Pensjonatet hadde stått forlatt i 60 år da Amund og Sunniva flyttet inn: – Var for lengst blitt et spøkelseshus 

Noen hus har så mye personlighet og historie, at de nærmest trer frem med menneskelige trekk.

I det ene øyeblikket er Valseter pensjonat i Gudbrandsdalen ei ung budeie i okergul kjole, i det neste skrider hun nedover den endeløse hotellkorridoren i hvit morgenkåpe. 

Men først og fremst huser pensjonatet ei eldgammel kone, en matriark, familiens overhode, de syvende mor i huset, som piper fra hornet på veggen som i eventyret og får siste ordet.

Seterdrift

– Her lå den gamle setra fra 1700-tallet, sier Amund Bjørklund og går mellom de tre tømmerstuene i første etasje. 

Her ysta de, hadde utstyret og i det kjøligste rommet mot nord, la de osten for lagring. 

Veggene er nøye analysert og fargesatt i blått og rosa, innreda med gamle enkeltsenger i heltre, med blomster på nattbordet, nysnekra framskap, restaurert klebersteinspeis og danske designstoler å synke ned i.

 Det hadde knapt noen trodd var mulig, med tanke på husets tilstand de siste 60 åra. 

Men en dag tok Amund og kona Sunniva Stordal turen hit til Gålå i Sør-Fron, for å se på dette bygget som i sin tid ble drevet som seter og etter hvert pensjonat av Amunds tippoldeforeldre. 

– Det var for lengst blitt et spøkelseshus, ungdommen kom hit for å drive med spiritisme og skremme hverandre, sier Sunniva.

– Det var stusslig å tenke på at huset var blitt en skamplett i bygda. Jeg tenkte på hvor mye blod, svette og tårer tippoldeforeldrene mine hadde lagt i arbeidet her, da de fikk pensjonatet reist i 1901. Nå var det ei stor rønne. Inne var det brent bål, og det var et under at det hele ikke var brent ned.

Les også: Kjøpte samme handlevogn i 2020 og 2025: Slik ble resultatet

Pensjonat anno 1901

Amund har kjent til slektsstedet og deler av historien her siden han var liten. 

Da jernbanen kom til fjells ved inngangen til 1900-tallet, ble den gamle setra utvida med en andre etasje, for å huse de første fjellturistene. Setra ble drifta nede og det flunkende nye pensjonatet oppe.

– Inntrykket mitt er at det var tippoldemor og de to søstrene hennes som drev stedet. Tippoldefar var ute med gjestene på jakt og viste dem rundt i området. Oldefaren min Johan emigrerte til USA på 1880-tallet, men han kom igjen og fortsatte driften til utpå 50-tallet. 

Turistenes stadig økte krav til komfort, som innlagt vann og strøm, klarte de ikke imøtekomme. Da var det kroken på døra, og huset ble overlatt til seg selv.

– Gammelonklene mine, brødrene til bestemor, redda det fra riving på 90-tallet. De fikk lagt bølgeblikk på taket og satt opp dragere inne, så det ikke raste sammen, sier Amund. 

Siden var det snakk om å rive det og bygge leiligheter. Men huset ble stående urørt. 

Reiser seg igjen

Paret var aldri på jakt etter et pensjonat, men både Amund og Sunniva fikk sterke følelser for stedet etter de hadde besøkt det, og fikk til sist kjøpt det i 2015. 

Restaureringen startet kort tid etter. Målet var å gjenreise det slik det var i 1901, og åpne for pensjonatdrift på nytt. 

– Vi ville la huset bestemme. Vår egen smak svinger og følger trendene. Historien har en egenverdi. Om noen år liker vi det kanskje likevel, sier Amund. 

Det var imidlertid ikke alltid like lett å høre hvordan «den syende mor i huset» ville ha det, der oppe fra hornet på veggen. Hvilke farge var den riktige for stuene, og ytterkledningen? Hvordan skulle de løse ønsket om komforten vi er vant med i dag? Ulike eksperter ble hyrt inn.

Resultatet ble å bestemme seg for å tilbakeføre det til slik det var i 1901. Å beholde mest mulig av det gamle bygget, og tilføre et moderne interiør. 

De gamle møblene var for lengst blitt borte. Alt som kunne reddes har blitt tatt vare på, resten er skiftet ut i nøye utvalgte materialer, med utbredt bruk av osp, et vanlig treslag i skogene her. 

