– Lønna er bra, men hvis vi dør før vi blir 50, så er den kanskje ikke så bra likevel
Arbeiderne i den mongolske byen Wuhai betaler dyrt når kinesiske storbyer som Beijing og Shanghai får stadig renere luft. For strømmen kommer fra kullkraftverk i Mongolia.
For hvert åndedrag fylles lungene av kullstøv, og jeg føler helsa forvitre i høyt tempo.
– Over hundre fabrikker ligger i dette området, forteller min lokale kjentmann Li og trekker et skjerf over nese og munn.
Vi klatrer opp en liten bakketopp. Utsikten er fascinerende, men mangler alt norske øyne gjerne oppfatter som vakkert. I alle himmelretninger ligger store, grå fabrikker plantet i et dødt landskap, mens skyer av forurenset luft følger vindretningen og danser rundt små arbeidere og skitne bygninger. Brått snur vindretningen og giftskyen legger seg over Li og meg.
Vi hoster og harker.
– For mindre enn 20 år siden kunne jeg trekke frisk luft her, minnes Li, som er født og oppvokst i området.
Dette er Wuhai, en av Kinas mest forurensede byer. Og hovedårsaken til Wuhais tilstand er smogen som herjet hovedstaden Beijing i lange tider – mer enn 100 mil unna.
En økonomisk gavepakke
I flere kinesiske storbyer har luftforurensning vært et stort problem. Kina står for nærmere 30 prosent av globale utslipp av klimagassen CO₂. Én av årsakene er omfattende bruk av kull til blant annet matlaging og fyring om vintrene. Og mye av kullet har kommet fra dette området.
– Wuhai betyr noe sånt som «det sorte havets by» og navnet oppsto da enorme kullreserver ble oppdaget her, forteller Li, og legger til at Wuhai i flere tiår forsynte Beijing og andre byer med kull. Men på 90-tallet begynte myndighetene i Kina å ta luftforurensningen i storbyene på alvor. Første steg var å begrense brenning av kull i de store byene.
– Utvinningen av kull i Wuhai var kanskje ikke verdens reneste industri, men den ga lite luftforurensing, minnes Li.
Men straks myndighetene varslet restriksjoner mot kullbrenning i hovedstaden, måtte fabrikkene snu seg raskt. Og løsningen var en økonomisk gavepakke til Wuhais fabrikkeiere:
– Fabrikkene ble ombygd slik at de ikke bare utvant kull, men i tillegg omdannet kullet til strøm, forteller Li.
Han forklarer kort at kullet brennes og energien som frigjøres driver en turbin som igjen driver en strømproduserende generator.
Ombyggingen kostet penger, men transporten av kull ble minimal. Sist, men ikke minst; strømforbruket i Kina har økt enormt og pengene formelig daler ned over Wuhais mange fabrikkeiere.
Men over Wuhais innbyggere daler det stort sett bare kullstøv.
Syv dagers arbeidsuke
Menn og kvinner med gusten hud og sorte hender, selger mat og drikke utenfor en av fabrikkene. Her sitter fabrikkarbeiderne Zhen og Fei ved et lite bord med hver sin pils.
– Vi har jobbet her i seks måneder, forteller karene. Begge kommer fra landlige omgivelser i Heilongjiang-provinsen og misliker sterkt hvor de har endt opp.
– Lufta her er så ille at vi blir syke, klager mennene og forteller om et tynt lag med kullstøv på alt de eier og har, inkludert hud, øyne og hår.
De jobber 12-timers skift syv dager i uka, og tjener 4000 Yuan (ca. 6000 kr) i måneden. I tillegg får de tre måltider samt en seng av fabrikken.
– Lønna er bra, men hvis vi dør før vi blir 50, så er den kanskje ikke så bra likevel, påpeker den eldste.
Like ved står Yue og selger suppe og kjøtt til sultne og tørste arbeidere. Hun er også bekymret for forurensningen, men av en helt annen grunn enn de øldrikkende mennene.
– Bare det siste året har myndighetene stengt fem fabrikker i området, klager hun, og hevder antall kunder har gått drastiske ned:
– Fortsetter det slik, må jeg finne meg noe annet å gjøre. Hun forteller at fabrikkene ble stengt på grunn av forurensning.
– Slik var det ikke tidligere, men nå er Kinas miljødepartement på krigsstien. Og det går ut over flere enn bare velstående fabrikkeiere, hevder hun.
