Etter at mobbingen tok slutt, fortsatte Ellen å plage seg selv

Egersund, 1979:

Ellen er ni år og har akkurat gått av skolebussen. Hun trasker det siste stykket på vei hjem til foreldrenes gård utenfor Egersund. Hun og de tre yngre søsknene må ta bussen frem og tilbake til skolen siden det er bare en skole i bygda.

Ellen tenker på det dumme hun sa i siste time på skolen denne dagen. Hører fremdeles den hånlige latteren til de andre i klassen ringe i ørene.

Kunne hun ikke bare holdt munn? 

Hvor dum går det an å bli, egentlig? 

Hun vet jo hvordan det går når hun sier noe høyt!

Hvorfor nettopp hun er blitt et mobbeoffer, vet Ellen egentlig ikke. Ikke har hun rar eller krokete nese. Ikke bruker hun briller. Og ikke er hun stygg eller slem. 

Likevel blir hun plaget. Nesten hver dag. De andre hermer og pirker på alt hun sier, ler og gjør narr av henne.

Endelig hjemme slenger hun fra seg ranselen i gangen og tar av seg de rosa joggeskoene. Hun ser seg i speilet i entreen. Blondt hår og blå øyne. Håret er klippet akkurat som mange andres på slutten av 1970-tallet. Hun ser helt vanlig ut.

Eller jo, vent litt. Hun ser det nå. Hun er jo stygg! Stygg og dum. Det er derfor de andre hater henne. Hun hater seg selv også. Og hun hater skolen. 

Bare i norsktimene trives hun. Når hun får sitte i fred med skriveboken og dikte opp fortellinger og la fantasien går hvor den vil. Hun liker å tegne også.

Hver dag etter skolen setter hun seg på rommet sitt med fargeblyanter og ark. Da har hun det godt.

Ikke som de andre 

Ellen tenker tilbake på første skoledag. Hun følte seg annerledes fra dag en. Og slik har det fortsatt å være. Nå går hun i tredje klasse og skal begynne i fjerde til høsten. Og det er ikke blitt bedre med den saken. Selv om hun prøver å gjøre seg usynlig. 

Hun rekker nesten aldri opp hånden i timen. Hvis hun for en gangs skyld sier noe, så er det alltid noe dumt. Søren og. Nå tegnet hun utenfor på arket også. Irritert på seg selv krøller hun sammen papiret og kaster det i papirkurven. Hvorfor må hun være så dum? 

Ellen vil ikke at noen skal legge merke til henne når hun er på skolen. Hun svarer bare hvis frøken ber om det. Hun er lydig og gjør som hun får beskjed om. Men hvis hun er stille, glemmer kanskje de andre at hun er der og lar henne være i fred. 

En dag finner en gutt en hemmelig lapp Ellen har gjemt i pennalet sitt. Han leser høyt det som står på lappen. Alle ler. Ellen blir varm i ansiktet. Hun kjenner så altfor godt den følelsen. Skam.

Redd og alene

I friminuttene står hun rett ved inngangsdøren, så hun kan smette fort inn når klokka ringer. Det er vinter. Klassekameratene herjer i snøen. Snøballer suser gjennom skolegården og over de store snøhaugene. Ellen står helt stille og fryser, livredd for å bli «vasket i snøen». 

Det har skjedd en gang med henne, og det skjer med andre elever som mobbes. Hun kan ennå kjenne den iskalde snøen på kroppen.

Ser for seg hvordan gjengen kaster seg over henne og trykker ansiktet ned i det hvite, kalde. Og hvordan hun blir holdt nede mens mobberne putter snø overalt. Kjenner at hun ikke får puste. Hører skjellsordene hagle. Det må ikke skje! Ikke i dag. 

«Hei. Hørte du ikke at det ringte inn», eller? 

Plutselig står kusinen hennes som går i klassen over henne ved siden av. Heldigvis er storefri over.

Vondt i magen

Det er tirsdag og fiskepinner til middag, det beste Ellen vet. Men hun får ikke ned en bit.

«Hvorfor spiser du ikke, Ellen?», spør mamma.

«Jeg har så vondt i magen», svarer Ellen.

Da magesmertene ikke gir seg, bærer det til legevakten. Etter at legen har undersøkt henne, blir det raskt bestemt at hun skal legges inn på sykehuset. 

Legen mistenker blindtarmsbetennelse. Men på sykehuset finner de ikke årsaken til magesmertene. Hun blir skrevet ut neste dag. Ingen forstår hva som feiler Ellen. Magesmertene kommer og går. 

Ellen er redd for å være til bry og redd for å være i veien, så hun forteller sjelden andre om smertene. Hun har noen få venner på skolen, men de er aldri der for henne når mobberne kommer. 

En dag da Ellen sitter hjemme og tegner på rommet sitt, står plutselig rektor der og kikker inn på rommet hennes. 

«Hei, Ellen», sier han.

Hva gjør rektor her? Hun blir varm i ansiktet. Taus.

Etter dette får Ellen en fadder som er en eldre gutt som skal følge med på at ingen plager henne på skolen. Ellen syns det bare er flaut og prøver bare å gjemme seg enda mer. Hun vil ikke snakke med gutten og later som hun ikke vet hvem han er.

Selvforakten

Hun går omveier for å slippe å møte på de andre i klassen. Ser seg stadig over skulderen. Løper fort frem når bussen kommer, så de ikke har tid til å tenke over at hun er der.

