– Visste ikke at jeg var forelsket i en overgriper

Hun beskriver det som om minnene står krystallklart for henne. Allerede første skoledag kjente Ragna Dahl (70) at noe var feil. 

Hun og familien hadde flyttet fra Tvedestrand til en liten bygd lenger inn i landet – den fem år eldre ­storebroren, pappaen som var lektor, og den hjemmeværende moren. De hadde bodd der i to år, og nå gledet hun seg til å begynne på skolen.

Når hun forteller om skolehverdagen sin i dag, er det lite som stemmer med en god ­skolehverdag fylt med lære­glede. Fra første dag ble hun mobbet, både fysisk og verbalt. Selv i dag, mange år senere, husker hun de vonde ordene som om de var hugget i stein.

Det gikk ikke en dag uten at hun ble slått og dyttet. De dro henne så hardt i håret at hun fikk kink i nakken. Daglig kastet hun opp i angst og ­redsel for at hun skulle dø. Truslene haglet. Mobberne gjorde det klart at hun aldri var trygg. De skulle ta henne.

– Det å oppleve utestengelsen fra fellesskapet, sammen med vold, trusler og verbale overgrep, gjorde at skolen ble en slagmark for meg. Jeg gikk i krigen hver dag. Det er nesten ikke til å tro at jeg overlevde, forteller Ragna i dag.

På 1960-tallet eksisterte ikke ordet mobbing – man ble sterk av motgang. Likevel ante foreldrene at datteren deres ikke hadde det bra. 

Faren ­fanget opp at hun ikke fikk med seg stort i undervisningen, og årsaken var enkel: Ragnas tanker spant rundt hvordan hun skulle overleve neste friminutt.

Trygghet hjemme

– Pappa skjønte at han måtte ta på seg oppgaven med å ­hjelpe meg med skolearbeidet fordi jeg hang litt etter. Forel­drene mine var helt fantastiske og varme mennesker. De støttet meg i alt, men de visste ikke hvordan de skulle løse skolesituasjonen min. Pappa ble selv møtt med skepsis og utestengelse i bygda, men ­heldigvis hadde foreldrene mine et nettverk av gode ­venner, fortsetter hun.

Hjemme var hun trygg, men så fort hun beveget seg ut, var hun i kryssilden. Mobbingen fortsatte helt til Ragna var 14 år. I alle disse årene handlet alt om å overleve. Hun brukte sang og skriving som et fristed for alt det vonde hun opplevde. Til hennes store forundring var det også sangen som gjorde at alt snudde fra én dag til en annen.

– Plutselig ble jeg populær i slutten av åttende klasse. Jeg sang på noen tilstelninger, og fra én dag til en annen kom det jenter og banket på døren og ville være venninnene mine. Den kjekkeste gutten ville være kjæresten min, og det var helt ufattelig. Jeg skjønte ingenting, sier hun.

Hun taklet det på et eller annet vis, og sangen ble både et fristed og et våpen. Men mobbingen hadde allerede gjort stor skade, og traumene lå ubearbeidet i henne. 

Dette preget henne gjennom tenårene og inn i voksenlivet, og da Ragna senere møtte en mann hun ble forelsket i, var det ingen varsellamper som slo seg på.

Avskrudd alarmsystem

– Han gjorde alt det som står i bøkene at voldelige menn gjør, men jeg så ingen røde flagg. Det alarmsystemet var skrudd av i meg for lenge siden, sier Ragna.

Det startet ganske tidlig i forholdet, med både psykisk og fysisk vold, men hun var så blendet av forelskelse at hun tilga ham alt.

– Til tross for at han hadde en truende adferd og utsatte meg for vold, visste jeg ikke at jeg var forelsket i en overgriper. Vi elsket hverandre så høyt, og jo mer foreldrene mine advarte meg mot ham, jo mer ble det oss to mot verden, forteller hun.

Hun skjønner at det kan være vanskelig for andre å forstå, eller å tenke: «Men hvorfor gikk du ikke bare?» Hun kunne jo tilsynelatende når som helst pakke sakene sine og flytte hjem igjen til de omsorgsfulle foreldrene sine.

Hennes enkle svar på hvorfor hun ble værende, er at hun ikke så på ham som en overgriper – selv da han holdt en pistol mot hodet hennes, sparket henne ned trappen, helte varm kaffe over hodet hennes da hun skulle ut med ei venninne, eller brant henne med sigarettglør på kroppen.

En svært skadet mann

– Til tross for alt dette så jeg aldri på meg selv som en mishandlet kvinne. I stedet så jeg meg selv som en veldig sterk kvinne som elsket en svært skadet mann. Jeg var den eneste på denne jorden som kunne hjelpe ham med å møte sine demoner, forteller Ragna.

Denne virkelighetsoppfatningen holdt henne i en livsfarlig relasjon, som til slutt ble så risikofylt at faren hennes blandet seg inn.

 Han sørget for at Ragna ble flyttet til et annet sted for at mannen ikke skulle finne henne.

– Forskning viser at risi­koen for å bli drept av en ­voldelig partner er størst i ­tiden rett etter at en kvinne forlater ham og frem til skilsmisse­papirene er underskrevet. Da har overgriperen mistet kontrollen og har ingenting å tape, forteller hun.

Drapsstatistikk viser at partnerdrap utgjør en betydelig andel av drap på kvinner i Norge. Partnervold og partnerdrap er et mørkt kapittel i samfunnet som berører altfor mange, og som har store ringvirkninger i familier og lokalsamfunn.

