Nazistenes glansbilde: − Jeg forsto først etterpå at alt var et spill
Maurice Rossel fra Røde Kors fikk se en pyntet og velpreparert kulisse da han kom i spissen for en delegasjon på befaring til konsentrasjonsleiren Theresienstadt − og ble rundlurt.
Koret med 150 jøder hadde holdt flere vellykkede forestillinger i ghettoen. Nå sto de fremfor en delegasjon fra Røde Kors og fremførte sitt glansnummer. Applausen fra både fangevoktere og Røde Kors-delegasjonen runget denne junidagen i 1944.
Men betalingen dirigenten, tsjekkiske Rafael Schächter fikk av tyskerne etter å ha gledet Røde Kors-delegatene, var én han umulig kunne ha ønsket seg.
Oppsamlingsplass
For virkeligheten i konsentrasjonsleiren Theresienstadt, var svært annerledes enn den nazistene forsøkte å gi inntrykk av.
− Først ut i 1945, når tingene for alvor begynte å rakne for nazistene, fikk Røde Kors se den usminkede versjonen av virkeligheten, sier førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitet i Sørøst-Norge og ekspert på politisk vold, Dag Einar Thorsen.
I mars 1939 invaderte og annekterte Nazi-Tyskland Tsjekkoslovakia. Nazistenes sikkerhetspoliti Gestapo etablerte i juni 1940 et fengsel i festning- og garnisonsbyen Terezin i Böhmen, seks mil nord for Praha. Terezin var oppført av keiser Joseph II av Østerrike sent på 1700-tallet og oppkalt etter hans mor, keiserinne Maria Theresa. Terezin, eller Theresienstadt som den bare skulle bli kalt av tyskerne, hadde tidligere vært et feriested for eliten i Tsjekkia.
I oktober 1941 besluttet nazistene at Theresienstadt skulle huse tyske, østerrikske og tsjekkiske jøder over 65 år, veteraner fra 1. verdenskrig samt kjente jøder som politikere, forfattere, skuespillere og vitenskapsmenn.
− I Theresienstadt skulle de holdes i transitt inntil deportasjon til utryddelsesleirer som Auschwitz, eller til de simpelthen døde av sult, utmattelse eller sykdom, sier Thorsen og legger til;
− Theresienstadt fungerte som samlingsplass, derav navnet konsentrasjonsleir, for velstående og berømte jøder i nazistenes varetekt, og en del andre som tilfeldigvis ikke ble sendt rett til dødsleirene lenger i øst, i det som i dag er Polen. Blant disse var 472 danske jøder som ble sendt hit i 1943, sier Dag Einar Thorsen.
Potemkinkulisse
Såpass tidlig i 2. verdenskrig, hadde nazistene et håp om å kunne holde sin behandling av jødene skjult for omverden. Theresienstadt kunne brukes som et verktøy for nazistenes propagandamaskin.
Den tsjekkiske byen ble fremstilt som en slags spa-landsby for privilegerte jøder. Artister, diktere, filosofer, skribenter, musikere, professorer og vitenskapsmenn skulle etter hvert gjengi livet i Theresienstadt gjennom bilder, dikt, forestillinger, tegninger, tekster, bøker, og mer enn 2300 forelesninger og forestillinger.
− Theresienstadt fikk en rolle som en potemkinkulisse de kunne vise frem til utenlandske gjester. Formålet var å få tilværelsen til å fremstå som fint og levelig for jødene som ble holdt her, sier Dag Einar Thorsen.
I november 1941 ankom de første jødiske fangene Theresienstadt. Blant dem var 11 år gamle Eva Erben som ble sendt hit med foreldrene.
− Min far var sikker på at vi bare skulle bo her under krigen. Siden ville vi få vende hjem igjen, sa Eva i et intervju med WZO.
Men selv om Theresienstadt både hadde eget sykehus og et bibliotek med mer enn 60 000 bøker, var leiren intet feriehjem man kunne forlate ved oppholdets slutt.
