– Lurte hele Nobel-komiteen trill rundt

Spørsmålet er ikke så dumt som det kan fremstå: Kan Donald Trump lykkes i sin frenetiske kamp for å få det han ønsker seg mest av alt – Nobels fredspris? Ikke mer enn 25 år er gått siden Nobelkomiteen ble rundlurt av en president som mest av alt ønsket seg Nobelprisen.

Stolt president

13. juni 2000 var alt klart for et historisk toppmøte i Korea: På flyplassen i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang sto Nord-Koreas leder Kim Jong-il og tok imot den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung. De tok hverandre i hendene og lot seg avbilde.

Møtet ble sett på som et gjennombrudd i den langvarige konflikten mellom de to landene.

– Et gjennombrudd for «solskinnspolitikken», ble det kalt.

Nøyaktig fire måneder senere kunne Sør-Koreas president Kim Dae-jung ta imot Nobels fredspris av Nobelkomitéens leder Gunnar Stålsett i Oslo rådhus.

– Jeg er uendelig stolt over å ha blitt vist en slik ære. Det er en ære uten sidestykke, sa Kim Dae-jung i Nobelforedraget.

Men det ingen i det festpyntede Oslo rådhus visste, var at prisen etter alt å dømme var både kjøpt og betalt.

– Fingert gjennombrudd

I boken «Jakten på Nobels fredspris » forteller den amerikanske journalisten Donald Kirk og Kim Ki-sam som jobbet i Sør-Koreas etterretningstjeneste i flere år, om en storstilt og velregissert kampanje.

– Etteretningstjenesten i Sør-Korea gjorde alt de kunne for å lure Nobelkomiteen og få gjennomslag for presidentens ønsker, sier Asle Sveen. Han er historiker og en av forfatterne av boken «Nobels fredspris – hundre år for fred.».

Sveen forteller at lanseringen av boken «Jakten på Nobels fredspris» falt sammen med en ganske heftig strid om statsbudsjettet for 2017, og at oppmerksomheten rundt det som fremkom i boken ikke ble veldig stor.

– Dette kan være en av de største bestikkelsessakene i historien. Vi lurte og manipulerte Nobelkomiteen, sa Kim Ki-sam i forbindelse med utgivelsen av boken for ni år siden. 

– Sør-Korea betalte Kim Jong-il for at han skulle invitere Kim Dae-jung til Pyongyang, fortalte den tidligere sørkoreanske etterretningsmannen. Pengene gikk til Nord-Korea gjennom den sørkoreanske industrigiganten Hyundai, men det var staten som betalte.

Atom-kassen

I ettertid er betalingen fra Sør til Nord-Korea anslått til 450 millioner dollar, men Kim Ki-sam mener beløpet var vesentlig høyere.

– Alle pengene fra Sør-Korea gikk direkte til Kontor 39. Kim Jong-il brukte penger derfra til å utvikle det nordkoreanske atomvåpenarsenalet, fortalte Kim Ki-sam.

I tillegg til pengeoverføringen fra sør til nord, hadde Sør-Korea i lang tid før tildelingen skulle vedtas, kurtisert medlemmer og ansatte i den norske Nobelkomiteen, spesielt daværende leder Gunnar Stålsett og daværende Nobel-direktør Geir Lundestad.

– Vi visste at Mr. Stålsett var svært innflytelsesrik i Nobel­komiteen, og han hadde lenge vært vennlig innstilt overfor Kim Dae-jung. Han hintet mange ganger til våre folk og til den sørkoreanske ambassadøren i Norge om at Kim Dae-jung ville være en sterk fredspriskandidat dersom han fikk til et gjennombrudd i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, sa Kim Ki-sam i et intervju med NRK.

– Også Mr. Lundestad var svært vennlig innstilt overfor Kim Dae-jung. Han kjente til Kim Dae-jung fra da de begge var ved Harvard på 80-tallet. Ettersom Lundestad la til rette mye av arbeidet for Nobelkomiteen, tenkte vi at han var en person det var smart å knytte til seg.

«Planen var at disse personene skulle inviteres på lunsjer i Oslo og på middag til ambassadøren med hustruer. Men planen advarte mot tiltak som kunne gi dem et hint om at det lå noe annet under enn objektiv informasjon om (den såkalte) solskinnspolitikken og situasjonen i Korea,» heter det i boken, som siterer en etterretningsrapport.

Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle

Invitert og traktert

Kim Dae-jung hadde flere ganger vært nominert til Fredsprisen, men det var først da han tok i bruk ressursene han rådde over som statsleder, at han til slutt fikk oppfylt sin drøm, heter det i boken.

Etterretningstjenesten NIS fikk jobben med å lede det topphemmelige prosjektet som skulle gjøre landets leder til en fredsprisvinner.

– Det ble etablert en egen avdeling som var underlagt etterretningstjenesten. Den ble kalt Office of External Cooperation Aid, men det var et dekknavn. Avdelingen ble egentlig etablert for å jobbe med Nobel-prosjektet, skriver de to forfatterne.

Den sørkoreanske ambassadøren i Norge hadde flere møter med Stålsett og Lundestad hver for seg, og inviterte dem også på flere middager – både i ambassadørboligen og på restaurant. Stålsett ble også invitert til Sør-Korea og fikk full VIP-behandling i landet, inkludert en audiens hos presidentparet.

– Nobel-teamet i NIS betalte alle kostnader for Stålsett og hans kone – fly på første klasse, hotell, alt sammen. Og den sørkoreanske etterretningstjenesten og Kim Han-jung (lederen for NIS) behandlet Stålsett svært godt, fortalte avhopperen.

I etterretningstjenestens arkiv ligger en e-post fra Stålsett med takk etter besøket. «Selvfølgelig var audiensen hos presidenten og landets første­dame høydepunktet på turen,» skrev Stålsett.

Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt

På kroken

– Da Stålsett og kona aksepterte invitasjonen til Sør-Korea, var holdningen fra det sørkoreanske teamet at nå hadde vi ham på kroken. Vi hadde «kjøpt» hans sinn og hjerte. Vi forsto at Nobels fredspris var den eneste tingen vi ikke kunne kjøpe for penger direkte, så vi betalte ikke store pengesummer direkte til nordmenn – vi forsøkte å vinne hjertene til medlemmene i Nobelkomiteen, til Stålsett spesielt, fortalte Kim Ki-sam.

Både Gunnar Stålsett og Geir Lundestad er i dag gått bort.

Gunnar Stålsett bekreftet i 2016 at han opplevde «en viss oppmerksomhet fra sørkoreansk side» før Kim Dae-jung fikk fredsprisen. Han bekreftet også at han hadde flere møter med den sørkoreanske ambassadøren i Norge, møter han omtalte som hyggelige og interessante, men avkreftet at han var blitt lurt eller påvirket.

– Når man er medlem av Nobelkomiteen eller har et generelt engasjement, er man jo opptatt av å selv få opplysninger, informasjon og vurderinger. Og så må man ha tillit til sin egen dømmekraft og integritet og bruke informasjonen på en måte som kan være nyttig for den prosess man selv er i, sa Stålsett.

Geir Lundestad avviste i et intervju med NRK at det var anstrengelsene fra Sør-Korea som gjorde at presidenten fikk prisen.

– Kim Dae-jung hadde utvilsomt en drøm om å få freds­prisen, men det var ikke noen kampanje som gjorde at han fikk den. Det var to grunner til at han fikk fredsprisen: Den ene var hans arbeid for demokrati i Sør-Korea, og den andre var «solskinnspolitikken.» Det hjelper ikke å drive kampanjer hvis man ikke har noe å fare med.

Til tross for at Lundestad i ettertid ble kjent med at flere hundre millioner dollar ble overført fra Sør-Korea til Nord-Korea for toppmøtet sommeren 2000, mente han ikke at det rokket ved tildelingen av Nobels fredspris til Kim Dae-jung.

− Negative til Trump

Kan en operasjon lik den som lyktes så godt for 25 år siden, lykkes i dag? 

– Jeg kan absolutt ikke forestille meg at Trump vil få prisen. Det er ingen i dagens Nobelkomité som har særlig sans for ham og det han driver med, sier Asle Sveen. Sammen med to kolleger Ivar Libæk og Øivind Stenersen listet han i en artikkel i Aftenposten nylig opp en rekke årsaker til at Trump er uaktuell.

