«Fjellet som spiser menn»

Luften utenfor er tynn. Her inne kjennes den også tett. Et tykt lag med støv danser i lysstrålen fra hodelykten. Gruvegangen er trang og mørk. Sammen med min kjentmann, Jhonny, ja, han heter faktisk det, labber jeg krokrygget innover i fjellet.

Jhonny har selv jobbet som gruvearbeider i Cerro Rico. Han ga seg etter bare noen år.

– Jeg vil gjerne leve til jeg blir 100, forteller han. Ordene hans blir litt borte i den tette lufta, men jeg får det med meg. Også det neste han sier: 

– Gjennomsnittlig levealder for dem som jobber her fra de er unge, er rundt 48 år.

Vi følger en smalsporet skinnegang. Jhonny forteller at fire unge menn arbeider noen hundre meter lenger inn i fjellet. Luften føles tung og tett, men innimellom kommer det drag av friskere luft.

Kjentmannen peker på en sort plastslange, som går gjennom gruvegangen.

– Luft som pumpes inn utenfra, forteller han og peker på et og annet hull i slangen.

– Her kan du trekke frisk luft, og det er viktig. Flere partier av gruvegangene har svært giftig luft, men du vet aldri hvor, sier Jhonny. 

Vi hører først skramlingen, ser lys som flakker, og så dukker to unge menn opp, Sandro og Jonathan. De har en vogn fylt med malm mellom seg. Sammen dytter de og drar den rundt ett tonn tunge vognen. Begge puster tungt.

Skinnegangen ser gammel og slitt ut. Flere steder ligger steiner og sand i veien og bremser hjulene på vognen.

– Hvorfor rydder de ikke skinne­gangen? spør jeg.  

– De har ryddet, smiler Jhonny.

– Det du ser nå, har rast ned siden de gikk inn her for en halvtime siden.

Snakker quechua

Sandro og Jonathan tar seg tid til et stopp. Ikke på grunn av meg, men fordi Jhonny tydeligvis er en respektert mann her.

– Disse karene har laveste rang av alle gruvearbeiderne i fjellet, forklarer Jhonny.

Han forteller at gruvearbeiderne er rangert etter erfaring. De to unge mennene på 17 og 20 år har kun jobbet to år i gruven. Jobben deres er derfor stort sett å transportere malmen ut.

Jhonny veksler noen ord med Sandro og Jonathan. De tørker svette fra pannen, mens de forteller at en arbeidskamerat ble skadet tidligere samme dag.

– Rodrigo ble klemt mellom fjellet og en malmvogn, forteller Sandro.

Han snakker ikke spansk, men quechua, inkaenes språk.

– Alle her snakker quechua, forteller Jhonny, mens han rister oppgitt på hodet mot de unge karene. Han ber dem være oppmerksomme.

– Vi følger med, nikker guttene.

De forstår hva Jhonny sier, men av ansiktsuttrykkene å dømme, skjønner de ikke helt hva han mener med å være oppmerksom. Skulle det skje et ras, eller at en gruvegang kollapser, er det trolig kun flaks som kan redde dem. 

Mennene smiler skjevt. Grønne kokablader sitter mellom tennene. De har kjeften full. Så forsvinner de, på vei ut av det som mange definerer som verdens farligste gruve.

Les også: Her reddet John Roald (25) og Ivar (34) livet i siste sekund

«Fjellet som spiser menn og gir verden sølv»

Cerro Rico er spansk og betyr Det rike fjellet. Og fjellet lever opp til navnet. 

– Spanjolene begynte å grave ut sølvmalm her i 1545, forteller Jhonny da vi en time senere er ute i frisk luft igjen. 

Siden den gang har det vært kontinuerlig gruvedrift i fjellet. Nå, 480 år senere, er det nærmere 600 gruver og mer enn 20 000 gruveganger i Cerro Rico. Fjellet er gjennomhullet som en sveitserost.

I århundrer var byen rett ved fjellet, Potosí, blant de rikeste i verden. Men oppdagelsen av sølv i Cerro Rico i 1545 forvandlet ikke bare Potosí. Fjellets rikdom fikk også konsekvenser for verdensøkonomien, kolonialismen og millioner av menneskers liv.

Da spanske conquistadorer fikk vite om funnet, ble fjellet raskt en av de viktigste inntektskildene til det spanske imperiet. Potosí vokste i løpet av få tiår til en av de største og mest vel­stående byene på den sørlige halvkule, med en befolkning på nærmere 160 000 på 1600-tallet – nesten like stor som London på den tiden.

Sølvet fra gruvene ble smeltet, raffinert og sendt via Peru eller Chile til Spania, og derfra videre til resten av Europa, til og med til Asia. På denne måten ble Potosí en motor i det som i dag omtales som den tidlige globale økonomien.

Slavearbeid

Men rikdommen hadde også en mørk side. Arbeidet i gruvene var ekstremt brutalt. Spanjolene innførte et system kalt mita, tvangsarbeid, der både urfolk fra Andesfjellene og afrikanske slaver ble tvunget til å både bo og arbeide i gruvene under umenneske­lige forhold.