− Theresienstadt var ingen utryddelsesleir som Auschwitz eller Treblinka, men livet her var utfordrende nok med straffarbeid, brutale avstraffelser og til og med henrettelser, sier Thorsen.
Theresienstadt var dessuten kraftig overbefolket, med opptil 50 000 mennesker presset sammen på en plass beregnet for noen få tusen.
− Vi ble plassert i overfylte brakker, sa Eva Erben til «The Story of Eva Erben». – Man hadde aldri privatliv, ikke engang når man skulle på toalettet, sa hun og la til – Noe av det jeg husker best med tiden i Theresienstadt, var den fryktelige, evigvarende stanken.
Barna ble satt til å jobbe i grønnsakshager.
− Vi plantet tomater, gulrøtter og agurk, sa Eva.
− Men grønnsakene skulle til tyskerne.
For selv om fangene fikk mat tre ganger om dagen, var den ikke mye å skryte av. Brød og linsesuppe med poteter var en gjenganger. Enkelte ganger fikk fangene en skive salami eller et lite kjøttstykke. Ikke sjelden stjal SS-soldater av fangenes rasjoner.
− Derfor hendte det vi stjal litt av grønnsakene vi plantet, sa Eva. Likevel var sult og underernæring fremtredende.
Tyskerne hadde nedlagt forbud mot enhver form for undervisning. Noen av de voksne tok allikevel på seg oppgaven med å være lærere for barna.
− All undervisning foregikk muntlig. Vi holdt vakt for å påse at ikke fangevokterne kom.
− Boforholdene var kummerlige, de sanitære forholdene likeså, sier Thorsen.
Krevde å få besøke
I 1943 hadde verden begynt å få en anelse om hva nazistene egentlig gjorde med jødene. Etter vedvarende press fra de allierte, tillot nazistene i 1944 representanter fra Røde Kors å besøke Theresienstadt.
− Den internasjonale Røde Kors-komiteens (ICRC) representant i Berlin, sveitseren Maurice Rossel, besøkte sammen med representanter for den danske regjeringen Theresienstadt i juni 1944, sier Dag Einar Thorsen.
Men før besøket var Theresienstadt blitt kraftig «ryddet opp». 7 503 av fangene var blitt flyttet til Auschwitz, der de ble holdt i en egen fløy.
I tillegg hadde nazistene arrangert leiren slik at det skulle se ut som de gjenværende beboerne levde behagelig. Fangene måtte anlegge et grøntområde, male husene samt renovere brakkene som lå langs den nøye utvalgte ruten Røde Kors-delegasjonen ble sluset gjennom. Falske kafeer ble også oppført i anledning Røde Kors-besøket.
Fangene fikk streng beskjed om å late som de var lykkelige samt ikke under noen omstendighet svare på spørsmål fra Røde Kors-delegasjonen. En fotballkamp ble arrangert i tillegg til teaterforestillinger og andre kulturelle begivenheter.
Og ikke minst; Rafael Schächter og hans kor av 150 jøder fremførte glansnummeret «Requiem» av Giuseppe Verdi. Lite tilsa at Rafael kort tid senere skulle bli sendt til Auschwitz, der han ble henrettet i gasskammeret.
Velorganisert farse
Nazistenes taktikk fungerte. Maurice Rossel og hans delegasjon meldte at alt var i sin skjønneste orden i Theresienstadt.
− Maurice Rossel kunne ikke rapportere om overgrep i Theresienstadt, men han og delegasjonen fikk jo bare se de delene av leiren som nazistene ville at de skulle se, poengterer Thorsen.
− Rossel besøkte også Auschwitz noen måneder senere, i september 1944, men også her fikk han bare se det leirledelsen ville han skulle se.
Mot slutten av 1944 og ut i 1945 hadde de allierte styrkene for alvor sendt tyskerne over på defensiven. Nazistene begynte å tømme konsentrasjons- og utryddelsesleirene i Øst-Europa. Totalt deporterte nazistene cirka 90 000 tyske, østerrikske, tsjekkiske, slovakiske, nederlandske og ungarske jøder fra Theresienstadt til utryddelsesleirene i øst. Bare et fåtall av disse overlevde.
