For mer enn tyve år siden dro Therese til Afrika. Tilbake i Norge, innså hun noe

Mali, en republikk i Vest-Afrika, er et av de fattigste landene i Afrika. I areal er landet nesten fire ganger større enn Norge. 

I hovedstaden Bamako har norske Therese Glendrange (50) levd i mange år av sitt voksne liv, i håp om å gjøre folks liv bedre. Helst som kristne.

– Da jeg reiste ut, var det fordi jeg ønsket å møte nye folkeslag og lære meg nye ting på et annet språk, sier hun.

Hun dro helt alene ut i verden, inn i en virkelighet hun ikke visste noe om fra før. 

– Det eneste som føltes litt skummelt var misjonær-tittelen, men det gikk fort over, fortsetter hun med latter i stemmen.

Da Therese kom til Mali opplevde hun landet som religiøst tolerant.

– Jeg ble møtt av religiøse ledere som syntes det var greit at vi kom med kristendommen inn i landet, selv om alle var muslimer. De siste årene har dette endret seg og det er blitt vanskeligere å være kristen.

Landsbyliv

Som ung kom Therese først til en landsby der en annen norsk misjonær hadde jobbet i mange år. De to jobbet sammen i ett år før kollegaen reiste hjem til Norge.

– Jeg ble igjen i huset norske misjonærer hadde bygd. Vi hadde innlagt vann fra egen brønn, men begrenset med elektrisitet. I seks år levde jeg et enkelt liv på landsbygda og fokuserte på kirken og bistand. Menneskene her er lette å bli kjent med, og vi fikk til positive endringer.

De fikk bygd en vei, slik at kvinner kunne komme seg til sykehus for å føde. I Mali er forventet gjennomsnittlig levealder 45 år. Dødeligheten blant barn og mødre er høy. Jenter giftes tradisjonelt bort tidlig, og kvinnene føder mange barn. 

– På flere måter har jeg drevet en slags skjult kvinnekamp ved å stille spørsmål rundt alt fra barnebruder til arbeidsfordelingen mellom ektefeller. Bare i kraft av å være en kvinnelig leder, bidrar jeg til nye måter å tenke på. I møter med meg ser de at en kvinne kan lede. 

Ulik arbeidsmengde

I Mali har kvinnene i stor grad båret samfunnet. Menn og sønner drikker te, går på besøk til naboer og prater eller spiller fotball, mens kvinner og døtre henter vann, lager mat og jobber på jordene.

 Spør du om kvinner kan lede, vil de likevel sannsynligvis si nei, ifølge Therese.

– En gang ba vi folk om å tegne en typisk dag fra fem om morgenen til midnatt. Det ble tydelig at kvinnene og deres døtre jobbet hele tiden, mens sønner og fedre hadde mye tid til å ha det hyggelig og sosialt. Det ble en aha-opplevelse for mange og vi kunne spørre: Er dette rettferdig? Da vi hadde gått gjennom dette, gikk en pastor hjem til kona og snakket med henne om det. Kona gråt og sa at hun følte seg alene om hele ansvaret. Fordi det var så innarbeidet og vanlig, hadde de ikke sett eller snakket om dette før.

Les også: Småbarnsfamilien tok et livsvalg mange bare våger å drømme om

Lykkelig

Mang en gang har Therese sittet under stjernehimmelen i en liten landsby i Afrika som eneste utlending og hørt gresshoppene synge.

 I slike øyeblikk har hun følt hun seg lykkelig. «Jeg er jo i Afrika. Det er hverdager her også, men er likevel utrolig», har hun sagt stille til seg selv.

Hun har ikke vært gift, har ikke barn, og lever alene. På spørsmål om hun har forsaket eller ofret et familieliv for sin gjerning, rister hun på hodet.

– Jeg er heldig, for søsknene mine har fått barn. Det betyr at mine foreldre har fått barnebarna de ønsket seg. 

Å være i et fellesskap med ulike kulturer kan være krevende. Therese ser humoristisk på ting. I Afrika har de et avslappet forhold til klokken, så ofte må du vente lenge før en avtale blir realisert.

– Nå har ikke strømmen virket her siden juni 2003. Vi har bare noen timer strøm i løpet av døgnet, og det er helt tilfeldig når den kommer. Når jeg er hjemme i Norge føles det deilig at alt virker. Jeg har lært at det ikke er en selvfølge, sier hun.

Oppdraget som fast misjonær i Mali tok slutt fordi Normisjon i november 2023 tok misjonærene ut av Mali. I disse dager er hun igjen på plass og skal ha et tre måneder langt opphold i tjeneste der. Hun har fortsatt ansvaret for å følge opp Mali og Senegal.

Savnet noe i Norge

Tilbake i Oslo ble det tydelig for Therese hvilken medmenneskelig varme og raushet hun har vært omgitt av. Å komme tilbake til norske forhold, føltes litt ensomt.

– Det gikk opp for meg at jeg ikke kjenner naboene mine. Det norske samfunnet er vanskelig å komme inn i, konstaterer hun.

Hva hun gjorde, var å gå på språkkafé for utlendinger. Der snakker alle med hverandre, og det føltes nesten litt som Afrika.

– Ville du reist ut om du fikk ta valget om igjen?

– Selv om jeg har hatt stunder da jeg har sett meg om etter andre jobber, ja. Et vanlig liv er ikke noe for meg. 

I 2012 ble forholdene i Mali så ustabile at folk måtte ha krigsrisikoforsikring for å reise dit, og det gjorde at folk ikke turte å komme på besøk.

– Jeg har vært ensom i perioder. En av de krevende tingene med å være misjonær er at vennskap starter og slutter, sier hun. 

Les også (+): Han forlot meg for en yngre kvinne. I krisen ble han selv forlatt

Babyer lovet bort

Siden 2012 har det vært tre statskupp i Mali. Av den grunn har Therese mest gjort menighetsarbeid. 

Hun har ikke vært redd for å være der selv om Utlendingsdirektoratet har frarådet nordmenn å reise dit. Til tross for voldelige konflikter føler hun seg trygg i landet.

Jenters livssituasjon er et tema hun brenner for. Den lovlige aldersgrensen for å inngå ekteskap er 16 år for jenter og 18 år for gutter, men på landsbygda er det forventet at jentene blir gift så snart de ser «store nok» ut.

 Jentebabyer blir lovet bort allerede som bitte små ved at en familiefar kommer og setter et bånd på håndleddet hennes. Da er hun «tinget» og skal etter planen gifte seg med en av hans sønner. 

– I Mali har jenters viktigste oppgave vært ikke å føre skam over familien. Det tar tid å få til endringer. Derfor føles det flott når jeg ser at noen har tatt til seg hva pastorene våre har snakket om. Å ha sådd gode tanker er kanskje det viktigste, slår Therese fast.