Å skape seg en fasade

«Jeg trodde jeg var hun tøffe dama som turde å legge ut bilder av meg selv usminket på Instagram»

Ann Cathrin søker etter det ekte.

FASADE: Ann Cathrin legger ut bilder av seg selv usminket - men føler seg ikke kul og selvsikker for det.
FASADE: Ann Cathrin legger ut bilder av seg selv usminket - men føler seg ikke kul og selvsikker for det. Foto: FOTO:Ida Andersen
Sist oppdatert

Ann Cathrin Andersen

  • 29 år.
  • Sosiolog og (nesten) psykolog.
  • Bor i Oslo.
  • Jobber som frilans skribent/journalist.
  • Skriver bok; roman om livets elendighet.
  • Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.

KOMMENTAR:

Hei, jeg heter Ann Cathrin, og selv om jeg skriver kule ting som gjør at jeg fremstår som tøff, selvstendig og full av selvtillit, lyver jeg for å fremstå bedre. Ikke bare i sosiale sammenhenger, også til meg selv. Nå blir det minuspoeng på popularitetsskalaen. Faen.

«Hva gjør du om dagen AC? Ser ut som du driver med litt av hvert spennende?»

«Ja, heh, jeg skriver bok jeg, om dagen.»

Jeg sier det som om det ikke er sant, og det overrasker meg hver gang. Jeg gir i tillegg fra meg et skjevt, unaturlig smil - et anstrengt klovnesmil, som gir ordene mine en ironisk undertone som ikke passer i det hele tatt, for hva er egentlig morsomt med å spøke med at man skriver bok? Og jeg skriver jo bok. Jeg bare kan ikke stå inne for det.

Vellykkethet

Det er som om jeg vil at folk skal gjennomskue meg. Det føles som en større og større løgn hver gang jeg sier det. Se hvor suksessfull jeg er i mitt valg i å følge drømmen min i et kapitalistisk samfunn som ikke aksepterer det.

Poenget er at jeg ikke er så utrolig suksessfull. At jeg skriver bok er det eneste jeg har å slå i bordet med, som om det er så forferdelig viktig å slå i bordet.

Jeg burde heller si «jeg prøver å skrive en bok men jeg er redd jeg ikke er noe god på det og dessuten er ikke livet mitt så interessant eller jeg så kreativ som jeg trodde når jeg startet».

DET er sannheten.

Overbeviser andre

Jeg prøver hardt. Og når det teite klovnesmilet kommer frem, tenker jeg, hva pokker er det smilet her? Hele trynet mitt føles unaturlig. Jeg er glad jeg ikke ser meg selv. Så forandrer jeg ansiktet til default, og da ser jeg bare deppa ut. Klovn - deppa. Deppa klovn. For en klisje jeg er.

Frem til nå har jeg trodd på mine egne ord - mine uttalte planer. Nå har det skjedd noe som gjør at jeg ikke tror på meg selv lenger.

Jeg føler jeg må overbevise andre om at jeg lykkes, samtidig som jeg har sluttet å tro på at jeg faktisk gjør det. Derfor dette klovnesmilet. Hver gang jeg åpner kjeften gjør kroppen motstand.

Den du vil være

Når jeg nå har fremstilt livet som perfekt (på «se, jeg er avslappa frilansforfatter og hippie»-måten) på Instagram, hvordan skal jeg klare å si til folk jeg kjenner litt at ting ikke egentlig er så lett når jeg møter de ansikt til ansikt? At jeg ikke er kul i det hele tatt?

Det er så sinnsykt lett å skape en fasade, å late som du er den du vil være, og super vanskelig å leve opp til den. Tenk om jeg hadde brukt all energien jeg ubevisst bruker på å skape denne fasaden, på å faktisk skrive ferdig den boka jeg snakker så høyt om. Det hadde vært noe. Og dette er steg 1: Klein offentliggjøring.

Jeg føler jeg er i et AA-møte.

Later som

Dette med fasade strekker seg til de banale tingene i livet også. Her om dagen satt jeg med en bekjent og diskuterte musikk. Han snakker lidenskapelig om en jazzmusiker, og jeg svarer «jaja, han ja!». Hodet mitt bare; «Hva faen, Ann Cathrin, du aner jo ikke hvem det er!»

Hvorfor i alle dager later vi som vi vet noe? Jeg vet jeg ikke er den eneste. Hvorfor er det så viktig at jeg gjør et inntrykk av at jeg er oppdatert og smart og kul - når jeg åpenbart er det motsatte hvis jeg trenger å lyve om det?

Jeg har begynt å ta vekk denne kleine fasaden sakte men sikkert. Nest siste gang det oppstod en «jeg vil late som jeg vet hvem den de snakker om er»-situasjon, tok jeg meg i det og sa «aldri hørt om han». BOOM!

Det føltes så digg. Dagen etter løy jeg om en film.

Hvorfor gjør jeg det når det føles så frigjørende å bare være dønn ærlig?

Helt ærlig, da eller?

Jeg trodde jeg var hun tøffe dama som turde å legge ut bilder av meg selv usminket på Instagram, og nå har søren meg det blitt en fasade også. Et image. Som jeg ikke klarer å leve opp til. Jeg gjemmer meg bak humor og selvironi - og når alt kommer til alt, forsvinner dette som jeg trodde var ekte.

Jeg har helt ærlig klart å lure meg selv til å tro at jeg er en slags blanding av Janis Joplin og Gro Harlem Brundtland. Uavhengig, selvstendig og chill. Hun som drikker like mye som gutta og aldri blir sjalu fordi hun er så trygg på seg selv samtidig som «hun gjør sin egen greie». Mens sannheten er at jeg er sykt opptatt av hva andre tenker om meg og blir dødsusikker og redd i ethvert romantisk forhold.

Nå starter en ny fanesak: ærlighet og ydmyket. Blir vel en fasade etterhvert det og.

PS: Jeg starter like godt her: «Kan ikke bli med ut, jeg må være hjemme å jobbe» betyr «Jeg er pisseblakk og deprimert».

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 07/04 2016, og sist oppdatert 28/04 2017.

Les også