DE BLÅ SIDENE
Mamma og pappa boikottet bryllupet mitt. Så skjedde det som er enda mer absurd
Jeg hadde aldri vært mer lykkelig enn da jeg traff Martin, men foreldrene mine var langt ifra begeistret. Det resulterte i to hendelser som jeg har vanskelig for å tilgi.
Jeg var mellomste av en søskenflokk på tre jenter. Utad virket oppveksten vår normal, men det var den slett ikke. Foreldrene våre var ekstremt dominerende og bestemte alt til den minste detalj. Innerst inne tror jeg dette var deres forskrudde måte å vise sin kjærlighet på.
Vi barna fikk ikke rom til å utvikle oss som selvstendige individer, men måtte følge den stien våre foreldre staket ut.
De styrte alle beslutninger, alt fra hvilken skolesekk vi skulle ha til hvordan bursdagene skulle feires i tenårene. Hvis vi protesterte, spilte de på vår dårlige samvittighet, og til slutt ga vi oss.
Etter videregående flyttet jeg til Oslo. Det føltes fantastisk å bo for seg selv. Men mange mils avstand til tross, så trengte foreldrene mine seg fremdeles på.
Mamma ringte hver dag, de sendte meg meldinger på mobilen og fulgte med og kommenterte alle innleggene mine på Facebook.
Jeg gjorde det jeg kunne for å holde dem på en armlengdes avstand. Jeg løy til og fant på aktiviteter jeg skulle på, bare for å få slippe å svare på telefonen hver eneste dag. Egentlig likte jeg godt stedet jeg hadde vokst opp, men jeg visste med meg selv at jeg aldri kunne flytte tilbake dit.
Jeg kom ikke til å holde ut å ha mine foreldre så nært innpå meg igjen.
Fant lykken
Etter tre års studier fikk jeg jobb. Jeg kjøpte meg en leilighet og fortsatte å bygge opp min nye tilværelse i Oslo, hvor jeg stortrivdes.
I høytidene, til mine foreldres bursdager og en og annen langhelg innimellom dro jeg hjem til dem på besøk, men jeg hadde aldri med meg noen kjæreste hjem dit.
Men da jeg var 28 år gammel, traff jeg Martin, og med ham ble det straks litt mer seriøst. Vi flyttet sammen etter et års tid, og jeg hadde aldri vært mer lykkelig.
Foreldrene mine, derimot, var slett ikke begeistret for ham. Martin og jeg tok våre egne beslutninger og la planer for en fremtid i Oslo. Vi kjøpte ny og større leilighet sammen og begynte å planlegge bryllup, uten å involvere noen av foreldrene våre.
Martins foreldre hadde ingen problemer med at vi tok selvstendige valg, men for foreldrene mine betydde dette at de mistet all sin vante makt og påvirkningskraft.
De begynte å finne feil og mangler ved alt vi gjorde, og de klandret Martin for mine «ugjennomtenkte» beslutninger. I bunn og grunn startet de å baktale ham så ofte de kunne.
Når de ringte meg, spurte de aldri om Martin, men maste alltid om når jeg skulle komme på besøk til dem igjen. Og hvis jeg sa at jeg ikke hadde anledning med det første, tok de på seg en forurettet og skuffet mine som det absolutt ikke var noe grunnlag for.
Den som derimot hadde grunn til å føle skuffelse, var jeg. Mine foreldre har såret og skuffet meg mange ganger, men det er spesielt to hendelser som jeg har vanskelig for å tilgi.
Bryllup og brudd
Det første tilfellet var da vi skulle gifte oss. Jeg fikk følelsen av at de gjorde sitt beste for å sabotere alle bryllupsplanene våre, og da bryllupet til slutt ble en realitet, dukket de ikke engang opp.
I månedene forut for bryllupet hadde de spredt rykter i hele slekten om at vi ikke ønsket å ha dem der, og at det var derfor vi hadde lagt bryllupet til Oslo.
Dessuten hadde vi vært motvillige til å la dem bo hjemme hos oss.
Saken var at jeg hadde reservert rom til dem på hotellet der vi skulle ha bryllupsfesten, istedenfor å innlosjere dem hjemme hos oss, slik de ønsket.
