Sonja nektet å slå den 16 år gamle jenta. Straffen ble hard

Sonja Coucheron drømte seg langt vekk. Livet i konsentrasjonsleiren Ravensbrück var grusomt, og andre verdenskrig så ikke ut til å ta slutt.

Nå hadde hun et håp. Noen av kvinnene i leiren skulle bli flyttet til en porselensfabrikk i Tsjekkoslovakia. Sonja og to andre norske kvinner var på listen over kandidater. Hvordan det var der, visste hun ikke, men det kunne da ikke være verre enn her?

Plutselig kom Kirsten Brunvoll, en annen norsk fange, bort til henne. Kirsten fortalte hun at hun hadde snakket med en av stuesjefene i fengselet. Hun hadde gitt Kirsten beskjed om å holde seg langt unna porselensfabrikken.

– Jeg har ikke lov å fortelle noe. Jeg har allerede sagt for meget. La ingen få vite at jeg har advart Dem, men reis ikke, hadde stuesjefen sagt.

De to andre kvinnene klarte å fjerne navnene sine fra listen. Sonja lyktes ikke. Hun var blant kvinnene som ble plukket ut til å reise til fabrikken. Hun var allerede på det mest grusomme stedet hun kunne forestille seg, og likevel ble hun advart mot å reise dit. Hva ville skje i Tsjekkoslovakia?

Konsentrasjonsleiren

Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland under andre verdenskrig. I boken «Kvinnestemmer fra Ravensbrück» forteller Stig H. Christensen om noen av de 104 norske kvinnene som ble sendt til leiren.

En av dem, Margrete Christensen, var Stigs mor. Han har tidligere skrevet om morens historie i boken «Fange 37722 i Ravensbrück». Nå har han fokusert på tre andre kvinner: Kirsten Brunvoll, Sylvia Salvesen og Sonja Coucheron.

– Disse tre kvinnene gjorde en formidabel innsats, også for andre innsatte der nede. Det er kvinner som med stort mot gikk inn i kampen og risikerte livet, sier Stig.

Kirsten Brunvoll jobbet med illegale aviser, men ble arrestert og havnet på Grini. I februar 1943 ble hun sendt til Ravensbrück.

– Grini var ille. Men Ravensbrück var verre, sier Stig.

Sylvia Salvesen var venn med kong Haakon og dronning Maud. Da krigen kom, organiserte hun en motstandsgruppe.

– Hun ble arrestert flere ganger og satt på enecelle på Grini i syv måneder. Da hun ble sendt til Ravensbrück, klarte hun å skaffe seg en jobb på sykestuen. Herfra klarte hun å hjelpe mange i leiren, sier Stig.

Sonja Coucheron ble arrestert første gang etter å ha skjult en tysk soldat. Senere jobbet hun med illegale aviser, og ble arrestert flere ganger. Til slutt havnet hun i Ravensbrück.

Forferdelige forhold

I leiren fikk de utlevert sine nye klær, som var fulle av skitt.

– Da vi så på hverandre i det nye utstyret, hadde vi likevel krefter til å le, har Kirsten sagt.

Hver dag fikk fangene en skalk svart brød. Til middag fikk de tynn kålsuppe. Det ble sagt at tyskerne iblant la oppi blader de hadde tråkket på.

I sovesalen var det køyesenger i tre etasjer, og de lå to i hver seng. Sengene var så støvete at støvskyen sto over dem når noen klatret opp til toppen.

– Trette og motløse som vi var, sa vi: Gudskjelov at de hjemme ikke kan se oss nå. Verre enn dette kan det ikke bli, har Kirsten sagt.

Halv fem om morgenen måtte de stå opp. Da skulle de 5–600 fangene dele på åtte toaletter, re opp sengen og spise før de ble satt i arbeid.

Fikk jobb

Da Sylvia Salvesen kom til leiren sommeren 1943, skjønte hun fort at hun måtte få seg en god jobb. Hun ble anbefalt å søke jobb på sykestuen, siden mannen hennes var lege. På legekontoret hevdet hun at hun hadde hjulpet mannen sin med legepraksisen, og slik fikk hun jobben hun ville ha.

En av fordelene med å jobbe på her, var at hun fikk tilgang til informasjon. Dette gjorde sykepleierne til leirens levende aviser, som spredde nyheter til de andre.

