En natt veltet plutselig Nordsjøen inn i byen. Katastrofen var total

Denne artikkelen sto på trykk i Vi Menn uke 16 1962. På vimennpluss.no finner du alle utgavene av Vi Menn helt tilbake til 1951.

«Jeg vet ikke hva klokken var da det skjedde, for min kone og jeg og barna lå i vår søte søvn da katastrofen rammet oss med et forferdelig slag. Vi hadde to soveværelser i det lille huset vårt, et for oss selv og et for barna. Soveværelset vårt ligger på forsiden av huset. Vinduet vender ut mot Keiser Wilhelms gate.

Barnas soveværelse lå på baksiden ut mot en liten park. Lille-Hans var nettopp fylt fire år, og det var hans oppgave å passe på de to småsøstrene sine.

Min kone Gerda, som feiret sin 26-årsdag 2. februar, hadde jeg truffet i Köln da jeg jobbet der borte som dekoratør og maler. Jeg fikk tilbud om en ny stilling i Hamburg og flyttet hit ved nyttår i fjor.

Vi hadde puttet ungene i seng ved 20-tiden. Gerda og jeg satt oppe en stund og så på fjernsyn – vi hadde nettopp fått installert et nytt apparat, og var selvsagt fryktelig interessert – før vi gikk til ro ved 22.30-tiden.

Utover natten økte vinden, den hylte i novene som den hadde gjort det de siste tre-fire døgn, men den varslet ingen fare av betydning. Det var ikke noe illevarslende i den da vi sa god natt, slukket lyset og la oss til å sove.

Fredag 16. februar 1962

Uværet bygget seg opp over Nordsjøen. Meteorologene registrerte et lavtrykk av sjelden styrke, mens Hamburgs befolkning la seg for natten uten tanke på katastrofe. Det var tredje stormdøgn på rad, men vindens jamring begynte man allerede å vende seg til. 

Natt til lørdag 17. februar: Katastrofen rammer

Vindkastene over Nordsjøen nådde orkans styrke. I Hamburg lå kastene mellom 25 og 35 m/s. I de tidlige morgentimer skjedde katastrofen uten forvarsel: En voldsom stormflo traff Elben. Diker og voller ga etter for trykket, og kollapset. Vannmassene skylte inn over den sovende byen. 

«Jeg våknet ved at jeg hørte vann som sildret og rant alle vegne. Jeg ble liggende og lytte en stund mens jeg spekulerte på hva dette kunne være,» mintes Hein.

Først trodde han det var fra elven – men Elben lå jo nesten en kilometer borte. Han reiste seg, så ut av vinduet, og forsto med et sjokk hva som var i ferd med å skje. Vannet fosset i rasende fart nedover Keiser Wilhelms gate. Den fire meter høye flodbølgen knuste alt i sin vei.

«Plutselig kom vinduet fykende inn, og på noen sekunder var rommet halvfylt av vann. Gerda stormet til det gapende vinduet. Hun kunne ikke tro hva hun så. − Gode Gud! hvisket hun.»

Kaoset spredte seg. Tusener av mennesker ble overrasket i søvne, og i Wilhelmsburg, Moorfleet, Veddel og flere bydeler strømmet vannet gjennom gater og hus. Strømmen gikk, telefonforbindelsene brøt sammen. Overalt, fra vinduer og tak, hørtes desperate rop om hjelp.

Redselen stiger – kampen for livet

Hein styrtet inn på barnerommet:

«Rommet var fullt av vann. Det nådde allerede opp til sprinklene i Hildes seng. Det stakkars barnet lå gråtende og hjelpeløst i vannet. Jeg løftet henne opp med den ene hånden og tok hennes søster opp med den andre mens Gerda styrtet inn og tok seg av Lille-Hans.»

Ute på gaten utspilte det seg scener av panikk og desperasjon. Folk flyktet med sine siste eiendeler, gamle og unge, barn og dyr – alle søkte høyere grunn.

«En liten bil kom fykende i full fart mens den skjente hit og dit før den braket inn i et tre. Den hadde ikke lenger styring, den fløt!»

Flommen hadde allerede tatt hundrevis av hjem. Vannet steg raskt – snart sto det til brystet på dem som kjempet seg frem i mørket.

«Jeg fikk tak i en gatelykt og klamret meg fast av alle krefter. Det var som om høyre armen skulle rives av skulderen da jeg forsøkte å rette meg opp. Vannet nådde meg nesten til halsen og rev og slet i meg mens jeg tviholdt i lyktestolpen så knokene hvitnet.»

Vesle Hilde ble revet ut av farens armer og forsvant i de gjørmete vannmassene. Men mot alle odds fant Hein henne igjen, ikke langt ned gaten, fastklemt i en hekk, nattkjolen filtret inn i grenene.

«Hun ga bare fra seg et lite klynk, men det var like ved siden av meg, derfor hørte jeg det. Jeg kavet meg frem til hekken … og grep det lille barnet som hang fast i de spinkle grenene. Jeg måtte stikke fjeset mitt helt inntil henne før jeg kunne konstatere at det virkelig var henne. Hvilket under!»