Også Eva Erben og moren ble sendt til Auschwitz. De ble spart fra gasskammeret, men ble i april 1945 i likhet med flere andre sendt på såkalte dødsmarsjer til leire i Tyskland.
− Jeg var totalt utmattet. Men jeg visste at å sette seg ned, betød å bli skutt. Jeg måtte bare fortsette, sa Eva i intervjuet med WZO.
For moren var det verre stilt. Kreftene hadde tatt slutt. Moren må ha forstått hvilken skjebne som ventet.
− Hun ba meg forlate henne og gå videre, sa Eva.
Eva greide å flykte og ble reddet av noen gårdbrukere som ga henne ly til krigen var slutt.
Prøvde å leve normalt
Lille Eva Erben var med på å fremføre den tsjekkiske barneoperaen «Brundibar» i Theresienstadt-leiren.
Å få synge opera, fikk tankene vekk fra de tøffe forholdene.
− I tiden rundt juni 1944 med besøket fra Røde Kors kunne mye se bra ut, og det var rom for et slags organisert kulturliv i leiren, forklarer Dag Einar Thorsen.
− En del beretter om en form for motstandskamp blant fangene, og at de levde mest mulig normalt til tross for at nazistene prøvde å ta fra fangene all slags normalitet og menneskelighet, sier Thorsen.
12 år gamle tsjekkiske Helga Weiss og hennes foreldre ankom Theresienstadt i desember 1941. Helgas far var dikter.
− Selv var jeg glad i å tegne, sa Helga til BBC senere.
− Tegn hva du ser, sa pappa til meg.
Faren skrev dikt om livet i Theresienstadt. Til BBC gjenga Helga farens ord:
− Vi må leve hvert øyeblikk til det fulle, ellers dør vi som kveg.
VIP-farse
− Jeg forsto først etterpå at alt var et spill, medga Maurice Rossel senere overfor TV-dokumentaren «A Visitor from the Living» og la til.
– En velorganisert farse. De hadde trent og organisert ting i månedsvis for å få Theresienstadt til å fremstå som en leir for privilegerte VIP-jøder.
På 1990-tallet innrømmet Røde Kors at de visste mer om hva som hadde foregått på områder kontrollert av nazistene enn de tidligere hadde gitt inntrykk av, og kom med en unnskyldning der de klargjorde at de burde ha foretatt seg mer, sier Dag Einar Thorsen til Vi Menn.
– I hvert fall etter 1990 har den internasjonale Røde Kors-komiteen vært påpasselige med å insistere på å se også de stedene som de lokale myndighetene ikke vil at de skal se når de kommer på inspeksjoner.
Røde Kors overtok
2. mai 1945 tok Røde Kors over driften av Theresienstadt.
− Røde Kors fikk avverget ytterligere grusomheter. Blant annet ble de danske jødene hentet ut av de hvite bussene, organisert av Røde Kors i Sverige med Folke Bernadotte som frontfigur, sier Dag Einar Thorsen.
En uke senere, 9. mai 1945, frigjorde sovjetiske styrker resten av fangene i Theresienstadt.
Rundt 33 000 av de rundt 140 000 jødene som ble holdt fanget i Theresienstadt under krigen, mistet livet i konsentrasjonsleiren. De fleste av sult og sykdommer slik som tyfusepidemier.
Maurice Rossels og Røde Kors' godkjentstempel på Theresienstadt ble et propagandakupp for nazistene.
− Og for ettertiden et sårt punkt i Røde Kors’ historie, sier ekspert Dag Einar Thorsen.
Kilder: collections.ushmm.org, encyclopedia.ushmm.org, theholocaustexplained.org, «A Visitor From the Living», Store norske leksikon, humansoftelaviv.co.il, WZO, history.com, terezin.org.