fange i Ravensbrück:
Først da barna hennes var nesten voksne, fortalte Margrete om «Flaggermusene» og alt det grufulle hun hadde gjennomgått
Bare 21 år gammel ble Margrete tatt og sendt til Tyskland. I konsentrasjonsleiren var det kvinnefellesskapet som holdt henne oppe.
Margrete «Meta» er bare 21 år da tyske soldater en novembernatt i 1943 bryter seg inn og tramper opp på soverommet hennes i
Dronningensgate i Trondheim. Her bor hun sammen med bestemoren sin.
Meta jobber i fremmedavdelingen på Trondheim politikammer. Hun hadde ingen tvil da motstandsbevegelsen spurte om hun kunne utstede falske legitimasjonskort til nordmenn som måtte flykte. Hun ville bidra med det hun kunne mot de forhatte tyskerne.
Nå må hun betale prisen. De tyske soldatene arresterer henne.
I fem uker sitter hun på Falstad Fangeleir, før turen går videre til Grini. Etter fem måneder der blir hun tatt ut av cellen. Det er 1. mai 1944, og hun blir kjørt sammen med flere andre ned til kaien i Oslo.
Meta er glad for endelig å ha fått sluppet ut fra Grini. Hun aner ikke hvor hun skal eller hva som skal skje. Hun klarer ikke å tenke at hun kanskje er på vei til noe mye verre. Tankene og håpet hennes har hele tiden bare vært å kunne komme seg bort!
Solveigs sang
Ved kaien ligger det store slaveskipet «Monte Rosa». Det vrimler av folk og kjøretøyer. Noen laster om bord forsyninger, andre bærer kofferter tungt ned langs uniformsfrakkene med blanke knapper og gleder seg til å komme hjem til Tyskland på perm.
Det er rart å kjenne på våren og sjøluften der hun nå står ute på dekk. Den friske luften forsvant med fangenskapet. Helt siden hun ble arrestert i november, har hun 90 prosent av tiden sittet på små celler, eller jobbet inne i arbeidsbrakker sammen med de andre fangene. Nå trekker hun luften inn i fulle drag mens hun ser på byen de sakte glir vekk fra, og ut i Oslofjorden.
Noen på kaien har satt en grammofonplate på full styrke. Solveigs sang av Grieg. De mektige tonene treffer henne hardt i magen og gir klump i halsen. Skipet er større enn noen annen båt hun har sett, og den er tettpakket med andre fanger. Hvor skal de? Vet bestemor at hun er her? Hvordan har hun det? Skal det gå både vinter og vår før de ses igjen?
Les også: Hitlers tabber i Norge
Flaggermusene
Noen dager senere ankommer Meta og mange med henne konsentrasjonsleiren Ravensbrück ni mil nord for Berlin. Kunnskapen om konsentrasjonsleirene er ikke all verdens i Norge på denne tiden. Ingen kunne på forhånd forestille seg, eller forberede seg på, lidelsene og ondskapen der.
Ravensbrück
- 103 norske kvinner var i konsentrasjonsleiren Ravensbrück utenfor Berlin under 2. verdenskrig. 95 kom hjem igjen.
- Man anslår at det i løpet av de seks årene leiren var i funksjon, var rundt 130 000 kvinner innom. Rundt 28 000 av disse døde – av sult, mishandling, tvangsarbeid, sykdom eller medisinske eksperimenter.
- Mange ble henrettet. Om lag 7500 fanger ble reddet av svensk Røde Kors og brakt til Sverige under hvite busser-aksjonen.
Kilde: snl.no og norgeshistorie.no
Kvinneleiren Ravensbrück er ofte omtalt som en av de aller grusomste av alle konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Leiren er bygget for 3000 personer, men da Meta ankommer leiren, har 45 000 fanger presset seg sammen.
Det første som møter dem, er «flaggermusene», de kvinnelige fangevokterne i grå cape-uniformer med vide, flagrende armer. Derav navnet. De rykker i båndene til schæferne sine så de blir villere og villere, mens det gneldres og ropes av all kraft: «Schnell, schnell!» De lange brune lærpiskene deres smeller ustanselig i luften og over bøyde rygger.
