Forelskelsen mellom Asta og Øystein endret bygda

– Vi var unge og dumme, sier Asta og Øystein Johannessen om seg selv.

De sitter i en av de staselige stuer inne i det gamle gjestgiveriet. 

Mye har forandret seg siden de kom hit i 1982, også de to. Øystein har vond rygg og putter en pute bak ryggen. Asta har delvis pensjonert seg og får innimellom tid til yoga og helårsbading i den iskalde sjøen rundt øya. 

– Hadde vi vært eldre da vi kom hit som vertskap, hadde vi kanskje ikke gått løs på et så stort prosjekt. Vi hadde nok ikke turt å ta en så stor sjanse nå, men spenningen ved å drive noe for seg selv, og å få muligheten til å skape noe unikt, overbeviste oss, sier ekteparet.

Og unikt har det blitt. Unge og energiske tok de over et ­enkelt, men historisk overnattingssted med 13 rom og bad på gangen. Stedet var upraktisk og ineffektivt, men tok igjen med sjarm og potensial. I alle fall så Asta og Øystein mulighetene som lå i de gamle veggene. De hadde møtt hverandre bare noen år tidligere mens begge jobbet på ærver­dige Bellevue i Bergen.

De forelsket seg over grytene på kjøkkenet, og da Asta et par år senere tok Øystein med seg til hjemkommunen Austevoll – hadde hun flere tanker i hodet. Det var selvsagt viktig at hennes foreldre skulle like Øystein, men hun hadde også et håp om å få ­flytte hjem igjen til Austevoll. 

Fungerte dårlig 

Nyforelsket, 27 år gammel, ankom Øystein Johannessen Bekkjarvik og ble innkvartert på det lokale gjestgiveriet. 

– Jeg falt pladask, sier Øystein.

– Han sa at om vi noen gang skulle drive et eget sted, så måtte det bli dette, supplerer Asta og tar oss med på en liten rundreise.

For Bekkjarvik Gjestgiveri er ikke som den gang da. Her er store parkanlegg, mange bygninger, et flunkende nytt hotell og ikke minst, det opprinnelige gjestgiveriet som har gjennomgått store endringer og total modernisering – uten at det historiske preget har blitt ødelagt. 

– Jeg så jo med en gang at dette stedet hadde en historisk verdi. Men det fungerte dårlig til hotelldrift, sier Øystein som møter Hjemmet iført kokkeklær.

Selv om han er pensjonist, er han fremdeles kokk. Det er en del av hans identitet, og han er fremdeles aktiv på kjøkkenet. 

– Ingen lager tradisjonsmat som pappa, sier sønnen Arnt (40) som er kjøkkensjef.

Han har stor respekt for ­faren og alt han og moren har lært ham. Selv om Arnt og tvillingbroren Ørjan ble født inn i et hektisk liv der de ­måtte dele foreldrene med ­tusenvis av gjester som kom hjem til dem årlig, har de ikke tatt skrekken. Sammen med lillesøster Regine, har de begge valgt å gå i foreldrenes fotspor. 

En hyggelig banksjef

Asta og Øystein fikk tilbud om å drive Bekkjarvik Gjestgiveri allerede i 1982. De giftet seg og flyttet fra Bergen til Austevoll. Etter kort tid innså de at stedet trengte totalrenovering. 

– Enten måtte vi få tillatelse fra eierne til å endre stedet, ­ellers måtte vi få eie det selv.

I 1984 fikk Asta og Øystein kjøpe. 

– Skjebnen ville det slik, sier Asta.

Hun berømmer en hyggelig banksjef som hadde troen på at det unge paret ville få det til.

– Uten han, hadde vi ikke vært her i dag.

Få ante den gangen hvilken universell drivkraft som dermed hadde inntatt Bekkjarvik. Asta og Øystein skulle med årene sette store spor etter seg på det idylliske stedet. De brettet opp ermene og tok fatt på en langsiktig visjon om å skape en destinasjon, mer enn bare et overnattingssted. 

