Den skjulte gruven på Vestlandet: – Knapt noen vet om dette stedet

Fra en regntung vestlandshimmel entrer vi et forholdsvis lite hull i et stort fjell på Osterøy, ikke langt fra Bergen. Hadde vi ikke hatt med kjentmann Christian Borge, ville vi aldri funnet inngangen.

Stedet er bortgjemt. Ingen skilt eller stier leder hit, i hvert fall ikke i vår tid.

Men om det var vått ute, er det knapt bedre inne i fjellet. Det drypper og renner fra vegger og tak. Luften er rå og fuktig. Vi vasser de første meterne, så dukker en smalsporet skinnegang opp. Den leder oss videre innover i dypet. Og dyp er denne gruven.

– Hele anlegget omfatter rundt 15 etasjer, men mange av dem er ikke lenger tilgjengelige, sier Christian. 

Jeg er her sammen med grotteutforsker Ronny Arnesen. Vi har de siste tyve årene krabbet og vandret i mang en gruve og grotte fra sør til nord i Kongeriket Norge.

Men aldri har vi opplevd en gruve som dette: Her finnes ikke tegn til søppel fra nyere tid.

Ikke så mye som et papir eller en sigarettsneip, hvilket indikerer at få har vært her siden gruven stengte for mer enn 60 år siden.

– Knapt noen vet om dette stedet. Selv de som bor på øya vet trolig ikke hvor inngangen er, sier Christian og leder an videre inn i mørket.

Den smale gruvegangen blir stadig bredere. Og høyere. Mye høyere. Plutselig ruver taket 70–80 meter over oss. Med kraftige lykter lyser vi opp en enorm hall. En underjordisk katedral. En Dovregubbens hall. Menneskeskapt, men den kunne vært hugget ut av troll. For her inne får selv de største plass.

Lokomotiv fra 1925

På veggen til venstre for oss, finner vi ytterlige spor fra den gangen det var gruvedrift på Skaftå. 

– Her var det en gang 364 trappetrinn opp til dagbruddet, forteller Christian og peker på en smal lysstripe langt der opp i gruvetaket: Det er dagslyset som skinner inn gjennom en av inngangene arbeiderne brukte.

De rustne skinnene viser vei videre innover. En vannlås dukker opp. Vi lyser ned. Klart vann viser at det også under oss befinner seg en verden der det en gang har jobbet folk. Og det er ikke småtterier som nå ligger utilgjengelig.   

– 4035 meter med tunneler, eller orter, ligger under havoverflaten. Over havnivå finnes hele 4740 meter med gruveganger. Men store deler av de lavere nivåene ligger under vann, sier Christian og vandrer videre. Bare noen meter senere, dukker restene av gammel maskin opp. Et lite lokomotiv. 

– Det er trekkvognen, forteller Christian.

I 1925 ble det kjøpt inn et bensindrevet lokomotiv med 15 hestekrefter til å dra vogner fylt av kalkstein ut av gruven. Vraket av lokomotivet ligger igjen som et vitnesbyrd om fortiden. Fra den gang det arbeidet rundt 70 menn her inne. En av dem vet Christian godt hvem var. 

– Min bestefar, Arthur Borge, jobbet her inne i fjellet da han var ung. Trolig fra 1948 til 1952, da han som 22-åring tok over den samme gården jeg driver i dag, forteller han.

Dessverre var det ikke så mye bestefaren fortalte om tiden i gruven, men noe vet Christian. Også oldefaren, Johan Borge (1886 – 1972), faren til Arthur, jobbet i gruven.

– Det gjorde han i flere tiår. Han var faktisk bas i dagbruddet på toppen av fjellet. 

Brannen i Bergen

Historien om Skaftun Kalkstensbrudd er på mange måter en klassisk fortelling om norsk arbeidsliv fra midten av 1800-tallet. Om livet i Norge for mange år siden.

I dag er denne typen arbeid, som ofte foregikk dypt inne i fjellet, ikke særlig vanlig i den vestlige verden. Folkene som jobbet gruvene var med på å bygge landet lenge før det sorte gullet ble funnet i Nordsjøen. Beinhardt fysisk arbeid, lav lønn, lange arbeidsdager og null ferie, det var virkeligheten den gang.

En brann skulle bli starten til gruvevirksomheten på Skaftå: Natt til 30. mai 1855 opplevde Bergen en av de mest ødeleggende brannene i byens historie. Rundt 300 bygninger ble ødelagt og over 2000 mennesker ble husløse.