Blir hun påkjørt av bussen, gjør det ikke noe. Så slipper hun i alle fall slippe mobberne. 

Først da Ellen begynner på ungdomsskolen i 1983, stopper mobbingen. 

Hun er fremdeles redd for å synes, redd for å få oppmerksomhet og være i veien. Den lave selvfølelsen og selvforakten er med henne. Hun gjør ting hun ikke egentlig vil fordi hun tror hun må for å bli likt av de andre. Redselen for ikke å bli likt, følger med langt inn i voksenlivet. Det er vanskelig for Ellen å sette grenser.

Ellen gifter seg da hun er 21 år. Hun blir mamma til Lene og Vegard. Å bli mor er noe av det største Ellen har opplevd og gjør at hun føler seg verdifull. Endelig er det noen som trenger henne og som elsker henne akkurat som den hun er. For Ellen er det viktig å være en god mor. Men hun er fremdeles mye syk som småbarnsmor, utmattet og sliten. 

Ellen plages av flere uforklarlige symptomer. Røde vabler over hele ansiktet. Utmattelse og kløe og smerter i kroppen. Utslettet i ansiktet er rosacea, forklarer legen, som sier det er noe hun må leve med resten av livet. Hun får andre uforklarlige symptomer også. En dag sier det helt stopp. 

Ellen får plutselig ikke puste. Noe er alvorlig galt, det er hun helt sikker på, for luften vil ikke komme ned i lungene. Legene finner ikke noe feil. Hun blir oppgitt. Selvfølgelig har hun masse rare symptomer som ingen kan forklare. Det er bare sånn hun er. 

Snakke pent til seg selv

Egersund, 2000-tallet:

Først som voksen, gjennom en veilederutdanning, lærer Ellen å snakke pent til seg selv. Hun er skilt fra barnas far. Barna er blitt blir eldre. En dag tar hun en alvorsprat med dem. De må love aldri å mobbe eller plage andre. Hun forklarer dem begge hvordan mobbing skader. «Vær snill mot andre og hjelp dem som er alene», formaner hun. 

Nå begynner den tøffe jobben, Ellen skal lære å bli glad i seg selv. Og gradvis mens hun lærer at hun er verdifull, forsvinner mange av de kroppslige symptomene som kløen og utslettet. 

Hun har alltid drømt om å skrive bok, men har alltid tenkt at hun ikke ville klare det. 

Først da Ellen skriver sin første roman, «Skatten», er det noe som virkelig løsner. I boken skriver hun om Elin som har lav selvfølelse og som er ensom i barndommen – og hvordan dette følger henne inn i voksenlivet.

Å leve ut drømmene

Som voksen våger Ellen, som Elin, å leve ut drømmene sine. Og hun finner makten til å forandre.

– Enkelte scener i boken er reelle. Andre er diktet opp. Men opplevelsen av å være utenfor og å bli mobbet er den samme, sier Ellen (55) da Norsk Ukeblad møter henne og ektemannen Kjetil Fredheim (56) i Oslo.   

I dag er Ellen opptatt av å bruke de vonde erfaringene til å hjelpe andre som opplever mobbing. 

– Jeg har fått en viktig oppgave i livet – og det er å hjelpe andre.   

For Ellen er det fremdeles vanskelig å være synlig. Hun er ikke den som trives i sentrum av begivenhetene. Som å holde foredrag om mobbing for Sanitetskvinnene og Røde Kors og på skoler. Som å våge å kontakte mediene og fortelle sin historie.

– Det er kjempeskummelt alt sammen. Men jeg gjør det likevel, sier hun og smiler forsiktig. 

To vonde barndomshistorier

Ellen møtte kjærligheten, Kjetil, en dag hun var ute på byen i hjembygda. De to fant ut at de hørte sammen og lovte snart å elske hverandre i gode og onde dager. 

Men forholdet skulle vise seg å bli krevende. 

– Vi kranglet og klarte ikke å kommunisere på grunn av den vonde bagasjen vi begge hadde med oss inn i forholdet, forteller de. 

Ekteparet sitter tett i parken og holder hender, mens høstløvet faller fra trærne. De forteller åpent om et samliv med en tøff start. 

To vonde barndomshistorier skulle lage en felles plattform. Ellen, den «flinke jenta», og Kjetil den «sinte syndebukken». Det ble mange konflikter bygd på utallige misforståelser. 

Ekteparet klarte heldigvis å se den andres synsvinkel og snakke ut om problemene. Det endte med at Ellen skrev deler av ektemannens vonde barndomshistorie i boken: «Når veier møtes», hennes andre bok.

Mening med det vonde

I dag føler Ellen det var en mening med det vonde hun gjennomgikk som barn. Og hun vet at de verste mobberne på skolen ikke hadde det så bra selv. 

Det hender de vonde tankene kommer. Om at hun er dum og ikke har noe å fare med. Men tankene møter motbør nå.

– Jeg er sterk. Ikke tro på det, sier Ellen til seg selv.   

Fremdeles er hun en sårbar sjel.

– Jeg blir fort lei meg. Forskjellen i dag er at det er greit å være følsom. 

Kjetil er stolt av kona si! 

– Du er verdifull, husk det, sier han og klemmer henne.

Han er enig i Ellens budskap:    

– Det aller viktigste er å få andre til å forstå at som voksen er det du som er sjefen i eget liv. Uansett om folk sier stygge ting til deg. Det er du som bestemmer hva du vil tro på.