Meta og de andre må kle seg nakne og dusjes i iskaldt og glovarmt vann. Tennene sjekkes for gull. Noen får alt håret barbert av. De mannlige SS-offiserene morer seg blant annet med å fotografere de nakne og livredde fangene. Så får de en halvskitten stripete fangekjole, en tynnslitt bukse, et par strømper og en underbukse hver.
Meta blir bare et nummer. Et femsifret nummer hun skal komme til å huske resten av livet. Fange nummer 37722, Ravensbrück.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
I øverste køye
Sammen med 400 andre kvinner innkvarteres Meta. Alle samles i kun ett soverom med endeløse rekker av treetasjes køyesenger. Hver køye deles av to til fire kvinner. Meta havner i en av de øverste køyene. De er fem nordmenn i nærheten av hverandre.
Først er hun redd for å falle ut om natten eller for å få kakerlakkene som henger i store klaser i taket over dem, i munnen. Men det er rart hva man venner seg til.
Arbeidsdagene er dessuten så harde at hun raskt faller i søvn av ren utmattelse. Våkner hun i løpet av natten, snapper hun etter pusten som er tett som bomull av så mange på samme rom. Stanken er uutholdelig. De åtte toalettene svømmer ofte over av diaré og oppkast. Lus, skabb og lopper lager infeksjoner, verk og åpne sår. Hver natt er det flere som dør. Hun hører dødskamper, mange roper på moren sin eller på barna sine.
Meta havner en gang på sykebrakken. Hun forstår fort at hun må raskest mulig komme seg ut derifra. Om man viser seg svak og arbeidsudyktig, kan man havne i den halvannen meter høye likhaugen utenfor badet. Leiren klarer ikke å få de døde fort nok unna.
Vennskap
Her er det kvinner fra 30 nasjoner. De fem norske på samme rom har stor omsorg for hverandre. Men kvinnefellesskapet er godt på tvers av nasjonalitetene, til tross for at de ikke forstår hverandres språk bestandig. Et smil holder lenge. Eller en sang.
Flere av de russiske kvinnene synger særlig vakkert. Sangen lindrer noe der inne hos Meta og får henne til å glemme angst, fortvilelse og død for en liten stund. Mange er også flinke til å fortelle historier eller sitere dikt, men alt slikt må gjøres i det skjulte. Ellers kommer «flaggermusene» med sine hunder og pisker og straffer.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
En av Metas norske venninner er Henriette Bie Lorentzen, magister i litteraturhistorie. Hun kan deler av Et dukkehjem utenat. Hun forteller også med stor innlevelse om Sigrid Undsets bøker i pausene mens de losser jernbanevogner, og i mørket om kveldene. Forfatteren Solveig Haugan holder kåserier.
Alt dette knytter dem tett sammen og gjør at de kan møte neste dag med en tanke mer livsmot – og håp. Når det kommer pakke fra Røde Kors, deler de norske alt mellom seg, og med andre som særlig trenger det.
Passer på hverandre
Hver morgen i femtiden får de 100 gram brød og kaffesurrogat, før appell der alle må stå oppreist og musestille i opptil to timer. Det er iskaldt der de står i de tynne, stripete kjolene sine. Klokken syv går de til sine arbeider. Tolv timer senere marsjerer de tilbake til brakkene og får en tynn suppe av potetskrell og litt mel. En smørklatt og en pølsebit hver søndag når de har fri.
De norske fangene har det litt lettere i leiren på grunn av sin ariske opprinnelse. Men hvilken ufattelig ondskap og grusomheter noen mennesker kan utføre mot andre, blir brent inn i dem for alltid.
De ser spedbarn bli kastet i ovnen rett foran sine mødre. Av de 800 barna som blir født i Ravensbrück, overlever kun åtte. De ser henrettelser og tortur. De hører desperate skrik og smell fra pisk og nakkeskudd. De ser mennesker som så vidt klarer å røre på seg inne i likhauger.
Hvor lenge vil de klare å overleve i denne ondskapen? Vil de noen gang få komme hjem igjen? Å passe på hverandre, synge og fortelle historier blir livsviktige lyspunker for å tro på et liv utenfor dette helvetet som nå er deres hverdag.