Den tyskfødte forretningsmannen Paul Gottlieb Rieber var på den tiden en viktig person i Bergen. Han var selv blitt påført store tap etter brannen. I diskusjonene som fulgte om bedre brannvern, ble Rieber en pådriver for å benytte mindre brannfarlige materialer til å gjenreise byen. Som kalkstein.

– Kalk brukes i produksjon av mørtel, og som en bestanddel i sement samt til pussing av mur og fasader, spesielt i eldre bygninger, forteller Christian.

Dette er et felt han kan mye om. Av yrke er han anleggsmaskinfører og natursteinsmurer. 

Kraftig vekst

Det fantes kalkbrudd ved Huglo og Mosterøy i Sunnhordland, men større ting var i gjære. P.G. Rieber fikk i 1860-årene skjøte på tre gårdsbruk på Skaftå. I 1868 brakte han kalkprøver fra Skaftå til eksperter i København. Prøvene viste seg å være av høy kvalitet. Samtidig ble det sannsynliggjort at det kunne dreie seg om landets største forekomst av kalkstein.

Steinbruddet på Skaftå startet opp i 1869 og leverte stein til P. G. Riebers anlegg ved Lille Lungegårdsvann i Bergen, ifølge en kommunal temarapport om kulturmiljøer etter bergverksdrift i Vestland, utgitt av Vestland fylkeskommune.

Ved Lille Lungegårdsvann fantes både steinhuggeri og kalkovn slik at man kunne hugge ut marmor og brenne kalk av avfallet.

– Mellom 1890 og 1906 ble det årlig skipet ut omtrent 3000 tonn kalkstein fra Skaftå til kalkbrenneriet i Bergen, skriver Håkon Baugstø, disponent for gruvedriften, i en rapport til fylkesmannen i 1938.

Paul Gottlieb Rieber døde i 1898, men driften fortsatte under sønnen Fritz Carl Rieber, som allerede i 1884 hadde tatt over farens firma, P.G. Rieber & Søn.

I 1908 ble driften på Skaftå lagt om til å forsyne den nye elektrokjemiske industrien i Odda. Der hadde The Sun Gas Company, senere The Alby United Carbide Factories Ltd., anlagt det som da var verdens største karbidfabrikk.

Kalkstein er det viktigste råmaterialet til produksjon av kalsiumkarbid, og ble fra oppstart i 1908 brent til kalk i fem digre kalkovner av Fanehjelms konstruksjon for indirekte fyring, ifølge Kraftmuseet. Det gikk med rundt to tonn kalkstein til å fremstille et tonn karbid. 

Dermed var en ny og innbringende epoke i gang for det store kalkbruddet. På det meste ble det tatt ut 70 000 til 80 000 tonn kalkstein i året. En enorm økning, sammenlignet med bare noen år tidligere. I 1910 fikk gruven eget aggregat som ga strøm til gruvegangene og luft til kompressorene.

En arbeiders hverdag

Historien er fascinerende, men tanken på hvordan det var å jobbe dypt inne i fjellet fascinerer enda mer. Frykt for mørket og trange rom var utenkelig. Mon tro hva de tenkte om rasfare?

I dag er det stort fokus på HMS (helse, miljø og sikkerhet) ved de aller fleste arbeidsplassene i Norge. Alle virksomheter er lovpålagt å følge kravene til HMS. På midten av 1800-tallet fantes ikke noe slikt. Likevel er det få rapporter om alvorlige ulykker knyttet til gruvedriften på Skaftå. 

Den eneste arbeidsulykken jeg kan finne nedskrevet, er om en Johannes Bruvik som var nær ved å knuse føttene sine i en ulykke. Men det er alt.

I den grundige og svært informative boken «Gruvedrift på Osterøy» fra 1988, skrevet av den nå avdøde lokalhistorikeren Leif Vatle, beskrives driften av kalksteinsbruddet i detalj. Forfatteren gjengir også intervjuer med tidligere arbeidere. De forteller om ti timer lange skift, mye støv og skitt. Om «røykplager». Særlig etter sprengning med dynamitt.

– Ikke alle tålte den spesielle lukten av sprengt dynamitt. Noen ble direkte syke av den, forteller en arbeider.

