Hege og Cato skiftet kjønn, nå er de gift

Tromsø på slutten av 70-tallet:

«Kjære Gud, la meg våkne med guttetiss.» 

Hver kveld ber den yngste datteren i familien Mortensen denne bønnen. De er ingen religiøs familie, men faren beholdt sin barnetro og pleier ved leggetid å lese «Fader Vår» med barna. Det er når han går ut av barnerommet, hun hvisker sin egen bønn ut i rommet.

Det tok tid å få bønnen innfridd. 

Cato André Lampe Mortensen (50) var 22 år da han endelig fikk sin kjønnsbekreftende behandling ved Rikshospitalet i Oslo. I dag er han gift med Hege Cathrine Røstelien Mortensen (54) fra Dokka.

Hun ble født gutt. 

Nå er de ekteparet som begge har skiftet kjønn og mot alle odds fant kjærligheten.

 I dag hjelper de ungdom som kjenner på det samme som de engang gjorde: Unge som opplever kjønnsinkongruens, en medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der ens kjønnsidentitet ikke samsvarer med registrert kjønn ved fødselen. 

Norsk Ukeblad dro til det koselige småbruket deres Nermo i Snertingdal. 

– Vi ønsker å spre håp og trygghet, sier de samstemte etter å ha tatt imot oss med både klemmer og deilig mat å by på.

– Vi vil vise både ungdommene og foreldrene deres at det er mulig å gå gjennom denne prosessen og etterpå leve et helt vanlig og godt liv.

Heges barndom

Under oppveksten på Dokka ble Hege konstant mobbet. 

– Jeg ble kalt femi og homo, forteller den i dag blide damen. Strikketøyet hviler i fanget hennes.

– Det stemmer at jeg så feminin ut. Inni meg var jeg jo jente! 

Allerede som fireåring drømte hun om å være det.

– Jeg har et minne om å sitte i dukkehuset til søskenbarnet mitt og be Gud om å få jentehud. Å be om å bli det kjønnet vi følte oss som er nok det eneste Cato og min oppvekst har til felles.

På skolen havnet den feminine gutten ofte i bråk på grunn av mobbingen og ble plassert i en spesialklasse med andre bråkmakere. De samme ungene som var slemme. Det gjorde slett ikke hverdagen enklere.

– Utestengt fra lek med andre barn hang jeg i skjørtene på mine tanter og bestemødre. Det gjorde meg til ei grepa gardkjerring, sier hun med sitt glade glimt i øynene. 

– Blant annet lærte jeg å lage norsk tradisjonsmat. Jeg baker også knallgode potetlefser, og selvsagt skal dere få med noen hjem. 

Den ivrige strikkingen av sokker i regnbuens farger stilner et øyeblikk. Rettferdig nok vil hun også nevne et godt minne fra barndommen. Om «bestemor Beppe» i Torpa. Der fikk hun være med på all slags matlaging og kle seg i bestemorens kjoler og sko, uten at den gamle sa noe på det.

– Kanskje ante hun hvordan jeg følte det? spør hun seg.

– Av og til sa bestemor: «Du skulle ha vøri jinte, du!»

Kjerring på heltid

I 1997 bestemte Hege seg for å bli, som hun selv kaller det, «kjerring på heltid». 

Hun tok kontakt med Rikshospitalet og startet på utredningen for diagnosen «transseksualisme», som det het den gangen. Det første hun ønsket seg var bryster. 

Den gangen sto det for sykehuset aller sist på agendaen. Prosedyren var psykologtimer og hormonbehandling, deretter fjernet de det mannlige kjønnsorganet og konstruerte en vagina for å kunne endre juridisk kjønn. Og så bryster. 

Hege klarte ikke å vente. I forkant fikk hun på egen regning lagt inn silikon på en privatklinikk. Først fire år senere ble den endelige kjønnsbekreftende behandlingen gjennomført. Da var hun 30 år.

Hege er svært frittalende om det som for mange både er sårbart og tabubelagt. Hun henter også frem bilder fra den mest kompliserte operasjonen, den nedentil.

– «A Bjørg», som jeg kaller «den», fikk jeg på Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm. 

For å korte ned ventetidene i Norge ble en del pasienter sendt dit. 

– Da jeg våknet fra operasjonen, spurte jeg sporenstreks: «Har dere tatt den bort?» Da det ble bekreftet, jublet jeg.

Latteren og smilet er aldri langt unna hos den flotte «kjerringa». 

Les også: Frederik ble advart om én ting før han ble far – og det endte med å skje

Barnebildet

Cato viser et bilde av seg selv som jente. 

– Jeg er tre og et halvt år. Det var siste gang modern fikk på meg en kjole. 

Foreldrene aksepterte at han var «annerledes». Han ble heller ikke ertet av andre barn. Tvert imot følte han seg akseptert. Den godlynte, rolige mannen hadde også i barne- og ungdomsårene solide venner.