I august 1943 fikk Sylvia beskjed om at niesen hennes kom på besøk. «Niesen» viste seg å være Wanda Hjort (senere Heger), som skaffet oversikt over norske fanger. Dette arbeidet bidro senere til De hvite bussene, som reddet tusenvis av nordmenn fra konsentrasjonsleirene.

Sylvia og Wanda innledet et godt samarbeid. Wanda leverte pakker med mat og annet som trengtes i leiren, mens Sylvia prøvde å fortelle hvordan det sto til med de norske kvinnene.

– Vi er begge forsiktige, to SS-menn står i bakgrunnen, og med alle disse ørene i nærheten er det umulig å få hvisket noe hemmelig. Jeg forsøker å bøye meg ned for liksom å feste båndet på treskoen og hvisker: «Her er det forferdelig», men jeg vet ikke om hun hører det, har Sylvia sagt.

Hjelpende pakker

Røde Kors sendte også pakker til de norske fangene. Ofte besto pakkene av mat, som kvinnene delte så godt de kunne.

– Dilemmaet var at de holdt på å dø og ville tenke på seg selv, men så tenkte de også på de andre. Kirsten Brunvoll fikk en boks med sardiner, og hun delte ut noe til venninnene sine. Men da det var omtrent halvtomt, spiste hun resten selv. Hun kunne jo ikke dele med alle, da hadde hun ikke fått noe selv, sier Stig.

En gang fikk Kirsten en rød nattkjole.

– Hun tenkte at den var for fin, stakkars de andre som ikke har noe. Men da sa de andre at de ville at hun skulle ha den på seg. De ville se noe fargerikt, noe flott. De oppmuntret hverandre, de gledet seg over at andre fikk en liten oppmuntring, sier Stig.

Et mareritt

Kirsten var mye syk og lå lenge på sykestuen. Det var derfor hun ikke fikk satt seg på listen over kvinner som ville reise til porselensfabrikken i Tsjekkoslovakia. Sonja satte seg derimot på listen. Og med de sterke advarslene i bakhodet, ble hun sendt dit sammen med noen andre kvinner fra Ravensbrück.

Mange av kvinnene på fabrikken var kriminelle, og dermed langt mer brutale enn de politiske fangene i Ravensbrück. Og brutaliteten på fabrikken ble raskt synlig.

Da en 16 år gammel jente skulle straffes for en påstått forbrytelse på fabrikken, fikk alle fangene beskjed om at de måtte slå henne. Fangene gikk frem én og én og slo den unge jenta med det de hadde for hånden. Mange slo flere ganger og frydet seg åpenlyst.

Men Sonja nektet å slå. I stedet prøvde hun å overbevise de andre om at de heller måtte holde sammen.

– Det koster så mye å gå imot. Det er lettere å være passiv og bare la det skje. Hun kunne bli slått i hjel. Det kostet tyskerne lite å ta et ekstra liv, sier Stig.

Straffen for ulydighet var hard, og Sonja ble straffet flere ganger. Til slutt var hun så svak at hun ble erklært arbeidsudyktig og sendt tilbake til Ravensbrück.

Frihet

Etter to grusomme år skulle det endelig ta slutt for Kirsten, Sylvia og Sonja. 7. april 1945 kom de hvite bussene til leiren. De hørte ikke lenger de forferdelige hylene fra lidende kvinner. Nå var det gledeshyl som lød over hele leiren. Dagen etter ble kvinnene fraktet bort.

– Bilene kjørte av sted. Alltid lenger bort fra Ravensbrück, har Kirsten fortalt.

Da de kunne sette bena på dansk jord, turte Kirsten endelig å puste ut. Marerittet var over. Hun ville snart få se familien sin igjen. Ville få spise det hun ville, sove trygt, være fri. Og hun ville komme til Norge. Komme hjem.

– Alt var herlig. Vi var reddet, har hun sagt.

Ravensbrück

• Konsentrasjonsleir for kvinner ved Fürstenberg i Tyskland, nord for Berlin. Opprettet i 1939 og ble den største konsentrasjonsleiren for kvinner på tysk jord.

• Cirka 132.000 kvinner og barn var i leiren i løpet av krigsårene.

• 104 norske kvinner var i leiren. De fleste var politiske fanger. Ni av kvinnene kom aldri hjem igjen.