Derfor forsvant husmorskolene: – Alle hadde trengt et slikt år

På husmorskolene lærte man ikke bare om matlagning og husstell, elevene fikk også undervisning i mye som i dag betraktes som unødvendig kunnskap, sier serieforfatter Martine Strømsnes.

Som for eksempel hvor ofte du skulle støvsuge bokhylla, ler Martine som er utdannet jurist og forfatter av flere ­romanserier.

En saga blott 

Snart avslutter Martine bok nummer femten i romanserien «Husmorskolen». Der beskriver hun blant annet hva de lærte på husmorskolene på 1950-tallet den gangen en ung kvinne kunne velge mellom hele fireogseksti husmorskoler fra nord til sør her i landet. I dag er samtlige for lengst en saga blott. 

– De lærte også mye viktig som mange kanskje har glemt i dag, sier Martine, og trekker særlig frem nøysomhet, at man skulle ta vare på korker, hyssingstumper, papir og ­annet som kunne komme til nytte, og selvfølgelig at man aldri kastet mat.

– På femtitallet var det ingen son snakket om matsvinn, sier Martine som gjorde grundig research før hun skrev romanserien om Husmorskolen som selvfølgelig også inneholder en god del kjærlighet.

Husmorskolen på Nordreisa 

Tidligere lærer og stortings­representant, Margit Hansen-Krone, fylte nylig hundre år. I 1964 startet hun husmorskole på Storslett i Nordreisa. Bak seg hadde hun utdannelse både fra Rosenvilde Husmorskole og Statens husstellærerhøg­skole på Stabekk i Bærum.

Margit dro hjem til Nordreisa med et brennende ønske om å starte en lignende utdanning der. Det bød på flere utfordringer, men Margit ga aldri opp. Husmorskole ble det, og Margit forteller om et pensum som kan ta pusten fra enhver.

– Ved siden av matlaging fra bunnen av, lærte elvene våre mye om sunt kosthold og riktig ernæring, de lærte å sette opp husholdningsbud­sjetter og de lærte seg å utnytte alle deler av et slakt. Selv lærte jeg mye av samene som kom om våren. De slaktet rein og kunne kunsten å benytte absolutt alt på dyret. Her ble kjøttet både saltet og tørket, blod ble til næringsrik pølse eller pudding, tarmer til pølseskinn og ben til suppekraft og nyttige redskaper. 

Høy status

– Nøysomhet var veldig viktig. Å kaste mat var utenkelig. Gammelt brød kunne brukes til så mangt, i pudding med rød saus, men også som tilskudd i kjøttdeig og lignende for å drøye maten. En fiskerett den ene dagen kunne senere i uka bli til en nydelig grateng, det gjaldt å trene opp fantasien hos elvene, ler Margit og forteller at det på 1950-tallet ble utdannet rundt tre tusen elever fra de ulike husmorskolene her i landet.

Husmorskolene hadde høy status og ga elvene solid kunnskap, forsikrer Margit som i 2005 fikk Kongens fortjeneste­medalje i gull for blant annet sin entreprenørvirksomhet innen husstell og husflid i kom­munen.

En brannfakkel

Husmorskole-eventyret varte i hele 160 år. Og alt startet med en mann som både var eventyrformidler, forstmann og ­naturviter. Peter Christen Asbjørnsen kastet en brannfakkel inn i debatten om norsk kosthold da han på midten av 1860-tallet påsto at norske bondekvinner ikke kunne koke grøt, en debatt som senere i historien bare ble omtalt som den store grautstriden. 

På bygda var det vanlig å ta mel i grøten under koking, men også etter at den var kokt. Veldig uøkonomisk og dumt, mente de nye ernærings­ekspertene og pekte på at menneskekroppen ikke kunne nyttiggjøre seg næringen fra mel som ikke var varme­behandlet. Altså lagde ­bondekjerringene grøt der næringsstoffene formelig gikk rett i dassen.

Sett på maken! Det var som å banne i kirken. Men folk på bygda tok til motmæle. Asbjørnsen måtte ikke komme her og komme her, hva visste vel han, en bygutt fra hovedstaden, om grøtkoking?

Vassgraut eller ikke 

Det skulle vise seg å være ganske mye. Ny og oppsiktsvekkende kunnskap om ernæring gjorde sitt til at selv en eventyrforteller våget å ta ­bladet fra munn. Asbjørnsen, som selv var naturviter, hadde hele legestanden bak seg. Men siden det ante han at denne nye kunnskapen ville skape furore, valgte han å skrive sin nye bok «Fornuftigt Madstell» under pseudonymet Clemens Bonifacius. 

I boken påsto denne Bonifacius at bondekvinnene kastet bort både spesidaler og næring når de kokte grøt.

Hvis ikke melet, som de enten hadde dyrket og malt selv, ­eller kjøpt i dyre dommer, ble varmebehandlet skikkelig, ville næringsstoffene i melet gå tvers igjennom kroppen og rett ut igjen. Det var snakk om en regelrett vassgraut, påsto forfatteren.