– Det må et mentalt sammenbrudd til i komiteen for at Trump skal få oppfylt sin drøm om å bli kåret til fredsfyrste, mener de tre.

Heller ikke førsteamanuensis Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier tror USAs president blir fredsprisvinner.

– Det er en gjennomgangsmelodi for Trumps presidentskap at de store statene kan bruke makt overfor de små, sier Romarheim, som ifølge Aftenposten ikke tror det er en type fredsdiplomati den norske nobelkomiteen kan tenke seg å belønne.

Utvidet «fred»

Fredrik Heffermehl skriver i boka «Nobels vilje» fra 2008 at blant fredspriser frem til 1940 var 85 prosent av tildelingene i overensstemmelse med Nobels kriterier.

I årene etter 2. verdenskrig frem til 2007 får bare 45 prosent av prisene «godkjent» av Heffermehl. Blant annet er arbeid for klima ansett som fredsarbeid.

Den kenyanske miljøforkjemperen Wangari Maathai fikk fredsprisen 2004. Hun startet Green Belt Movement, som drives særlig av kvinner, og som har plantet mange millioner trær for å forhindre at jorden omdannes til ørken. I 2007 gikk fredsprisen til USAs tidligere visepresident Al Gore og FNs klimapanel. 

Og særlig på 2000-tallet Nobelkomiteen i langt større grad enn før tatt for seg et utvidet fredsbegrep og ikke vært så bundet av selve ordlyden i Nobels testamente. Denne holdningen til Nobelkomiteen er omstridt.

Les også (+): Funnet med knuste kropper i ødemarken: Hva som skjedde med de ni unge turgåerne er fortsatt en gåte

Nektet å ta imot prisen

Knapt noen gang har kritikken mot Nobelkomitéen vært sterkere enn i 1973. Under ledelse av Aase Lionæs opplevde Nobelkomitéen et drama som bare har skjedd én eneste gang i hele fredsprisens levetid.

Den både omstridte og avholdte AP-politikeren gikk i spissen for å tildele prisen til USAs utenriksminister Henry Kissinger og Vietnams sjefforhandler Le Duc Tho. Sammen hadde de forhandlet frem en våpenhvileavtale, den såkalte Parisavtalen, som skulle gjøre slutt på Vietnamkrigen.

Men noen fredsavtale var ikke inngått, og fred ble det heller ikke. Svært mange mente det var altfor tidlig å gi fredsprisen til disse to – ikke minst vinnerne selv.

Le Duc Tho sa tvert nei til å ta imot prisen, noe som aldri har skjedd hverken før eller siden. Kissinger aksepterte prisen, men ville ikke komme til Oslo for å ta imot den. Han lot i stedet den amerikanske ambassadøren til Norge ta imot medalje og penger.

Åpenbart brydd forsøkte han senere å gi tilbake prisen og pengesummen som fulgte med. Men det var ikke rom for det i Nobelkomiéens statutter.

– Helbom

– Dette er den absolutt verste tildelingen i prisens historie. Å gi prisen til Kissinger og Le Duc Tho var helbom, en helt vanvittig avgjørelse. Det er jo helt åpenbart når den ene av dem nektet å ta imot prisen, og den andre helst ville levere den tilbake, sier Asle Sveen til Vi Menn.

Nobelkomiteen nominerte selv de to til prisen, og det ble bråk «herfra til månen,» ifølge Sveen.

– Denne tildelingen førte jo dessuten til at Nobelkomitéen sprakk da de to medlemmene Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien trakk seg fra komiteen, forklarer Sveen.

Sprakk gjorde komiteen også 20 år senere.

I 1994 rådet håp om fred i Midtøsten. Nobelkomiteen delte prisen mellom PLOs leder Yasir Arafat, Israels utenriksminister Shimon Peres og den israelske statsministeren Yitzhak Rabin. Et himmelsk spetakkel fulgte. Opprørt og rasende over avgjørelsen til Nobelkomitéens flertall forlot den mangeårige KrF-lederen Kåre Kristiansen komiteen i protest.

– Tildelingen viste seg heller ikke å være spesielt vellykket. Den dag i dag ser jo konflikten i Midtøsten å være nærmest umulig å løse, sier Sveen.

Kilder: NRK, Aftenposten, Nobelkomitéen, CNN.