De ville komme to dager før bryllupet og bo hos oss, men de var allerede opphav til så mye unødig stress og negativitet, at jeg ikke engang orket tanken på å ha dem boende hjemme hos oss slik de ønsket.
Dermed valgte de ikke å komme i det hele tatt. Søstrene mine kom, selv om de syntes hele situasjonen var veldig kinkig. De bodde fremdeles på hjemstedet vårt og var fortsatt veldig styrt av foreldrene våre, slik også jeg hadde vært i oppveksten.
Etter bryllupet var jeg så skuffet at jeg ikke fikk meg til å søke kontakt med foreldrene mine igjen. Jeg sendte dem julekort, men fikk ikke noe tilbake. Og siden ble det helt stille. Jeg orket ikke mer. Det åpnet seg en liten avgrunn mellom oss, og hvis noe skulle gjøres for å reparere vårt ødelagte forhold, måtte det bli på deres initiativ.
Når sant skal sies, så hadde jeg vel innsett at relasjonen mellom oss aldri kom til å bli slik jeg helst hadde ønsket meg, og da fant jeg det best ikke å ha dem i livet mitt i det hele tatt.
Den andre store hendelsen som jeg har vanskelig for å tilgi, er enda mer absurd. Tre år etter bryllupet støtte jeg tilfeldigvis på en gammel bekjent som ga meg en god klem og kondolerte meg.
Jeg forsto ingenting. Det ble på denne måten jeg fikk vite at min egen far var gått bort.
Mistet familien
Jeg skalv da jeg etterpå fisket opp mobilen og ringte den ene søsteren min. Vi hadde sporadisk kontakt, men nå hadde jeg ikke hatt kontakt med noen av søstrene mine på nærmere et halvår.
De hadde begge sagt at de ikke ønsket å ta noens side i konflikten mellom meg og foreldrene våre, men i praksis fungerte det slik likevel.
De gjorde sjelden noe annet enn det våre foreldre ønsket.
Nå fortalte søsteren min at pappa hadde fått påvist leverkreft for fire måneder siden, men at foreldrene mine hadde satt seg imot at jeg skulle få vite om det. Hun fortalte at hun hadde forsøkt å få dem til å endre mening, men når det ikke var mulig, kom begge søstrene mine frem til at de ikke hadde noe med å trosse våre foreldres beslutning.
Før pappa døde, gjorde han det klart for dem at jeg ikke var velkommen i begravelsen. Så derfor hadde ingen latt meg få vite at han døde, ikke engang mine egne søstre. To uker før jeg fikk vite at han var død, ble han begravet.
Jeg ringte mamma, men istedenfor en unnskyldning eller en utstrakt hånd, klandret hun meg for pappas død. Heller ikke fra min andre søster fikk jeg noen støtte. Det føltes som jeg med ett hadde mistet hele familien, og det på ubegripelig svikefullt vis.
Det var aldri snakk om at jeg skulle delta på noen gjennomgang av boet, og det skulle ikke forundre meg om mamma nå passer på å gi bort så mye hun bare kan til søstrene mine, før hun selv etter hvert går bort.
Les også (+) Jeg så ham naken – og jeg forsøkte å roe ned pusten min
Ser fremover
Noen år har gått siden pappa døde, og jeg begynner å komme meg etter hendelsen. Den rev opp alle mine gamle sår, og sviket var vanskelig å håndtere.
At søstrene mine hadde tatt del i dette sviket, var særlig vanskelig å svelge. For nå ble det alle mot meg. Selv om søstrene mine ikke hadde noe ønske om å holde meg utenfor, så hadde de muligheten til å rette opp mine foreldres urett, men løftet ikke en finger.
Jeg har ikke hatt noe mer kontakt, hverken med mamma eller med søstrene mine. Hva fremtiden bringer, vet jeg ikke – men det som er klart er at det er Martin og barna våre som er familien min nå, og jeg fokuserer på oss.
Man velger kanskje ikke hvilken familie man fødes inn i, men man velger hvordan man behandler hverandre. Nå ønsker jeg bare å legge alt det gamle bak meg og gå videre med den familien som jeg selv har valgt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 14/12 2020, og sist oppdatert 03/06 2022.