Arbeidet i gruvene var ingen dans på roser, men mennene som jobbet der forteller at de var glade for å ha en jobb å gå til. Alternativet var gårdsdrift. Det var heller ikke lettjente penger.

En gruvearbeider forteller at så godt som alle mannfolkene på Osterøy derfor søkte arbeid i kalkbruddet. Det var vanskelig å finne jobb andre steder på den tiden og reiseveien kunne bli svært lang. Flesteparten av de som jobbet i gruvene, drev også jordbruk. Fritid fantes knapt. Slik var det.

Men Vatle beskriver i boken også en gjeng arbeidere som var svært sammensveiset. Humor, samhold og vennskap. Jeg tviler ikke. Slikt har jeg sett en rekke steder i verden, hvor fysisk slit fortsatt pågår. Det harde arbeidet sveiser på en måte gutta sammen til en gjeng kamerater, ofte for evig og alltid.

Raset i 1928

Christian, Ronny og jeg vandrer litt videre inn den store hallen. Små sideganger dukker opp her og der. Men så, etter omtrent 600 meter, ser Christian og Ronny opp i taket: Rasfare. Christian ser at det har rast mer siden han var her for bare noen uker siden. Ronny nikker meget­sigende: – Vi går ikke lenger enn hit.

Gruvedrift er forbundet med rasfare. Skaftå var intet unntak. Og kalksteinsbruddet har opplevd minst et massivt ras. Kun tilfeldigheter gjorde at ingen ble drept eller skadet.

I 1928, nøyaktig dato vites ikke, gikk et voldsomt ras inne i bruddet. Rundt 9000 tonn steinmasser raste ut og begravde en god del utstyr inne i gruven. At ingen jobbet den dagen, skyldes at raset gikk på en såkalt «bededag». På en slik dag skulle man selvsagt avstå fra arbeid, og isteden møte til gudstjeneste og bønn. Den dagen reddet religion mange menneskeliv på Osterøy.

Alt har sin tid. Også kalksteinsbruddet på Osterøy. I 1924 hadde Odda Smelteverk overtatt driften av Skaftun kalksteinsbrudd, men på ut over 50-tallet begynte kalkforekomstene å minke kraftig. Ledelsen mente drift ikke lenger var regningssvarende, og nye kalkovner ved smelteverket i Odda hadde andre krav til steinen.

Bruddet ble nedlagt i juli 1961, og en arbeidsstokk på 50 mistet arbeidet. På den tiden bodde det cirka 400 mennesker på Bruvikstranda, ifølge Hardanger Folkeblad, og annenhver husstand mistet sitt eksistensgrunnlag. Nedleggelsen av bruddet fikk store konsekvenser for lokalsamfunnet. 

Verkstedet

Det er ikke bare inne i fjellet det finnes tydelige spor etter gruvevirksomheten. Også på utsiden er det rester etter driften. Her står et gammelt verksted, som ble brukt til vedlikehold og reparasjon av maskiner og utstyr som ble benyttet i bruddet.

Etter at driften i kalksteinsbruddet opphørte, ble verkstedet stående igjen som et vitnesbyrd om gruvedriften som en gang preget området. Å besøke dette stedet i dag gir et unikt innblikk i den industrielle arven på Osterøy.

Noe som åpner for en liten undring. Mer enn 60 år etter at bruddet ble stengt, fremstår verkstedet som frosset i tid. Hvorfor har ingen gjort noe med dette? Er ikke dette verdt å verne?

Å sikre fjellet og gruvene kunne trolig gitt øya en turist­attraksjon og severdighet i verdensklasse. Men slikt er ikke uten utfordringer eller store utgifter. 

I boken til Vatle finnes et bilde av lokomotivet tatt i 1987. Da sto det fortsatt på egne hjul. Nå har det kollapset av sin egen vekt. Mye er spist opp av rust. Hadde dette blitt tatt hånd om den gang, kunne det vært et godt bevart industriminne. Og det kunne skjedd, for Vatle påpeker akkurat det samme i boken sin fra 1988.

Verkstedet oppleves også som et unikt industriminne, som gir et fascinerende innblikk i tidligere tiders industri. Det kunne vært sikret for ettertiden. Det kommer neppe til å skje. Mest sannsynlig vil alt dette forsvinne med tiden, tæret ned av tidens tann.

Både skinner, gruveganger og maskiner, og med det også mange av historiene fra den gang et stykke arbeid i Norge var ensbetydende med svette i panna og træler i hendene.