, så også i filmen er det viktige temaer som tas opp i samtalen mellom bestemor og barnebarnet. De snakker om ting som er like viktig for dem begge to.

Ofte er døden i bakgrunnen siden bestemor er gammel, men det er en livsbejaende bok og film, bedyrer Sophia som arvet Mummidalen av far og tante, Tove Jansson.

 Tanten og faren samarbeidet om tegninger, tegneseriestriper og siden også tekstene til de ulike Mummihistoriene.

Arvet Mummitrollene 

– Å arve og forvalte et dødsbo kan være ganske slitsomt, da må man gi absolutt alt av seg selv. Men det har vi gjort, og det har vært en fantastisk reise og erfaring, sier Sophia Jansson.

Hun lovet sin far og tante Tove å holde Mummitrollene levende. Det har Sophie gjort til gagns, ikke bare på kopper og kar, klær og i fornøyelsesparker og enda mer, men også ved å gå tilbake til de opprinnelige tekstene og løfte dem frem igjen.

Sophia har også reist rundt og holdt foredrag og gitt intervjuer om de helt spesielle skapningene som den helt spesielle tanten ga i arv til Sophia som dermed fikk en ny livsoppgave.

Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse

Tante Toves aksjer 

Da Sophias Tove Jansson døde i 2001, jobbet Sophia allerede i forlaget. Før det hadde hun jobbet i Spania som språklærer. Da hun arvet sin fars aksjepost i 2000, og året etter plutselig også fikk en del av tante Toves aksjer, måtte hun ta grep.

– Det ga meg aksjemajori­teten i forlaget som pappa og tante Tover hadde drevet sammen, og jeg følte at det lå forventninger i luften. Jeg ønsket å forvalte denne arven, ikke bare på vegne av far, tante Tove, meg selv og Mummitrollene, men også på vegne av den finske folkesjelen. 

– Mummifamilien har en stor plass i det finske folket, sier Sophia.

Det er ikke bare i Finland de er kjente, også i de øvrige nordiske landene ligger kjennskapet til Mummidalen på hele enognitti prosent i ­befolkningen. I Japan er Mummidalen nesten like store.

Med Glenn Close på hytta

Tante Toves bortgang snudde opp ned på tilværelsen, ikke bare for Sophia selv, men etter hvert også for hele familien. I dag jobber både hennes ektemann og to av hans barn fra et tidligere ekteskap, samt deres egne to sønner, med å holde Mummiuniverset levende.

Nå er i tillegg tante Toves meste berømte bok, «Sommerboken», festet til filmrullen med selveste Glenn Close i hovedrollene som Sophias farmor, altså Tove Janssons mor.

Den lille piken i filmen som tusler etter i farmors fotspor, er basert på lille Sophia som barn. Hollywood-skuespiller Glenn Close, som mange husker fra rollen som Cruella De Vil i filmen 101 Dalmatinere, ble så knyttet til rollefiguren som bestemor og den nordiske sommeridyllen, at hun insisterte på å overnatte i den primitive hytten under filminnspillingen. 

Der alle var spesielle

– Det gikk noen år før jeg forsto at tante Tove var helt unik, for i min familie var alle unike og spesielle. Farfar Victor var billedhugger, farmor Signe var tegner og illustratør og tegnet blant annet finske penge­sedler og frimerker, mens min far, Lars, også var forfatter og grafisk designer, og den som illustrerte og skrev mange av tegneseriestripene om Mummietrollene. Men tante Tove var jo den eneste som fikk besøk fra Japan da, ler Sophia – så sånn sett var hun helt spesiell.

I Japan falt historiene fra Mummidalen nemlig i ekstra god jord, og det var TV-Tokyo som på slutten av 1980-tallet produserte over hundre episoder av tegnefilmserien om Mummedalen, en serie som ­siden gikk verden rundt. Mummitrollene er fremdeles store i Japan. Våren 2019 ­åpnet også den første Mummi-temaparken utenfor Finland, nettopp i Japan.

Slik verden kunne vært

På spørsmålet om hvorfor ­akkurat Mummitrollene har overlevd så mange generasjoner har Sophia et klart svar. 

– Tante Tove klarte å skape noe som er universelt og helt tidløst. Hun anstrengte seg ­aldri for å være bevisst pedagogisk, hennes litteratur inneholder ingen moralsk peke­finger. Livet i Mummidalen handler om ulike personlig­heter og deres funksjoner i et samfunn der alle har stor toleranse og omsorg for hverandre, og der åpenhet og inkludering spiller en viktig rolle. En verden med familie, vennskap og mange rare eventyr. Et samfunn der vi kan kjenne igjen de ulike arketyper, og oss selv, sier Sophia.

