Are mistet lysten til å leve. Da forsto han at det er nå eller aldri

– For meg er det stort at folk har tillit til meg. For jeg har brukt mesteparten av livet på å skyve folk fra meg.

Are Lerstein (50) setter blikket i meg. Det er et blikk som inngir tillit. Og som viser en omsorg og en trygghet som det ligger en lang historie bak. 

Sin erfaring bruker han nå til å hjelpe andre. Gjennom naturen, hvor han selv har opplevd å bli et helt menneske igjen.

Jeg møter Are på kurs i utendørsterapi på Mjølfjell i Voss. Et kurs han er med og arrangerer, hvor kursdeltagerne kommer fra mange ulike behandlingstilbud innenfor rus og psykisk helse. 

Deltagerne skal komme ut igjen med naturen i ryggsekken. Håpet er at kurset skal føre til ulike tiltak rundt om i kommunene. 

Nylig startet Are i sin nye jobb i KORUS Bergen, en av Kompetansesenter for rusfeltet sine regionale sentre. Her får han jobbe med det som ligger hans hjerte nærmest.

– Å få være med og sette utendørsterapi på kartet er utrolig motiverende. Mestring i naturen kan få folk tilbake til livet, det er jeg selv et levende eksempel på.

Det trygge stedet

De fleste kjenner Are fra «Medvandrerne». Hjertebarnet han startet i 2016, og som siden har spredt seg gjennom lokale foreninger rundt om i landet. 

I 2020 vant han prisen «Årets villmarking» for sin innsats. I juryens begrunnelse kan vi blant annet lese:

«Med en bakgrunn fra tung rusmisbruk og kriminalitet skiller han seg sterkt fra tidligere vinnere, men få om noen fortjener prisen mer. Gjennom å vie livet sitt til å hjelpe andre i en vanskelig situasjon viser han at naturen er tilgjengelig for alle, og at det ligger styrke i samhold.»

Og det var nettopp der det hele startet: I naturen. Som barn var han den som stakk ut i skogen med fiskestanga i stedet for å gjøre lekser.

– Naturen var det trygge stedet. Det som var ekte og ærlig. Jeg følte meg ofte ensom sammen med andre, og slet med relasjoner, forteller han.

Usikkerheten og tungsinnet forsvant i nærværet av naturen. Oftest var han der alene.

– Jeg var generelt nysgjerrig og eventyrlysten. Naturen svarte på dette da jeg var barn, men i ungdomstiden begynte jeg å søke andre typer spenning. Jeg var glad i å presse grenser, og jeg var den som aldri dro hjem etter festen. I Askers tunge rusmiljø fant jeg etter hvert mine likesinnede.

Les også: Da Irene gjorde klart for 70-årsdag, skjønte datteren at noe ikke stemte

Spredte frykt

Fra 15-årsalderen prøvde Are de fleste rusmidler, også heroin. Nå ble han den farlige, den likegyldige og ukritiske. En som spredte frykt rundt seg. Det skulle ta 27 år før han kom seg ut igjen av et liv med rus, kriminalitet, fengsel og institusjoner.

– Når du har levd det meste av livet ditt på den måten, blir det en del av identiteten din, sier han alvorlig.

Han anslår at han har tilbrakt 14 år av livet sitt på fengsel og institusjoner. Han har hatt flere gode opplevelser med behandling, spesielt gjennom Tyrilistiftelsen og Frankmotunet, hvor naturen var en del av behandlingen.

– Jeg har virkelig fått kjenne på hva som virker og ikke. Og det som er helt sikkert, er at det ikke fungerer å bli sendt tilbake til samfunnet uten et ettervern. Jeg bygget nettverk og fikk en fungerende hverdag i behandlingstilbudet, for så å bli sendt hjem. Det gikk galt hver gang, sier han.

Å ta eierskapet til egen behandling er det som er avgjørende, mener han.

– Da jeg fikk min siste dom, visste jeg hva som ville skje. Etter endt soning ville jeg gått rett tilbake til det gamle og kjente. Men denne gangen var det noe som var annerledes.

Veien ut

Det som til slutt motiverte ham til endring, var smerten. 

Han lar blikket hvile på fjellene utenfor vinduet. Regner pisker mot rutene. Den naturen som en gang fikk ham til å føle seg fri, hadde han mistet. Og han lengtet tilbake.

– Jeg hadde rett og slett mistet lysten til å leve. Jeg hadde ingenting igjen. Da forsto jeg at det er nå eller aldri. Og det var da jeg tok kontrollen selv.

Denne gangen var det nettopp fengsel han trengte.

– Jeg ble klar i hodet der inne. Jeg hadde fjernet meg fra det som ga meg trygghet. Jeg måtte ta styringen. Fra det øyeblikket ble alt annerledes. For det var første gangen jeg ville det selv, sier han.

Han søkte om å få være med på behandlingstilbudet «Veien ut»: En tre måneder lang ekspedisjon til lands og til vanns. Men da måtte han være rusfri.

– Jeg var under LAR-behandling (Legemiddelassistert rehabilitering), og gikk på sterke medikamenter. Vanligvis bruker man ett år på nedtrappingen, jeg måtte gjøre det på to uker for å få være med. Opplevelsen av å plutselig bli sett og hørt var så sterk at jeg klarte det. Jeg følte at dette var min eneste sjanse, sier han.