Siden skulle det vise seg at han ikke hadde rett. 

Les også: (+) Når Rigmor ringte på døren, åpnet kjendisene alltid opp

Norges første 

Sosiolog og samfunnsforsker Eilert Sundt tok til motmæle og stilte seg på bondekvinnenes side. Selvfølgelig kunne kjerringene koke grøt, det hadde de gjort i århundrer, og norske menn i hus og ­hytter hadde levd godt på grøten de var avlet opp på. 

Striden om hva som var ­riktig grøtkokingen pågikk i avisen i et par år, og til slutt visste ingen hvem som egentlig hadde rett, men om en ting kunne de stridene parter enes, og det var at man trengte en husmorskole her i landet.

På denne skolen skulle matlaging og riktig ernæring stå på pensumlista, og dermed var det gjort. Konkurrerende husmorskoler dukket snart opp både her og der i vårt langstrakte land. 

Rike godseiere

Den første husmorskolen i Norge ble startet av fru Mina Wetlesen på Abildsø i 1865. Hun hadde jobbet som husmor på ektemannens landbruksskole, og det Mina ikke visste om matlaging var i sannhet ikke verdt å vite, mente alle som hadde smakt maten hennes.

Tidlig på 1800-tallet var det blitt etablert en slags landbruksskole på Jarlsberg gods i Vestfold. Her skulle sønner av rike godseiere, og sønner av velstående embetsmenn med interesse for landbruk, få kunnskap om både lønnsomt og næringsrikt jordbruk.

I 1923 da skolens ledelse sa seg villig til å ta inn noen bondesønner, ble de av regjeringen belønnet med statstilskudd.

Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

Grøt, sild og poteter

Når staten kunne gi tilskudd til opplæring av unge menn om hvordan de skulle dyrke jorda, ja da burde de i sannhet også kunne gi tilskudd til opplæring av unge kvinner som skal ivareta og behandle alle disse jordbruksproduktene, ­argumenterte fru Mina Wetlesen, uten å få medhold dessverre.

Men Mina var ikke kjent for å kaste inn håndkle når verden gikk henne imot, hun sto på og startet ikke bare landets, men Europas første private husmorskole der elevene selv betalte for både opplæringen og opphold.

Det var stor fattigdom i Norge på denne ­tiden og de færreste på bygda hadde mer enn tre års folkeskole. Kunnskap om ernæring og hygiene var fraværende og man kokte maten over grua som forfedrene hadde gjort i århundrer. Grøt, poter og sild var vanlig kost.

Hos Mina Wetlesen på Abilsø gård, utenfor Christiania, var det imidlertid andre boller. Her lærte husmorskolens elever alt fra matlagning og sylting av bær til slakting av dyr, stell av hus og babyer, og kjøkkenhager.

Minna skrev en populær koke­bok og ble et forbilde som ­inspirerte mange andre til å opprette husmorskoler, ikke bare i Norge, men også i utlandet.

Enden på visa   

Mina underviste også i gårdsdriften, stell av husdyr og husholdningsøkonomi. For mange av studentene ble et halvt eller et helt år på en husmorskole en gylden mulighet til jobb og videre utdannelse.

Det ga dem igjen både status og arbeidsmulig­heter, ikke bare i hjemmet, men også i skoleverket og på sykehus og andre institusjoner der matlaging var sentralt. Flere ble lærere i husstell og heimkunnskap.

Fra 1974 var det imidlertid slutt. Da kom loven om videregående opplæring som fastslo at husmorskolene ikke lenger skulle fungere som en separat skoleutdannelse, men i stedet legges inn under videregående skole som en egen valgfri fagretning.

Mange tok til motmæle og mente mye kunnskap ville gå tapt, men til ingen nytte. Å være husmor ble ikke ­lenger sett på som et eget yrke, matlagning og kunnskap om ernæring skulle nå tilbys som fag til begge kjønn på like premisser.

– Man kunne trenge å se seg tilbake på hva som gikk tapt. Når det handler om nøysomhet, gjenbruk og kunsten å unngå matsvinn, er det mye å lære av kunnskapen som ble formidlet på de gamle Husmorskolene, mener Margit Hansen-Krone som grunnlag husmorskolen på Nordreisa.

– Alle burde hatt et slikt år

Ukebladet Hjemmets redaktør, Ole Martin Bjørklid, var første gutt på det som ble etterkommeren av husmorskolen, 1-årig fagskole i husstell, i Nordreisa i 1976. 

Han fikk Margit Hansen-Krone som lærer. 

– Hun var en fan­tastisk lærer, klok, morsom og litt streng. Jeg tenkte ikke så mye på at jeg var den eneste gutten. Det var et ­lærerikt år. Husker at vi lærte å trille boller med begge hender samtidig og at jeg ­hadde eksamen i ­skjortestryking. Den kunnskapen har jeg fortsatt med meg. I grunnen hadde alle trengt et slikt år, sier Ole Martin.