– Vi hadde kanskje ikke en så langsiktig plan i starten, men vi har bygget stein på stein og har gradvis utvidet til det du ser i dag, sier Asta, som virkelig har all grunn til å være stolt av det de har fått til.

Les også: Pensjonatet hadde stått forlatt i 60 år da Amund og Sunniva flyttet inn

Gjestene passet barna

De første årene bodde Asta og Øystein i ett av rommene i annen etasje. Herfra tok de fatt på arbeidsoppgaven med ungdommelig pågangsmot. I starten var det snakk om å få til en mer effektiv utnyttelse av bygningen, og en standardheving av rommene. Alle dager var travle.

Gjestene banket på døren hele tiden og livet foregikk stort sett innenfor de flere hundre år gamle veggene. Kanskje ikke det mest praktiske tidspunktet å bli gravid på, men barn er alltid en glede – og snart også til stor hjelp og inspirasjon. 

– Det var et lite sjokk da ett barn viste seg å være to i 1985. I tillegg var de to guttene premature, sier Asta som måtte pendle mellom sykehuset i Bergen og jobben på gjest­giveriet. Barna skulle ha morsmelk og kjærlighet, gjestene skulle ha omsorg, rene sengeklær og mat. 

Asta og Øystein kunne ikke legge bort arbeidet. Guttene Arnt og Ørjan fikk bli med, og vokste opp som uadskillelige bestevenner. Om kvelden kunne de ligge på rommet og høre lydene nedenfra. De listet seg rundt i stuene på gjestgiveriet, kunne feire bursdag i de ­ærverdige stuene, og de viste tidlig interesse for alt som foregikk på kjøkkenet.

Arnt og Ørjan hjalp til med å skrelle poteter, bake kaker eller sløye fisk. Innen de begynte på ungdomsskolen, visste de hvordan de skulle beine ut hjort og lam.

– Vi hadde en del stamgjester, det har vi forresten fremdeles. Noen ganger måtte stamgjestene hjelpe til med å passe guttene så jeg fikk laget mat, sier Asta som heldigvis hadde mange fang hun kunne låne når guttene trengte det. 

Les også: På tur blant veiløse «spøkelsesgårder»: For 97 år siden rammet tragedien småbruket

– Det var en travel tid, men vi hadde gode passepiker og gode foreldre som hjalp til. 

Alene hjemme

Bekkjarvik Gjestgiveri har ­aldri stengt. Du stenger ikke dørene for noen som trenger tak over hodet. Å ferdes langs norskekysten for fire hundre år siden, kunne være en utfordrende reise. Kong Christian IV vedtok derfor at det skulle finnes et overnattingssted for hver halve dagsreise langs hele kysten.

Bekkjarvik gjestgiveri har derfor røtter helt tilbake til 1600-tallet. Den eneste tiden på året når dørene stenger for gjester, er til jul. I dag feirer Asta og Øystein jul hjemme i egen bolig, eller hjemme hos Arnt eller Ørjan begge har bygget moderne eneboliger like ovenfor gjestgiveriet. 

Men da guttene var små, ble jul feiret i selve gjestgiveriet. 

– Når vi stengte lillejulaften, fikk vi en følelse av å være alene hjemme. Vi gikk rundt på sokkelesten og i pyjamas. Det var ingen telefoner som ringte, ingen som banket på døra og ville inn, sier Asta og forteller om julemiddager som ble inntatt i de ærverdige salongene. Og da sto alltid pinnekjøtt på menyen. 

– Men jeg har med årene lært meg å bli glad i ribbe også, sier Øystein som kan notere seg en verdensmester og en «årets kjøkkensjef» i familien. Ørjan vant Bocuse d’Or i 2015. Arnt ble kåret til årets kjøkkensjef året før. Men fremdeles er det pappa som er mesteren.

– Det er fint å jobbe med pappa, det er jo det vi er vant til. Han er pappa, men han er også en kjøkkensjef vi har stor respekt for og som vi lytter til, sier Arnt.