Tallene øker i stedet for å synke, til tross for mer kunnskap. Mekanismene i psykisk og fysisk vold er sammensatte og vanskelige å forstå for utenforstående. Den voldsutsatte føler ofte på en enorm skyldfølelse og skam i etterkant av overgrep.

Ragna går endelig i terapi og får god hjelp til å bearbeide skyldfølelse og traumer.

Hjelp finnes

Disse kan du kontakte dersom du opplever partnervold: 

• Vold- og overgrepslinjen (VO-linjen) - Telefon 116 006: Nasjonal døgnåpen hjelpetelefon for alle som opplever vold eller overgrep. Også for deg som utøver vold.
• Krisesentre: Tilbyr akutt botilbud og veiledning for kvinner, menn og barn som er utsatt for vold. Finn ditt lokale krisesenter på krisesenter.com eller via VO-linjen.
• Politiet - Telefon 112 (nød) / 02800 (ikke-nød)
• Legevakt - Telefon 116 117: For medisinsk hjelp etter fysiske skader eller i krisesituasjoner.
• Din fastlege: Kan gi medisinsk hjelp, dokumentere skader og henvise videre til psykolog eller andre hjelpetjenester.
• Familievernkontoret: Tilbyr terapi og rådgivning for familier og par med relasjonsproblemer, inkludert voldsproblematikk.
• Kirkens SOS - Telefon 22 40 00 40: Døgnåpen krisetjeneste på telefon og chat for mennesker i krise.
• Mental Helse Hjelpetelefonen - Telefon 116 123: Døgnåpen tjeneste for mennesker med psykiske utfordringer, inkludert de som opplever vold.

Bryter stillheten

– Jeg kom meg ut av forholdet, men han stalket meg i mange år. Jeg har vært mye redd, men gjennom å skrive skjønnlitterære bøker inspirert av virkeligheten og snakke høyt om opplevelsene mine, i stedet for å lide i stillhet, har jeg klart meg, sier hun.

I romanene sine beskriver Ragna erfaringene sine usminket og like brutalt som hun opplevde dem. I foredragene hun holder, er hun tydelig og ærlig i budskapet sitt.

– Jeg holder foredrag fordi tabuet rundt vold i hjemmet må brytes. Stillheten gir rom for at volden får fortsette. Ove­r­griperne trives i det skjulte, men kunnskap og åpenhet kan redde liv. Vi er nødt til å snakke om den skjulte volden, for den kan ramme hvem som helst – også mennesker i din nære familie uten at du aner det, sier Ragna.

Hun har i dag tre barn og har jobbet i mange år som psykiatrisk sykepleier, men fikk diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og ble uføretrygdet i 2008. 

Hun knytter selv dette til erfaringene hun beskriver. I etterkant av PTSD-diagnosen fikk hun oppreisning og voldsskade­erstatning. Hjemmets har lest voldsskadeerstatningsdokumentene.

– Jeg sto i jobb som psykiatrisk sykepleier i 35 år, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg slet med depresjon og angst, men jeg var redd for å få hjelp fordi jeg ikke visste hva som kom til å skje når jeg begynte å snakke. Jeg var redd for å klappe sammen og ikke klare å ta vare på barna mine, så jeg valgte å legge lokk på alt og holdt det skjult, forteller hun.

Barna har vært hennes største glede og drivkraft i livet. Alt hun ville, var at de skulle ha det bra og klare seg fint i ­livet.

Den gode kjærligheten

– I 1998 møtte jeg Tarek, en trygg mann uten traumer som klarte å forstå meg og romme alle skadene mine. Tarek tar meg imot om jeg skulle falle. Forholdet vårt er en solskinnshistorie, sier hun.

Uten ham vet hun ikke hva hun skulle ha gjort. Det samme gjelder de kloke og omsorgsfulle vennene hun har i livet sitt.

– Det er noen engler som har kommet inn i livet mitt underveis og hjulpet meg gjennom alt. Jeg har vært kjempeheldig. Foreldrene mine har også vært viktige støttespillere for meg i alle år, sier hun.

I dag er Ragna en voksen kvinne på 70 år, men hun lever fremdeles med uvisshet i hverdagen. Mannen som utsatte henne for vold og stalket henne frem til 2003, befinner seg fremdeles et eller annet sted der ute i verden. Hun føler seg aldri helt trygg.

– Jeg har funnet en måte å leve med PTSD på, og hver­dagen med Tarek er god. Barna mine har det bra, og til tross for alt jeg har opplevd, er det mye i livet som er godt, sier hun.

Smertefull skriving

Mange spør henne om skriv­ingen fungerer som terapi, men det vil hun ikke si at den gjør i den forstand at hun blir lettere til sinns.

– Det gjør forferdelig vondt å gå tilbake i tid og huske all smerten og angsten. Det sitter i kroppen og gir utslag på ­helsen min, fortsetter hun.

Likevel valgte hun å gjennomføre bokprosjektene fordi hun kjente på en følelse av frustrasjon og et ansvar for å skape endringer gjennom å dele erfaringene sine med flere.

– Det skjer jo ingenting! Drapene og volden fortsetter, politiet gjør for lite, slik jeg opplever det, og kvinnene som lever med dette, er enormt fortvilet. Det forskes, skrives artikler og holdes foredrag i fleng, men det preller bare av, er mitt inntrykk. Så dette er mitt bidrag. Jeg bryter still­heten og gir en stemme til alle dem som skammer seg. De skal vite at de ikke er alene, og at livet kan bli godt. Kjær­lig­heten fra en mann kan være god, slik Tarek elsker meg.

Ragna Dahls tidligere sam­boer har lest teksten og ønsker ikke å kommentere saken.