De beholdt den opprinnelige romløsningen, med ni soverom i andre etasje og bygde en moderne suite i første etasje. Felles bad og badstu ble lagt til et nybygg, med slående utsikt mot fjelltoppene i Rondane. 

– Skulle vi lagt inn bad på hvert rom hadde vi stått igjen med fem rom. Vi ønska i størst mulig grad å lage en tidskapsel på hvordan livet var rundt forrige årtusenskiftet, sier Amund. 

1700-tallet: Bygd som seter, i drift frem til 1950-tallet. 

1901: Det bygges 2. etasje på setra pluss et moderne tilbygg for pensjonatdrift.

1901-1950-tallet: Drives som pensjonat av Amunds tippoldeforeldre og oldeforeldre.

1950-tallet: Pensjonatet avvikles fordi de ikke kan tilby det stadig økende kravet etter komfort, som elektrisitet og innlagt vann. Fra 50-tallet står bygget tomt og forlatt. Et rivingsvedtak blir forhindret på 90-tallet.

2015: Amund og Sunniva får kjøpt stedet, som nå har stått tomt i 60 år. De bruker syv år på restaureringsarbeidet, med hjelp fra en rekke eksperter. Romløsningen består, bad i nybygg. 

2023: Bygget er tilbakeført til året 1901 og åpner igjen for pensjonatdrift.

Klar til drift

I fjor sommer åpna de dørene til det turkisgrønne pensjonatet med røde vinduer. I sommermånedene var de selv verter, med hjelp fra barna.

– Eldstedattera vår var sommerhjelp her med en venninne, og så håper vi de to andre følger, sier Sunniva. 

Amund tenker på alle åra med arbeid som er tilbakelagt. 

– Det har vært mange vinterdager i kjeledress her oppe, frostrøyken har stått ut av munnen på håndverkerne. Den vinterdagen jeg gikk inn og det var varmt i hele huset var et skikkelig kick! Da tenkte jeg: Nå skulle tippoldeforeldrene mine ha sett meg. Her står jeg og tapper kokende vann rett fra springen i kjøkkenet. De hadde ikke engang innlagt vann, og måtte vaske alt sengetøyet for hånd selv midt på vinteren.

– Jeg er glad vi ikke ga opp, men det var takket være naiviteten vår. Det var de små milepælene som var drivkraften. At vi hele tiden så fremgangen. Og at vi fikk en ekstrem god støtte fra bygdefolket

– Gamleonklene dine visste nok hvor mye arbeid det var å sette dette i stand, sier Sunniva. 

Nå er pensjonatet bygd for å stå i minst 100 år til. Pensjonatdriften er sesongavhengig. Det holdes åpent for vanlig drift om sommeren og leies ut for grupper resten av året. 

– Veien blir til mens vi går. Musikkcamper har for eksempel vært i tankene fra start, men det er laget for pensjonatdrift, sier Amund. 

Les også (+): Etter pappas død dukket en ukjent arving opp. Hva skjer med min arv nå?

Turist på Valseter

– Hver årstid føles som den fineste på Valseter, sier Sunniva.

Hun kan komme kjørende oppover liene en krispklar høstdag og tenke. 

– Åh, høsten! Den må jo være den fineste. Men så kommer vinteren, og ikke minst våren. Men det er noe helt eget med sommeren i fjellet.

Det en levende setergrend, melk kjøper de like i nærheten og mye å finne på for dem som tar inn på pensjonatet. 

– Man kan gå i badstua vår og bade i Valsvannet. Man kan fiske, eller padle i kano, det er kort vei til hesteutleie. Å gå opp på Valseterfjellet er også en fin tur for hele familien, som tar rundt to timer med barn. Rondane og Besseggen ligger en dagstur unna, det samme gjør Sjoa, for den som vil ha litt action. Vi har et mindre skitrekk like ved, også er det 40 minutter til de større skitrekkene i Kvitfjell.

Snart er hele huset vist frem i all sin prakt. De ti værelsene, storstua, de gamle seterstuene, kjøkkenet, badstufløyen med de store vinduene. 

Da piper det fra et sted i huset. Men det var visst ikke fra hornet på veggen denne gang. Det var bare familiehunden Lilly, som ville inn i peisvarmen. Kanskje den syvende mor i huset er fornøyd nå? 

– Jeg føler vi gjenoppretter det forfedrene mine starta på, sier Amund. Selv om tippforeldrene mine har vært døde i 100 år og bestemor i 20 år, så er det givende likevel. Bestemor var så glad i dette stedet.