Vokste opp i kjøkkenet

Arnt og Ørjan vokste nærmest opp i kjøkkenet, med to foreldre som begge er utdannet kokker.

– Da vi begynte på kokkeskolen, følte vi allerede på en viss mestring. Vi kunne mye allerede, sier Ørjan som i dag driver restauranten Mirabelle i Bekkjavik sammen med kona Cecilie. 

– Det var naturlig å ha med guttene mens vi holdt på i kjøkkenet, og dere to kunne jo beine ut lammelår før ungdomsskolen, sier Øystein til sønnene. Han lot aldri sjansen gå fra seg til å lære bort noen av sine egne kokkekunster.

Og guttene var interesserte og lærevillige helt fra starten av.

– Det var fint å være barn her. Vi lekte i gangene, feiret jul i salongen, hadde bursdager her, og vi lært mye på kjøkkenet, sier Ørjan som hadde rom over resepsjonen helt til han og Arnt begynte på skolen. Da fikk familien en egen leilighet. 

– Arnt snakker fremdeles om gjestgiveriet som «hjemme». Hvis vi mangler noe, krydder eller andre ting, så sier han alltid at han kan dra hjem og hente, sier Camilla og ler. Hun er gift med Arnt og kom hit for ni år siden. 

Hun var opplæringsansvarlig ved opplæringskontoret for lærlinger, i Bergen. Hennes oppgave var blant annet å ­følge opp alle lærlingene som hadde lærlingplass på Bekkjarvik. I den forbindelse måtte hun naturlig nok også ta en prat med faglig ansvarlig, som var kjøkkensjef Arnt Johannessen. Det møtet gikk ikke helt som planlagt. 

– Det ble et litt rart møte som endte med en date, sier Camilla som siden har vært på øya.

Ville ikke bli kokk

10 år etter at tvillingene ble født, i 1995, kom attpåklatten Regine til verden. Det var på ingen måte selvsagt at også Regine skulle delta i hotell-driften. Hun viste ikke den samme interessen for hotell- og restaurantbransjen som foreldrene og brødrene, men i dag er hun driftssjef på hotellet og har overtatt mange av morens oppgaver. 

– Jeg så tidlig hvor travelt dette livet er, og jeg ville egentlig ikke inn i hotellbransjen, sier Regine.

Men selv om lillesøster etter hvert søkte ut og fremdeles er bosatt i Bergen, har hun gradvis sett verdien av å drive Bekkjarvik Gjestgiveri, og nå har hun sitt daglige arbeid her sammen med resten av familien. I dag trives hun med blandingen by og bygd. Hurtig­båten fra Bergen sentrum tar en time hver vei, og vil hun overnatte på øya – har hun eget rom hos foreldrene. 

Unik destinasjon

I dag kommer folk fra fjernt og nært for å oppleve det Asta og Øystein Johannessen har bygget opp. De som kommer hit, møter en meget sammensveiset familie som gjerne tilbringer både arbeidsdagen og fritid sammen. Hele familien kjenner på et dypt ansvar for å videreføre det historiske overnattingsstedet. De prøver også å være et tilbud for lokalbefolkningen og serverer helst fersk fisk fra fiskere lokalt.

– Vi har faktisk et eget fiskemottak her på gjestgiveriet. Regelverket krever at fisken skal via et fiskemottak før den kan tilberedes, med fiskemottaket kan vi nytte fersk fisk fra lokale fiskere, sier Asta som stolt serverer stedets fiske­suppe. 

Asta (65) og Øystein (73) er i dag sånn omtrent pensjonister. Det er vanskelig å definere en pensjonist, for begge to elsker jobben sin. Det er en livsstil, mer enn en plikt og nødvendighet. Asta har overlatt den daglige driften til datteren, men selv er hun fremdeles vertinne og styreleder i bedriften. Øystein dukker innimellom opp på kjøkkenet for å bistå sønnene. Her har han ingen problemer med å underkaste seg ungdommens kreative virketrang.

– Det er guttene som styrer nå, og jeg klarer å være underdanig. Heldigvis, sier Øystein Johannessen.