Storviltjakt
Elgjakt i høyfjellet
Torsdag 25. september stopper Bygde-Norge opp. Ælj-jakta skaper unntakstilstand. Vi Menn ble med på jakt etter den gjeveste elgen, selveste storoksen.
Jeg hører jaktkompis Jørns hviskende stemme over jaktradioen:
- Jeg ser en okse komme mot meg over toppen i nord!
Fem minutter senere melder Audun om to dyr på sin post.
Jeg er ennå ikke kommet meg på post. Før den tid skal jeg også få se baken på en elg, og geviret som ikke levner tvil om at det er en voksen elgokse som har mistet tålmodigheten og forsvinner knakende i bjørkekvist innover vidda.
Med knallvær, vakre høstfarger og fire "sett elg" på en liten halvtime før jakta egentlig er i gang for dagen, kan man slett ikke klage. Men vi har vært her før og vet at det er mye elg her i nasjonalparken på Hardangervidda.
Så meldes det "klart" fra de fire postene og hunden slippes i enden av det kileformede terrenget. Tanken er at hund og hundefører skal sette elg i bevegelse mot postrekka.
Terrenget er åpent og vi vet av erfaring at elgen ofte går åpent her oppe og at jakta sånn sett har likhetstrekk med villreinjakt.
Annerledes elgjakt
Vi er en glad gjeng med flatlandsjegere som kjenner en hyggelig kar som er grunneier på Hardangervidda. I fjellbjørkeskogen opp mot snaua på rundt tusen høydemeter inviteres vi årlig med på elgjakt. Både praktisk og hyggelig for alle; vår mann ser mørkt på å bære elgkjøtt på sine ømme rygg, mens vi får gode betingelser på jakta mot å løse det problemet.
Det er nemlig mye og til dels grov elg her. Særlig i år med okse på kvoten er vi lette å be med, selv om det ligger i sakens natur at det blir mer bæring jo større elgene som felles er.
Stålos for elghunder trent på elg i skogen i flatlandet kan vi ikke regne med. Høyfjellselgen er betydelig mindre villig til å stå for hund. Det skjer, men vi ser oftest at elgen trekker på vinden innover fjellet, gjerne langs elva som utgjør nord/øst-grensen av jaktområdet. Nettopp derfor bruker vi ofte en post med oversikt ned mot vegetasjonsbeltet nettopp der. Her har flere av elgene på den årlige kvoten møtt sitt endelikt opp gjennom årene.
Storoksen
Denne dagen sent i september er det postene rundt et myrdrag midt i jaktområdet som skal stå i fokus. Even har fått den teoretisk beste posten, og han får øye på oksen som hundefører Rune og jämthunden Balder har satt fart på, først. Det hele går såpass fort at Even, som er en sindig kar, nøyer seg med å telle takker.
- Det var som pokker. Nå har jeg sittet på stubben i lavlandet i dagevis i flere sesonger uten å se elg. Så kommer denne sjansen den første timen av jakta her oppe og jeg får ikke skutt, konkluderer han lavmælt over sambandet.
Mens Even fortviler, fortsetter drevet - og oksen eksponerer seg i andre enden av myra. Der sitter grunneier Peder. Også han har børsa oppe, men holder igjen skuddet da oksen hiver seg rundt et stykke fra posten.
Flink bisk
Først tror vi sjansen på fjellskogens konge glapp, siden oksen forsvinner innover fjellet og ned mot elva, langt vekk fra posten som skulle dekke opp for fluktruten. Men Balder vil det annerledes, og utviser godt arbeid. Hunden innhenter oksen innunder en fjellnut, snur den og sender den tilbake i retning av postene. For å gjøre en lang historie kort; det blir stang ut for to av postene, før grunneieren får oksen rett i fanget for annen gang og setter et effektivt punktum for jaktdagen.
Oksen er svær. Og alt skal bæres til bilvei, drøye timen unna. At det er tungt kan vi skrive under på! Veiing utpå kvelden viser at lårene veier drøyt førti kilo hver. Det tilsier en slaktevekt på 260-280 kilo.
Geviret er et kapitel for seg: stanggevir med ni grove takker og et utlegg godt over meteren! Noen mumler: "mulig bronse", og det skal etter hvert vise seg at de får rett.
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.