Arbeidsdagene var lange. Ventilasjonene i gruvene var omtrent ikke-eksisterende, hvilket førte til at luften i mange av gruvegangene var giftig.

Mange omkom av gruve­ganger som kollapset, silikose (lungesykdom som oppstår når man puster inn støv som inneholder mye kvartsstøv) og kvikksølvforgiftning.

– Kvikksølv ble brukt i raffineringsprosessen, forklarer Jhonny og legger til dystre tall:

– Historikere anslår at millioner av mennesker, noen hevder rundt åtte millioner, har mistet livet i Cerro Rico siden gruve­driften startet her i 1545. Derfor ble Cerro Rico kalt «fjellet som spiser menn og gir verden sølv».

Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

Ifølge Jhonny er gruvene en tryggere arbeidsplass i dag, hovedsakelig fordi den øverste delen av fjellet, hvor spanjolene gravde, er stengt.

– Omtrent 200 gruver er operative nå, og de ligger i midtre og nedre del av fjellet, forteller Jhonny.

Likevel skjer det rett som det er at gruveganger kollapser eller steiner raser ned fra vegger og tak. I tillegg er det fortsatt utfordringer med støv og farlige gasser.

Les også: (+) Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger

Nøyaktige tall er vanskelig å oppdrive, men en organisasjon ved navn Musol, som støtter enker av døde gruvearbeidere, hevder at det i snitt dør fire arbeidere gruvene hver eneste måned. Året rundt. 

– Gruvene i Cerro Rico er fortsatt de farligste i verden, sier Jhonny.

10 000 jobber inne i fjellet

På mine reiser hører jeg stadig folk definere steder som «verdens vakreste, verdens skumleste, verdens dypeste, verdens farligste». Derfor tar jeg alltid slike påstander med en klype salt.

Men et raskt søk på nettet viser at ryktene om farene knyttet til Cerro Rico stemmer overens med virkeligheten. BBC har omtalt fjellet som en «dødsfelle». Hvilket gjør en sindig nordmann undrende. Hvorfor i alle dager er folk villige til å jobbe et sted som er livsfarlig? 

Svaret er egentlig opplagt, men de norske brillene må av. For i Potosí finnes ikke velferdsstatens sikkerhetsnett som sikrer et minimum av velferd. Heller ikke NAV. Bolivia er blant Sør-Amerikas fattigste land og rundt 36 prosent av befolkningen lever under FNs definisjon på ekstrem fattigdom, som er mindre enn 2,15 dollar dagen.  

– Vi har ikke så mye valg. Det finnes ikke mange andre jobber her, forteller Jhonny. Han legger til at av de rundt 270 000 innbyggere i Potosí, er mer enn 10 000 mennesker sysselsatt med å hente ut metaller og mineraler fra Cerro Rico.  

– Men tar du med både dem som er direkte og indirekte avhengig av gruvene, er tallet nærmere 60 000, tror Jhonny.

– Og flere er kommet til i det siste.

Ettertraktede metaller og mineraler

De unge mennene jeg møter på innsiden av fjellet er trolig ikke så opptatt av hva som foregår på andre siden av jordkloden. Men disse gruvearbeiderne er faktisk en viktig brikke i krigsindustrien, som er i vekst grunnet den spente verdenssituasjonen.

Vestlige forsvarsprodusenter trenger flere typer mineraler og metaller til våpenproduksjonen. Disse har som regel vært levert fra gruvedrift kontrollert av Kina. Men Kinas eneveldige president, Xi Jinping, har lagt restriksjoner på eksporten, hvilket gjør at produsentene enten må belage seg på forsinkelser. Eller se andre steder. Som Bolivia.

Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet

– Fjellet vårt har mye mer enn bare sølv, forteller Jhonny og ramser opp sink, bly, kobber, antimon, wolfram, galenitt, sfaleritt og pyritt. Dette er svært ettertraktet metaller og mineraler. I tillegg har sølvprisene steget i været, noe som har resultert i at lønningene for arbeiderne har gått opp.

– Gruvearbeidet er ganske godt lønnet sammenlignet med annet arbeid i Bolivia. Så er man ung og fattig, noe svært mange i Bolivia er, så er gruvearbeidet attraktivt selv om det er risikofylt. Finnes det en godt betalt jobb rett foran nesa di, så tenker du ikke 20 år frem i tid, sier Jhonny. 

Ikke bare menn

Vi kommer oss ut av gruven for å trekke litt frisk luft. Deretter setter vi kursen litt høyere opp i fjellet. Ved en gruveinngang på 4230 meter, tar vi fatt på nok en vandring mot fjellets indre. Her er ingen skinnegang, og tunnelen er trangere.

Vi går i det som føles som en liten evighet. Her og der må vi bøye oss, andre steder er det et par meter mellom tak og gulv.

Plutselig peker Jhonny vei inn i en sidegang fra hovedtunnelen. Det begynner virkelig å bli ubehagelig trangt. Jeg må ta av meg sekken og krype for å komme videre. Det føles ikke trygt. 