En fredelig verden der det likevel skjer så mye, en verden vi alle kunne ønske oss å leve i.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden

sommerøya i «Sommerboken» 

– Det fine med tante Tove var at hun aldri behandlet meg som et barn, hun behandlet meg som om vi to var like­verdige. Det var fantastisk å tilbringe tid i hennes nærhet, hun ga meg en oppmerksomhet som føltes oppbyggende og god. Hun var alltid klar for nye eventyr, og hvis jeg spurte om vi skulle dra på en utflukt mens vi var på sommerøya, var hun straks klar og gledet seg like mye som meg. Hun hadde en unik evne til å møte folk med hundre prosent tilstedeværelse og oppmerksomhet, sier Sophia.

Etter at hun overtok konsernet har hun vært særlig opptatt av å søke etter hva det egentlig var Tove Jansson ville med sitt forfatterskap.

– Mummi er en verdenskjent merkevare og et milliard­konsern, men det som var viktigst for meg da jeg overtok, var å skille mellom det som handlet om å tjene penger og det som handlet om å formidle den kunstneriske arven i tante Toves forfatterskap. Samt å produsere nye bøker, nye fortellinger og nye illustrasjoner i tante Toves ånd. Det har vi klart, sier Sophia stolt.

I dag driver hun det hele sammen med ektemannen som er direktør for hele konsernet og hans datter som er juridisk ansvarlig, og sine egne to sønner. Den eldste sønnen til Sophia er utdannet grafiker og er konsernets kunstneriske sjef. Den yngste er ansvarlig for nye forretningsområder og spesielt for promoteringen i USA. 

Jubileumsfeiring 

I forbindelse med Mummitrollets åttiårsdag i 2025, tok den amerikanske ­regissøren Charlie McDowell kontakt i god tid, og formidlet at han ønsket å lage en film basert på «Sommerboken». 

McDowell er en stor fan av Mummitrollene og Toves litteratur, og fortalte i et intervju på filmfestivalen i Torino at han var særlig fascinert av Toves sanselige skildring av sommeren, naturens ro og den familiære nærheten hun formidler i «Sommerboken». 

Han hadde mange samtaler med Sophia i forkant og oppsøkte den finske skjærgården utallige ganger. 

Les også: (+) Den oppofrende familiefaren skjulte groteske hemmeligheter

En hyllest til mor

– Forholdet mellom bestemor og barnebarnet i filmen er jo basert på både mitt eget forhold til min farmor, på Toves egen barndom og en god del diktning fra Toves side, forteller Sophia.

Hytten på øya der hand­lingen foregår, bygde Tove og lillebror Lars selv like etter krigen. Den er uten strøm og vann, og Tove beskrev byggetiden sammen med broren som noen av de lykkeligste ­dagene i sitt liv.

Det var også der hun tilbrakte utallige somre med sin mor, Signe Hammasten Jansson i etterkrigstiden, og fra 1955 også med sin kvinnelige samboer Tuulikki Pietilä.

Tove var nært knyttet til moren og savnet ble stort da hun gikk bort i 1970. «Sommerboken», som utkom to år senere, ble av litteraturkritikere rost opp i skyene og beskrevet som Toves vemodige avskjedshyllest til moren.

Mye av det Tove senere skrev ble farget av det vemodet, mener mange. Likevel klarer hun i alt vemodet å formidle noe uendelig vakkert som regissøren også fanger i filmen.

Røper sin Mummi-favoritt

På spørsmålet om hvilken figur i Mummidalen Sophia liker ­aller best, kommer et klart svar. 

– Det er med meg og figurene i Mummidalen som det er med en mor og hennes barn, man er like glad i dem alle sammen, og det går ikke an å fremheve den ene fremfor den andre. Men hvis jeg skulle velge hvem jeg selv ville vært, må det bli lille My. Hun går alltid rett på sak og sier hva hun mener. 

– Hun er en katalysator for situasjoner hvor man blir overveldet av følelser. Hun roer ting ned med sitt nøkterne vesen og går bare videre. Lille My er nysgjerrig, usentimental, litt sint og respektløs uten å være ondsinnet, sier Sophia.

Men Sophia medgir også at hun ofte føler seg mer som Hemulen i Mummidalen, som jo er noe sjefete og som liker å organisere og er et pliktmenneske. Det må til når man driver et milliardkonsern.

Tove selv hevdet at Mummitrollet var hennes alter og budskapet hans er at alle skal være inkludert, og være der for hverandre.

Det vakreste som finnes

I filmen «Sommerboken» er det vanskelig for barnebarnet å finne ro og glede. Far faller langt inn i sorgen over tapet av sin kone, og den lille piken ­føler at far ikke lenger er glad i henne. Hun har på en måte mistet både far og mor. 

Bestemor, som ser alt dette, forsøker å være der for barnebarnet og innvier henne i alle naturens vakre hemmelig­heter. De leker og bader sam­men, de spiller kort og de skriver ned alle minnene i en bok.

Bestemor er gammel og på vei ut av livet, mens den lille piken står på terskelen til sitt liv. Med på livsveien vil bestemor gjerne gi barnebarnet det vakreste som finnes, naturen, nærvær og gode minner. Nettopp det som er budskapet i Mummibøkene, og tegne­seriestripene om Mummine.