Avslørte hvordan nazistene rundlurte inspektørene: – Det var et gedigent narrespill
Beile Abrahamsen Hess var den eneste norskfødte jødiske kvinnen som overlevde fangenskap i en konsentrasjonsleir under krigen. Hun etterlot seg viktige vitnesbyrd om det som skjedde.
Det er 23. juni 1944. Konsentrasjonsleiren Theresienstadt nord for Praha venter besøk av en internasjonal delegasjon som skal på inspeksjon.
Delegasjonen vil snart sperre øynene opp. Området er som en idyllisk landsby. De rene gatene og de mange vaskeservantene viser at hygienen er god. På felleskjøkkenet bugner det av kjøtt, fisk og grønnsaker. Delegasjonen er imponert og leverer positive rapporter fra besøket.
Men de ser ikke hva som er gjemt bort i kjelleren. De vet ikke hva som befant seg på toget som kjørte vekk fra leiren før de kom. Representantene har blitt lurt.
– Det var et gedigent narrespill, en bløff av dimensjoner, fortalte norske Beile Abrahamsen Hess, den eneste norskfødte jødiske kvinnen som overlevde oppholdet i en konsentrasjonsleir under krigen.
Plutselig gravid
Beile ble født i Trondheim i 1910. Foreldrene var vellykkede butikkeiere, og familien levde et komfortabelt liv. Våren 1939 møtte hun den statsløse tyske jøden Benno Hess. I løpet av den korte tiden han var i Trondheim, innledet han et hemmelig forhold til Beile.
Benno reiste hjem til Nederland. Begge trodde at de hadde møtt hverandre for siste gang. Men slik skulle det ikke bli. Beile var gravid. Benno ble nærmest tvunget tilbake til Norge for å gifte seg med Beile. Bryllupet fant sted 26. juli.
Da datteren Karin ble født i januar 1940, flyttet den lille familien til Bennos leilighet i Amsterdam.
Sendt til konsentrasjonsleir
Etter bare noen få måneder i sitt nye hjem, ble Nederland angrepet av Tyskland. Like etter måtte alle jøder i landet levere inn radioapparatene sine. Senere måtte de registrere seg, og de ble nektet adgang til parker, restauranter og konserter.
I april 1943 ble leiligheten til familien konfiskert. De måtte flytte til en minighetto like utenfor byen, hvor jøder som hadde mistet hjemmene sine ble stuet sammen. Noen måneder senere ble de sendt til transittleiren Theresienstadt, et ventested før man skulle sendes videre til de beryktede utryddelsesleirene.
Dagene i leiren var ensidige og lange. De fikk mat tre ganger om dagen, som regel suppe med lite innhold. Til frokost fikk de bare væske som minnet om kaffe. En gang i uken fikk de et kvart brød, 125 gram margarin og én desiliter syltetøy som måtte fordeles gjennom uken. Maten var ofte full av mark.
– Vi lærte hva det ville si å være ordentlig sulten uten mulighet til noen gang å få spise oss mette, sa Beile.
Tøffe dager
Arbeidsdagen startet klokken åtte og varte til klokken 18. Beile måtte først vaske trapper og gulv, men fikk etter hvert jobb i leirens barnehage.
Selv om livet i konsentrasjonsleiren var hardt, var det også positive sider ved å være i Theresienstadt fremfor de andre leirene. Leiren hadde for eksempel en bank. Alle fangene fikk en fast månedlig sum, basert på alder og arbeidsinnsats.
For pengene kunne de handle i leirens butikker. Her solgte de ting som var beslaglagt fra fangene. Flere innsatte kjøpte tilbake tingene som var fratatt dem da de ankom. Men mat kunne de ikke kjøpe, og det var utvilsomt det de ønsket mest.
Leiren hadde også en kafé. Her kunne de tilbringe halvannen time i ro og fred og få servert brunt, kaffelignende vann og en sukkerbit. Beile var ofte på kafeen med en venninne.
– Hadde det ikke vært for den dårlige kaffen, var det nesten som vi kunne drømme oss bort. Men når vi ser på gjestene i kaffehuset, blir drømmen til mareritt der de sitter, skrubbsultne med huløyde, fargeløse ansikter, fortalte Beile.
Men tross noen få positive sider, var det umulig å glemme hva slags sted de var på. Togene til de mer brutale leirene gikk jevnlig, og fangene måtte stadig ta farvel med sine venner – i visshet om at de så hverandre for siste gang.
Rundlurte inspektørene
I 1944 skulle leiren få besøk av en internasjonal delegasjon. Her ønsket leirledelsen å vise at det ikke var kritikkverdige forhold i regimets konsentrasjonsleirer.
– Alt ble planlagt i detalj, som om det var en teaterforestilling, sa Beile.
Ledelsen ønsket å vise frem sine sunneste, friskeste jøder, og ikke alle de avmagrede, syke innsatte. De ble truet til å skryte av oppholdet, hvis ikke ville det bli en kollektiv straff.
Til sammen 17.500 fanger ble sendt til gasskamrene i andre leirer i forkant av besøket. Egentlig ønsket nazistene å sende flere, men det rakk de ikke. Flere fanger ble derfor gjemt bort på loft og i kjellere.
Beile fortalte senere at alle ble satt i arbeid for å få leiren til å se fin ut. De plantet blomster og malte hus, fjernet piggtråd og erstattet det med gjerder og hekker.
– En dag ser jeg en mann på stige som på fasaden av en nyoppusset bygning maler med store bokstaver: Gutte- og pikeskole. Da lo jeg. Det hadde jo aldri vært noen skole for barna i leiren, sa Beile.
Det ble også satt opp vaskeservanter flere steder, men ingen av dem var tilkoblet vannrørene. Deilig mat ble satt frem, lister over en nydelig meny ble hengt opp, og alle fikk beskjed om å knaske på gulrøtter.
– Det delegasjonen ikke visste, var at da de forlot leiren, ble menylistene tatt ned, den sunne maten forsvant, og maten som ble delt ut etter besøket, var like dårlig og næringsfattig som før. Tilbake var ertesuppen og det markspiste brødet, fortalte Beile.
Endelig frihet
Etter tretten måneder i leiren, slapp Beile og familien endelig fri. 8. mai 1945 da sovjetiske soldater rykket inn. Da hadde de siste nazistene allerede reist. Lettelsen var enorm.
Beile og datteren reiste til moren og søsteren i Stockholm, og noen uker senere kom også Benno. Beile var gravid igjen, og hun ble i Sverige til sønnen Harry ble født. Deretter flyttet hele familien til Nederland, hvor de levde resten av livet.
Datteren Karin døde av kreft i 2004. Året etter døde Beile, nesten 96 år gammel.
I løpet av krigen var mellom 150.000 og 160.000 jøder innom Theresienstadt. Rundt 35.000 fanger døde i leiren. Nesten 87.000 ble sent til Auschwitz-Birkenau.
15.000 jødiske barn var blant fangene i Theresienstadt. Bare 132 av dem overlevde.
Kilde: «Beile» av Vera Berg, Communicatio forlag.