Ingen fluktveier på Barentshavet

Are gikk rett fra fengselet til tre måneder på tur. Han fikk sone den siste delen av straffen gjennom «Veien ut». Først seks uker til fots med sekk, så seks uker med seilbåt til Svalbard.

– Fysisk aktivitet gjør at du ikke har tid til å kjenne på abstinensene. Det var et befriende fravær av tanker. De praktiske oppgavene overgikk smerten jeg kunne kjent på, forteller han.

Hver kveld samlet deltagerne seg rundt bålet. Der kunne de jobbe med seg selv i en trygg ramme. Turlederne var tidligere rusavhengige som hadde gått den samme veien.

– Jeg følte meg trygg og ivaretatt. Og forstått. Du trenger noen som kan vise deg veien ut. Først da kan du tro på at det er mulig.

På seilbåten fikk alle deltagerne oppgaver.

– Vi var mannskap, ikke pasienter. Det gjør noe med deg å få den typen ansvar. Du føler deg som et menneske igjen. Og selv om det er krevende å leve tett på andre over så lang tid, må du stå i det. Du må møte deg selv på godt og vondt. Det finnes ingen fluktveier på Barentshavet. Enten må du hoppe over bord, eller håndtere det, smiler han.

Sammen fant de styrken som bodde i dem.

– Ærligheten og sårbarheten vi turte å vise hverandre ble styrken som holdt oss sammen. Og opplevelsene vi fikk. Å kysse pol-isen, å se Svalbard, minnes Are.

Den friheten han hadde lengtet etter, kom tilbake til ham. Da var det ikke så rent lite symbolsk at Sysselmannen på Svalbard kom til Colebukta med løslatelsespapirene hans.

– Den siste dagen skjønte jeg endelig hva virkelig frihet var. Å klare å være hundre prosent til stede i deg selv. Vi hadde blitt et lite samfunn som var avhengig av hverandre for å overleve, bokstavelig talt. Jeg kunne ha blitt der på Svalbard, jeg hadde ikke behov for noe mer.

Les også (+): Jeg var sikker på at jeg hadde tatt det riktige valget. Så raste alt over natten

Vi vandrer sammen

Men tilbake til hverdagen måtte han. Det var da Are bestemte seg for å starte sitt eget ettervern.

– Når du kommer tilbake fra en slik tur kan det bli et voldsomt tomrom. Du trenger å fortsette den indre reisen i et trygt miljø. Og dyrke interessen for naturen, samtidig som du skaper deg en god hverdag, sier han.

Under mottoet «vi vandrer sammen» opprettet han tilbudet «Medvandrerne», en forening hvor formålet er å hjelpe mennesker med utfordringer innen rus og psykisk helse med naturen som metode. 

Siden den spede starten har «Medvandrerne» nå blitt en stiftelse som samarbeider med både fagfolk og andre organisasjoner over hele landet.

 Lokallagene tilbyr kortere, ukentlige dagsturer, men man kan også dra på flere dagers turer og ekspedisjoner. Det er viktig å komme seg bort i flere dager, hvis man virkelig skal skape endring, mener Are.

– Det er først da du virkelig kan begynne å bli kjent med deg selv, og kan ta tak i det du har ruset deg bort fra. Det mest kraftfulle er når en gruppe reiser på tur i et lengre tidsrom. Da skjer det mye, det er en nesten eksplosiv drivkraft.

Brenner for bål 

Fortsatt har Are behov for å presse grenser. Men i dag gjør han det på en helt annen måte. I naturen. Og nå brenner han for bålet. Når «Medvandrerne» er på tur, er «Bålpraten» en viktig del av turen.

– Mange som har vært nede i mørket vet at det også er et lys der. Bålet blir som et symbol på dette lyset. Lyset som holder oss sammen, og flammen som brenner inni hver enkelt.

Derfor er Ares nye motto «Make Bål Great Again».

– Bålet har alltid vært viktig for mennesker, helt frem til moderne tid. Nå har vi fjernet oss både fra bålet og fellesskapet. Fra det som er viktigst for oss. Og det er på tide å ta det tilbake, sier han.

Det å hjelpe andre gjør oss sterkere. Det å gi liv til andres bål gir også liv til vårt eget, indre bål.

– Jeg oppdaget at den beste måten å være meg selv på var å hjelpe andre. Og jeg kjenner at så lenge jeg følger flammen inni meg selv, så er jeg på rett vei.

Les også (+): Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer  

Ta med noen på tur

«Medvandrerne» har vun net flere priser, og i år vant de Frivilligprisen for sin langvarige innsats. 

– Vi må begynne å ta naturen mer inn i hverdagen vår. Og det er på tide å begynne å invitere andre med på tur. Ta med deg naboen, eller noen du vet sitter mye alene. Vi må samles mer. Det er jo slik vi egentlig ønsker at samfunnet skal være.

I naturen kjenner Are noe som går ut over ham selv. En dybde og kraft som han ikke kan sette ord på.

– Det er en slags naturmagi. Noe åndelig. Derfor kan også noe så enkelt som naturen skape store endringer. Vi må slutte å snakke så mye, og bare gjøre det! Det er da det begynner å skje ting.

Selv gleder han seg over livet og fremtiden. Og familien. Han har to bonusdøtre som holder ham i form.

– Jeg er så glad jeg ha to små jenter i livet mitt som får meg til å leke. Vi trenger å leke litt, smiler han.