TV-sendt stengning
I de senere år har Kina tatt forurensning på alvor, i alle fall virker det slik når de blant annet har stengt og bøtelagt flere tusen fabrikker rundt om i landet. Nylig ble en enorm fabrikk i Jiangsu-provinsen stengt og hele prosessen ble offentliggjort på TV.
– Representanter for miljødepartementet kom på kontroll og oppdaget helt tilfeldig at fabrikken hadde gjemt en spillvannsledning som førte sterkt forurenset vann rett ut i naturen, kan Li fortelle, og gir myndighetene honnør.
– Selv om Wuhai er ille nå, var byen langt verre for bare et par år siden, hevder han, og forteller om skyer så tjukke av kullstøv og gasser at skoler ble stengt, flyavganger ble innstilt og sykehus var fylt av folk med alvorlige pusteproblemer.
Men Kinas nye miljøvennlige linje er et problem for enkelte. Idet jeg klatrer opp på en liten ås for å glane ned på en gigantisk fabrikk, dukker en mann opp. Han veiver med armene og ønsker at jeg skal stoppe. Han er ikke sinna, han virker litt redd.
– Han frykter du skal falle ned, oversetter tolken min, Li, men rister samtidig smilende på hodet. Jeg lar karen prate, før jeg får en oppsummering:
– Han er sjefen for tre fabrikker her; stål, strøm og kull, forteller Li, og forklarer at kullet ikke fraktes videre, men blir omgjort til strøm som eksporteres til Beijing, samt strøm til stålproduksjonen lokalt.
Sunn og frisk …
Årsaken til at fabrikksjefen ble så redd da han så meg, var at han først trodde jeg var fra miljødepartementet. Da han så kameraet, trodde han jeg var en spion.
– Folk har gått freidig inn i fabrikken min, tatt bilder av ting de ikke skal ta bilder av, for deretter å sende meg bildene og truet med å gå til myndigheten hvis jeg ikke betaler dem store summer, forteller mannen, og innrømmer indirekte at fabrikkene hans kanskje ikke helt følger myndighetens nye retningslinjer.
Men han bare blåser av mitt spørsmål om lufta her er sunn for helsa eller ei.
– Jeg har bodd her i mange år og jeg er sunn og frisk, påpeker han og smiler med brune tenner og røde øyne. Men jeg får ikke lov å ta bilde av hverken ham eller fabrikkene hans.
– Det vil bare skape misunnelse, hevder han, og forteller at kullet har gitt ham både penger og helse.
– Og slikt skal du holde hemmelig i Kina, avslutter mannen og starter en latter som ender i hosting og harking.
Forbruket faller
2000 kilometer lenger sør ligger storbyen Shanghai.
Kontrasten til Wuhai er slående: Storbyen ved kysten med 25 millioner innbyggere er ren, ryddig − og med et støynivå man ikke forventer i en storby. Shanghai er forbløffende stille. Ingen rusing av motorer, ingen oppstartsbrøl fra tunge lastebiler, ingen hissig putring fra armadaer med mopeder.
Årsaken er effektiv og intensiv bruk av produksjonen i Wuhai. For storbyer som Shanghai er gjennomelektrifisert. Du finner fortsatt fossilbiler i gatene, de er utstyrt med blå skilt i motsetning til elbilenes grønne.
Bilene med forbrenningsmotorer er gjerne i luksusklassen, noe som kanskje ikke er så underlig. De blå bilskiltene finnes kun i et begrenset antall og koster nærmere 200 000 kroner å få på bilen.
Kina har satset enormt de siste årene på å bygge ut fornybar energi og på å utvikle ny teknologi blant annet for batterier. På tross av at Kinas forbruk av elektrisitet har økt kraftig, har Kinas totale CO₂-utslipp faktisk gått ned i perioden mars 2024-mars 2025, sammenlignet med samme periode året før, ifølge en analyse fra Carbon Brief, først gjengitt av Filter nyheter.
Stor-forurenser
Til tross for Beijings kamp mot kullbrenning, ble hele 11 millioner tonn kull brent i Kinas hovedstad i 2016.
Kina er verdens største strømprodusent, etter at de passerte USA i 2011. Det meste ble lenge produsert fra kull.
Fortsatt bygges nye kullkraftverk i Kina, mer enn dobbelt så mye som i EU de siste årene. Hensikten er, ifølge kinesiske myndigheter, å ha en energibackup i tilfelle nye fornybar-kilder til strøm faller ut eller ikke produserer nok til å ta topper i forbruket.