Nattens mareritt – en hel by i nød

Flommen omdannet byen til et hav. Én-etasjes husene var forsvunnet under vann, og bare mønene på de høyeste bygningene stakk opp. Folk klamret seg til tak, stolper, trær – alt som kunne holde dem unna strømmen. Fra takene lød det fortvilte rop: «– Peter! Johann! Ludwig! Marie!»

Hein og familien kjempet seg frem mot et toetasjes hus, hjulpet av et tau som hang ned fra taket.

«Jeg måtte føle meg frem langs hekken uten å merke at torner og kvister rev meg til blods. Endelig støtte jeg mot hageporten. Den var gudskjelov åpen! Vi kom oss inn i det som en gang hadde vært en have. Vannet strømmet kloss forbi haken min. Jeg er en meter og åtti, men Gerda er bare en meter og sytti, og hvis vi ikke kom oss opp, ville hun drukne.»

Hein og familien, sammen med andre overlevende, ble dratt opp på taket. De våte og forfrosne holdt ut gjennom natten.

«Da det endelig begynte å lysne, så vi bare vann, vann og atter vann på alle kanter. Og det verste av alt: Vannet steg og steg! Det nådde like oppunder takskjegget uten å vise tegn til å ville falle tilbake.»

Lørdag 17. februar: Flommen topper seg

Ved daggry var Hamburg en by i sjokk. Katastrofens omfang ble avdekket: over 300 døde, mer enn 20 000 hjem ødelagt, 60 000 mennesker evakuert. Wilhelmsburg, en av de hardest rammede bydelene, lå under flere meter vann. Redningsmannskaper og militære ble satt inn i stor skala – blant dem den unge Helmut Schmidt, som senere ble Tysklands kansler. Britiske soldater og helikoptre deltok i redningsarbeidet.

På taket der Hein, Gerda og barna ventet, brøt det ut nye tragedier. En kvinne styrtet seg ut i flommen, skrikende etter sin lille sønn, og mannen kastet seg etter.

«Vi kunne intet gjøre. Det ble langsomt lysere. Vannet steg helt opp til mønet før det endelig begynte å gå tilbake, litt etter litt.»

– Alle eller ingen!

«Noen døde dyr fløt nedover gaten. Hester, hunder og katter. Vi satt som på et skjær i et stort hav. Vi følte oss noenlunde trygge. Men plutselig hørtes et drønn et eller annet sted fra. Da jeg så oppover mot elven, fikk jeg øye på en bølge som kom skummende nedover, som om ikke alt var ille nok fra før. Jeg grep fatt i ungene og skrek ut en advarsel til de andre. Så var flodbølgen over oss. Den dundret løs på huset av alle krefter, trær og stokker og alskens inventar kom fykende som prosjektiler ned mot oss. I noen grusomme sekunder bølget vannet over mønet. Vi klamret oss fast av alle krefter. Da det hele var over, så jeg at tre lik, to kvinner og en mann, var blitt kilt fast i kløften mellom skorsteinen og mønet. Jeg lot Gerda overta barna mens jeg klatret bort til skorsteinen og fikk sendt likene videre med strømmen bortover.

Huset svaiet under oss, mer og mer. Jeg fikk tak i Gerda og ungene og plasserte dem der hvor likene hadde ligget. Skorsteinen ville være det siste som ble tatt av vannmassene, fant jeg ut. Imens måtte vi håpe på redning. Da jeg vendte tilbake for å hjelpe de andre, brøt hele mønet sammen og de to kvinnene og mine redningsmenn forsvant i vannmassene. Jeg klatret tilbake til skorsteinen og tok ungene i armene mine mens jeg ventet på at det siste dødelige slaget skulle ramme oss. Det var utenkelig at skorsteinen skulle holde stand mot det forferdelige vanntrykket.

Var dette slutten, skulle vi møte den sammen! Jeg rev stykker ut av Gerdas nattkjole og tvinnet dem til et rep. Så snudde jeg Gerda på ryggen og surret det minste barnet fast til henne. I neste omgang var det min tur. Jeg sto på hender og knær mens Gerda surret den nest yngste fast til min rygg på samme måte. Til slutt surret vi i fellesskap Hans til brystet mitt. Med ungene surret fast til kroppen var det små sjanser for oss til å komme fra det hele med livet, men vi visste begge at uten våre barn hadde ikke livet noen verdi for oss lenger.

En ensom mann i en båt

− Hvis resten av taket styrter sammen, må vi prøve å svømme, iallfall holde oss oppe til det kommer hjelp, sa jeg til Gerda. − Jeg skal holde deg i hånden. Vi må passe på at vi ikke kommer bort fra hverandre.

Gerda hadde fått motet igjen. Hun svarte fast og sikkert uten å skjelve i stemmen:

− Ich verstehe! Jeg er klar.