Den store skrekken ved siden av å havne på sykebrakken er å bli kalt til «transport». Begge deler utgjør en stor risiko for aldri å komme tilbake. Da en av Metas norske venninner havner på sykebrakken, må de tenke raskt. De får tak i et rødt armbind. Rødt bind betyr at man kan bevege seg fritt i leiren etter arbeidstid. De gjemmer det i en knekkebrød-pakke som de går til sykebrakken med, og spør om å få gi venninnen et knekkebrød. At de får lov til dette skyldes antagelig at de er norske. Venninnen finner armbindet, kommer seg ut og redder livet.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
En dag står nummer 37722 på transportlisten. Metas fangenummer. Mot alle odds klarer en venninne med forbindelser på skrivestuen å fjerne det nummeret. Meta blir lettet og glad, men vet samtidig at et annet nummer nå har måttet fylles inn på listen. Det gjør vondt.
Kanskje er det en av de få gangene Meta gråter i fangenskapet, sammen med den gangen hun ser den lange køen av syke og gamle som tror de skal få medisiner, men i virkeligheten er på vei til å bli gasset i hjel. For å overleve tør hun ikke slippe ut følelser. 22-åringen må holde igjen for å overleve.
De hvite bussene
Ravensbrück, 7. april 1945: Meta og Henriette får høre at det står hvite busser fra Røde Kors utenfor, men tør ikke tro på det. Sammen løper de ut av brakken sin, gjennom hele leieren og bort til porten.
Her ser de det utrolige synet av de hvite busser med påmalte svenske flagg og røde kors utenfor. De treffer en kommandant som er på vei tilbake. Han sier at de skal sendes ut med bussene nå. Jentene springer alt de kan tilbake til de andre, og forteller at det er sant! De skal hjem! Inni dem banker fortsatt redselen for at det likevel ikke er sant. Men de har jo sett bussene med egne øyne. De norske fangene er glade, men også triste. De tenker på alle dem som må bli igjen, vennene deres, de utenlandske fangene.
Så blir de bedt om å gå til badet og gjøre seg klare, og de blir utstyrt med klær.
Da de går ut leirporten for siste gang, blir de møtt av de store, flotte Røde Kors-mennene som smiler og sier: «God dag, mine damer!» Det er helt ubeskrivelig med slike vennlige ord for kvinnene som så lenge bare har hørt tyske skjellsord; «Svin! Svin! Få opp farten, svin!»
Mennene hjelper dem opp i bussene, og så er de på vei. Disse bussene går til livet. Og friheten.
27. mai 1945 ankommer Meta Trondheim.
Hvordan blir livet ditt når du er blitt utsatt for så sterke, traumatiske hendelser over så lang tid?
For Meta gikk det godt, forteller to av barna hennes, Stig (71) og Unn Christensen (68).
Moren utdannet seg til psykolog, giftet seg og fikk tre barn.
– Vi tror psykologistudiet og psykoanalysen hun gikk i i alle år, samt engasjementet for fred og andre mennesker, reddet henne, sier de.
Moren fortalte ikke så mye fra sin tid i Ravensbrück under krigen før Stig var rundt 16 år og begynte å spørre om det.
– Hun ville skåne oss barna for det verste, men for henne var det viktig å få historien ut.
Moren var engasjert i fredsarbeid hele livet, forteller Unn. Som Stig har hun et langt yrkesliv som journalist bak seg.
Stig og Unns samtaler med moren, dypdykk i arkiver og bøker samt møte med andre overlevende ble til boken Fange 37722 i Ravensbrück, som kom ut i fjor høst.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Lette etter svar
Både Unn og Stig har besøkt Ravensbrück, som nå er et museum.
De har stått i rommet der moren deres sov sammen med 400 andre kvinner.
– Mamma sa ofte at det farligste av alt er likegyldigheten – og å tro at man ikke kan gjøre noe, forteller Stig.
Meta har syv barnebarn. Hun rakk også å treffe to oldebarn før hun døde nær 89 år gammel.
Gjennom sitt livslange arbeid som psykolog forsøkte Meta å få et svar på hvordan mennesker kan få seg til å handle så brutalt og umenneskelig som «Flaggermusene» og de andre nazistene. Svar på det har hun aldri fått. Det er fortsatt ufattelig.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Denne saken ble første gang publisert 09/04 2021.