– Jeg ble nok «lest» som gutt av de fleste, tror han.

– Jeg var meg, og det virket som det var bra nok.

Da han var 11 år, flyttet familien til Tyskland. Der kom han over et ungdomsblad med en legespalte.

– Noen stilte spørsmål om det å skifte kjønn. Det gjorde meg bevisst på at det var mulig, og at det fantes andre som hadde det sånn som meg. 

Han fungerte godt på skolen og sosialt, og hjemme fikk han være som han var, men han var fortvilet over en kropp som utviklet seg i «feil» retning. 

– Den minnet meg stadig på at noe var feil. I tenårene kunne jeg bli så frustrert at jeg slo hardt i veggen, forteller han.

– Jeg flyttet smerten fra innsiden til utsiden. 

De brune øynene er milde og kloke. Det er merkbart at han i dag har det godt med seg selv – og livet med Hege. 

– Heldigvis prøvde jeg aldri å ende livet, men tanken på selvmord var der,  slik det er for flere ungdommer som sliter med det vi gjorde. Mange har psykiske problemer. Å droppe ut av skolen, drive med selvskading eller få spiseforstyrrelser er noen reaksjoner på den indre smerten.

Å betro seg til andre ble for Cato en lettelse. 

Les også (+): Jeg droppet bryllupsdagen til min beste venninne

Betroelsen

– Da jeg var 15 år og vi bodde i Lier, spurte en nabodame rett ut: «Vil du egentlig være gutt?» Det føltes som en stein ble løftet av skuldrene mine. Hun hjalp meg å finne litteratur om temaet og sa jeg måtte kontakte Rikshospitalet. 

Neste steg ble å fortelle foreldrene.

– Den kvelden var de på besøk hos et vennepar i nabolaget. Jeg ringte faren min og ba dem komme hjem. Selv om jeg gruet meg, var jeg klar. Det hastet å få sagt det. Jeg kunne ikke risikere å miste motet. 

Da foreldrene kom hjem, satt han på rommet sitt.

– Jeg klarte ikke å si noe, men rakte dem en artikkel om transseksualisme. Alt jeg sa var: «Sånn er jeg!»

Moren reagerte med å gråte. Hun gikk ut av rommet.

– Hun gråt nok fordi hun var bekymret for hvor vanskelig det ville bli for meg, sier han empatisk. 

– Far sa: «Dette skal vi finne ut av.» Og det gjorde vi, sammen. 

Foreldrene støttet ham gjennom hele prosessen.

– Den fysiske forandringen var en enorm lettelse, forteller Cato.

– For meg var det fjerning av brystene som virkelig skapte forandring. Det konstante behovet for å skjule dem gjorde at jeg gikk fremoverbøyd og fikk en dårlig holdning. Jeg vokste flere centimeter da de ble fjernet.

Han smiler. 

– Men, vit at følelsen av ny identitet handler om mer enn kroppen. 

Å få det nye førerkortet ble en merkedag.

– Der sto det endelig svart på hvitt: Cato André. Og jeg hadde fått et nytt personnummer, et som bekreftet at jeg er mann. Jeg fikk en ny trygghet, en ny start.

Det første møtet

Den blide kjerringa på småbruket i Snertingdal sier at hun opprinnelig opplevde Cato som sin motpol.

– Cato bodde hjemme til han var 26 år, mens jeg flyttet ut i tenårene. Jeg er hans første langvarige forhold. Selv har jeg både mange forhold og et ekteskap bak meg. Som voksen har jeg levd et turbulent liv og hatt mye moro. Det hjalp meg å drite i mobberne og eie min egen historie, sier den grepa damen.

– Uansett hva du sliter med: Se det positive i deg selv og godta den du er.

Første gang hun og Cato møttes var høsten 2000 på en fest arrangert av Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), den gangen Landsforeningen for Transseksuelle, som Hege var med å starte samme år.

– Da Cato kom inn i festlokalet, sto jeg og rørte i grytene på kjøkkenet. Som dere ser er han veldig glad i mat, sier hun og ler trillende.

– Kokkekunsten min ble veien til hans hjerte.

Hans reaksjon er å klappe seg lattermild på magen. 

– Det skjedde noe mellom oss over de grytene, husker han.

– Men ingen av oss var ennå klare for hverandre, så det ble med en liten flørt på festen.

Han smiler varmt mot kona.

– Jeg syntes han var litt tørr og kjedelig, innrømmer hun på sitt lekne, litt rampete vis. 

– Jeg var nok for vill for ham. Dere skulle ha sett meg, humrer hun.

Den gangen ønsket hun å leve i et høyere tempo enn han hadde behov for. Hege giftet seg også etter hvert med en muslimsk mann.