At veggene ikke er av massivt fjell, slik jeg for eksempel er vant med fra grottevandringer i Norge, gir næring til ubehaget. Det ser mer ut som tørket leire og virker skjørt. 

Familien ante ingenting om hva som skjulte seg bak veggen

Men vi kommer oss gjennom uten videre problemer. Og brått er vi i en større gang, rundt to kilometer inne i fjellet, ifølge Jhonny. Og her står to karer og arbeider med enkle redskaper. Tror jeg. For det er ikke bare menn som setter livet på spill inne i dypet av Cerro Rico. 

– Jeg har ansvaret for det elektriske, forteller Edwin og peker på kollegaen.

– Min søster er assistent. Hun heter Giovanna.

Under pandemien hadde også Bolivia sine utfordringer. Verden ble stengt ned. Men gruvedriften fortsatte. Edwin og faren arbeidet i gruvene og sørget for at familieøkonomien gikk rundt. Men så døde faren brått.

– Dermed ble det endringer. Jeg overtok min fars jobb. Giovanna tok min.

Tilber demon

Jhonny forteller at kvinner i Cerro Rico ikke er så populært. Da vi begynte vår utforskning av fjellet tidligere på dagen, passerte vi en statue ved starten av gruvegangen. Det var en statue av El Tío (onkelen på spansk), en slags demon og hersker av underverdenen.

Gruvearbeiderne ofrer kokablader, sigaretter og alkohol til El Tío for beskyttelse.

– På utsiden er arbeiderne kanskje katolikker, men her inne i fjellet er det den tradisjonelle troen som råder, fortalte Jhonny.

Og den viktigste guden er Pachamama, gudinnen som symboliserer Moder Jord.

– Gruvearbeidere i Cerro Rico ofrer derfor til henne og til El Tío for beskyttelse. Pachamama er en kvinne, og det å ha mer enn en kvinne inne i fjellet, er ikke ansett som bra, forteller Jhonny. 

Men også i Cerro Rico er verdenen i endring. 

– Jeg har hørt at det jobber tre kvinner i Cerro Rico nå, forteller Jhonny.

Plutselig høres et dempet drønn. Bakken rister og bærebjelkene skaker. Småstein raser ned fra taket. Selv Edwin ser et øyeblikk litt bekymret ut. 

– Dynamitt. Ikke noe å bekymre seg for, sier han, og fortsetter å jobbe ufortrødent.

Jeg har aldri vært plaget av klaustrofobi, men et sted går grensen. Jeg har livet kjært. 

– Takk for oss, nikker jeg til søskenparet, og setter kursen mot frisk luft, åpent landskap og blå himmel langt der oppe.

100 kokablader om dagen

Alle som arbeider inne i gruvene, starter skiftet med å tygge minst 100 kokablader. Jhonny forteller at skiftene varer fra seks til åtte timer. I løpet av denne tiden inntas ingen måltider. 

– Kokabladene stagnerer sult og utmattelse. Derfor har alle kjeften full, sier kjentmannen til Vi Menn. 

Av den grunn er det et marked for gruvearbeiderne i Potosí. Hit kommer dagskiftet om morgenen og nattskiftet om kvelden for å kjøpe kokablader samt små poser med en sukkerholdig drikk, som de har med seg inn i fjellet.

Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen

Livsfarlig arbeid

Selv om gruvearbeidet i Cerro Rico i er ettertraktet, så er det en livsfarlig jobb.  

Hvor mange mennesker som mister livet i Cerro Rico hvert år, enten som følge av gruveganger som kollapser, sprengningsulykker eller forgiftning, er uvisst.

Det er imidlertid hevet over tvil at det er et risikofylt arbeid. Gruvearbeiderne jobber med livet som innsats. Her finnes ingen HMS for bygg og anlegg. Ingen forsikringer. Barne­arbeid forekommer. Gruvearbeiderne må dessuten selv sørge for utstyret de skal bruke i gruvene.

Hjelm, lys, kokablader. Betalingen for dem med lavest rang, er rundt 250 kroner dagen (170 boliviano). Lønnen betales av et kooperativ. 

– Det finnes rundt hundre forskjellige kooperativer som operere i Cerro Rico, forteller Jhonny.

Rundt 65 prosent av gruvearbeiderne arbeider dagskift. Resten er nattskift.

– Her er det drift 24 timer i døgnet, bekrefter Jhonny.

Turistattraksjon

I de senere år har Cerro Rico også tiltrukket seg turister. Folk utenfra kommer for å lære og se hvordan driften foregår i verdens farligste gruve.

– Vi har egne, trygge, gruveganger hvor turistene kan gå med guide, forteller Jhonny.

Noen har kritisert denne praksisen og hevder turistene «romantiserer» gruvearbeidernes harde hverdag. Andre mener turismen er med på å belyse gruvearbeidernes kår og fortelle om gruvearbeidet til resten av verden.

I 1987 ble Potosí oppført på UNESCOs verdensarvliste.  Verdensarvstedet omfatter byens historiske sentrum, ruinene etter det koloniale industrikomplekset, Los Ingenios, og de delene av fjellet der spanjolene utvant store mengder sølv.