Vi ventet. Vannstanden var like høy. Det som en gang hadde vært en hyggelig forstad til verdensbyen Hamburg, var nå et eneste gjørmehav. Her og der fløt lik omkring som om de lette etter hvile. Vi ventet og ventet, på redning eller død.

De sørgelige rester av huset svaiet mer og mer under oss. Jeg sa ikke noe, men jeg visste at slutten nærmet seg. Plutselig reiste Gerda seg halvt opp og satte i et lite skrik. Jeg forsøkte å snu meg så langsomt jeg kunne uten at huset brøt sammen under meg.

Gerda pekte, og jeg fikk se en robåt med en mann og en del unger ombord komme roende nedover gaten. Jeg viftet og ropte og skrek og til slutt vinket mannen tilbake. Vi var sett. Noen minutter etter hjalp jeg Gerda ned i båten og fulgte selv etter.

Fremme i baugen lå liket av en liten pike på syv-åtte år. Jeg forsøkte å snakke til mannen ved årene, men han bare så bedrøvet på meg og svarte ikke. Jeg hjalp ham å ro. Til slutt nådde vi bort til en svær militærbil hvor vannet bare gikk så vidt over hjulene. Herfra ble vi ført bort til sykehuset − til livet.

Jeg glemmer aldri mannen i robåten da han reiste seg og tok opp det lille barneliket i armene sine.

− Hun var alt jeg hadde på denne jord, og jeg kunne ikke redde henne! Hun druknet i sin seng …»

Søndag 18. februar 1962

Hamburgs innbyggere våknet til en by i ruiner. Vannet trakk seg langsomt tilbake, og etterlot et apokalyptisk landskap av ødelagte hus, knuste gater og sammenraste voller.

I de flomherjede bydelene lette redningsmannskaper fremdeles etter overlevende, og likene av omkomne ble hentet ut fra ruiner, trær og vegetasjon. Stillheten som nå la seg over Wilhelmsburg og Veddel, var tung av sorg og utmattelse.

Rundt om i idrettshaller, skoler og kirker samlet familier og naboer seg for å finne hverandre igjen og dele nyheter om savnede og døde.

På sykehus og nødmottak fikk de hjemløse mat og tørre klær, mens myndighetene gjorde opp regnskapet for katastrofens omfang. Samtidig vokste det frem en uventet solidaritet. Hjelpe­sendinger og støtteerklæringer strømmet inn fra hele Vest-Tyskland og nabolandene.

Politiet og Forsvaret organiserte den første bølgen av opprydding, men alle forsto at gjenreisningen ville ta måneder, kanskje år.

Katastrofen hadde forandret Hamburg for alltid. Menneskene som hadde overlevd natten, bar med seg sår og erfaringer som aldri ble helt borte. Forbedringen av byens beredskap og flomsikring ble umiddelbart igangsatt. Dagen etter stormfloden begynte Hamburg, sakte og nølende, på reisen tilbake mot livet.

Katastrofen

Da Nordsjøen veltet inn i Elben og Hamburg ble en undervannsby.

Tid: Natt til 17. februar 1962

Sted: Hamburg og området rundt Elben, Tyskland

Årsak: Ekstremt lavtrykk og orkan fra Nordsjøen som presset vannmassene opp Elben og inn mot Hamburg. Diker og voller ga etter flere steder.

Omfang: Omtrent 60 000 mennesker ble hjemløse i løpet av natten. Over 20 000 hus og bygninger ble totalt eller delvis ødelagt. Store deler av bydelen Wilhelmsburg samt Veddel, Moorfleet, Spadenland og Billwerder sto under flere meter vann.

Omkomne og skadde: 315 mennesker mistet livet, de fleste i Wilhelmsburg. Over 20 000 ble evakuert og flere hundre alvorlig skadet. I dagene etter katastrofen var over 100 personer fortsatt savnet.

Redningsaksjon: En av de største i tysk etterkrigshistorie. 25 000 mennesker ble reddet, mange fra hustak og ødelagte hus, med hjelp av båt og helikopter. Bundeswehr (Forsvaret) og britiske styrker deltok etter initiativ fra Helmut Schmidt (senere tysk forbundskansler), som var politiets øverste leder i Hamburg. Etter tysk etterkrigslov var det ikke tillatt å benytte militære i innlandssaker. Schmidt valgte å blåse i den loven. Ingen kritiserte ham etterpå.

Materielle ødeleggelser: Verdier for over 2 milliarder tyske mark (1962-verdi) gikk tapt. Infrastruktur, broer, veier og kloakksystem ble satt ut av spill.

Samfunnsmessige konsekvenser: Katastrofen avdekket store mangler i dikenes vedlikehold og generell beredskap. Det førte til store investeringer i bedre flomvern og modernisering av varslingssystemene. Katastrofen fikk også politiske ringvirkninger, blant annet styrket den troen på sivil-militært samarbeid i krisesituasjoner.