– Hans tyrkiske familie aksepterte meg. Det som betydde mest for dem var at jeg er et bra kjerringemne. Jeg ser jo også ut som ei kjerring, nevner hun – fornøyd.

Les også (+): Jeg tittet inn i naboens hage og fikk hakeslepp, det kunne ikke stemme  

Livsprosjektet

Årene gikk, og begge levde sine liv på hver sin kant. De møttes innimellom, men først høsten 2009 startet det første kapittelet i et felles liv.

– Et par uker etter at vi traff hverandre igjen på en fest, inviterte jeg Hege hjem til meg i Drammen, forteller han. 

Ingen av dem glemmer den helgen.

– Hun imponerte med å lage mye god mat, og vi koste oss veldig. Lørdag ettermiddag var jeg småtrøtt og la meg på sofaen, mens hun satt i andre enden med strikketøyet, sånn som nå. Jeg så bort på henne og kjente på en ny følelse, en ro og tilfredshet, og tenkte: «Denne følelsen kan jeg bli vant til. Den vil jeg ha hver dag.»

– Vi trenger hverandre, slår hun fast og ser kjærlig ut mot ektemannen.

– Jeg har fått mer folkevett og han et mer innholdsrikt liv. Cato er min bauta. Kjærligheten vi deler gir oss styrke, trygghet og lykke. 

Hun lener seg mot ham og smeller til med et kyss.

– Cato er for øvrig veldig flink til å ta vare på folk, roser hun.

Han jobber på Fontenehuset Gjøvik, et frivillig arbeidsfellesskap for mennesker som lever med psykiske helseutfordringer. Han er også styreleder i Stiftelsen Stensveen på Østre Toten hvor Marion Arntzen og Harald Sundby siden 1996 har hjulpet mennesker med kjønnsidentitetsutfordringer.

– De har vært våre mentorer, opplyser han.

– Marion og Harald inspirerte oss til å drive med det vi gjør i dag, å hjelpe ungdommer. Hege prater som dere har merket rett fra levra, og det setter både foreldrene og ungdommen pris på. Hege er unik. Hun har en helt egen måte å prate med folk på – og ingenting er tabu. En egenskap jeg beundrer.

Hege er er travelt opptatt på gården og med ungdommene. Det er hun som tar seg av de vanskeligste samtalene og svarer alle som ringer. 

Begge reiser rundt og holder foredrag om kjønn og identitet, der de også deler sine egne historier. Oppdragene gjøres ofte sammen med Stiftelsen Stensveen og HBRS.

Ungdommene de har på besøk storstrives.

– Jeg kaller dem ungene mine, sier Hege kjærlig.

– Vi gir dem en pause i en tung hverdag.

At de innimellom kan komme til Hege og Cato, og vite at de bare er en telefonsamtale unna, betyr også mye for foreldrene. De melder seg stadig til dugnadsarbeid for å hjelpe til på småbruket hvor låven skal bygges ut. 

– Hos oss blir de unge akseptert som de er. Her møter de andre i samme situasjon, de har det moro sammen, gråter, ler og prater – eller tier. Det er viktig for oss at de føler seg trygge på valgene de tar, både når det gjelder hormonbehandling og kirurgi. For noen er det nødvendig å gjøre alt, for andre holder det med kun noe, nevner Cato.

Mange sliter med psykiske utfordringer.

– Vi håper å gi dem den tryggheten de savner, sier Hege omsorgsfullt.

– Å føle at vi gjør en forskjell i deres liv gir oss mye.

Et fullverdig liv

Nå er det fire år siden Hege og Cato flyttet til Snertingdal. Ene og alene for å få bedre plass med tanke på livsprosjektet. Et stort hus med åtte soverom og en låve hvor ungdommene kan henge, spille, skravle og kose seg.

De var spente på hva folk i bygda ville si og tenke om dem.

– Jeg kjenner til det pratsomme «bygdedyret» fra Dokka og var nervøs: «Hvordan ville dette gå?» forteller Hege.

– Vi satset fra starten av på full åpenhet. Cato og jeg er overbevist om at det som skaper mobbing er frykt og er uvitenhet. Vi fortalte folk hvem vi er, hva vi driver med, og hvorfor vi flyttet hit. Å være seg selv har heldigvis fungert. Bygdefolket i Snertingdal har tatt varmt imot både oss og ungdommene våre. 

Å se hvor fint Hege og Cato har det er til stor inspirasjon både for de unge og for foreldrene deres.

– Mange som blir født som oss er redde for aldri å finne den følelsen jeg gjorde, å føle seg hjemme med et annet menneske, en god livspartner, forteller Cato. Selv tenkte han en gang det samme. 

– Det koster å være så transparente som Hege og jeg har valgt å være. Vi er det fordi vår historie er viktig å dele.