Svigermor betalte meg for å bli i ekteskapet

Svigermor ba meg utsette skilsmissen av to årsaker. Jeg sa ja til 100 000 kroner for å bli i ekteskapet og holde på familiehemmeligheten.

Portrett av en smilende forretningskvinne i mørk blazer utendørs, med grønn og uskarp bakgrunn.
Illustrasjonsbilde
Publisert Sist oppdatert

Arve har ligget i sengen i hele dag. Han ble sykmeldt i går og orker ikke gjøre noe som helst. Han er deprimert, og jeg vet at det blir et par tøffe uker fremover. Da må barna og jeg gå på tå hev.

Vi kan ikke snakke med høye stemmer, ungene må helst leke utendørs, og vi må ta mest mulig hensyn. For nå skal Arve ligge og dyrke sine destruktive og negative tanker, helt til han føler seg klar til å møte verden der ute igjen.

Jeg kjenner at tålmodigheten min er helt på randen, men jeg vet at dette har en ende. Innen et års tid vil jeg være fri til å gå fra ham, og det bidrar til å holde motet mitt oppe. Det er kun én grunn til at jeg holder ut i ekteskapet vårt nå, og det er for mine svigerforeldres skyld.

Da jeg møtte Arve for ti år siden, kom jeg inn i en flott familie. Jeg fikk umiddelbart god kontakt med Karin og Åge, mine kommende svigerforeldre. Karin har vært en god støttespiller for meg etter hvert som det kom for dagen at Arve sliter med depresjoner. Hun har delt mine bekymringer, og hun har også prøvd, i likhet med meg, å få Arve til å gå til psykolog. Men han nekter. Han insisterer på å takle dette på sin måte, det vil si å ligge under dynen til det går over.

I syv år har Arve hatt slike episoder opp til fire ganger årlig. Og det har selvfølgelig gjort noe med forholdet vårt. Med to små barn i huset har alt av oppgaver og praktiske gjøremål falt på meg.

Karin har vært flink til å passe ungene når det har stått på som verst, og vi har kommet enda nærmere hverandre. Men i det siste året har jeg stadig gått og tenkt på skilsmisse.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke orker å leve med en mann som sliter slik Arve gjør. Det har gått ut over vårt sosiale liv, samtidig som jeg føler at han bruker dette med depresjon og depressive tanker til å unngå alt han føler er ubehagelig. Jeg har sett et mønster hos ham, og det er at han har lett for å legge seg til når det stilles krav eller noe skal gjøres. Denne gangen handler det om bilen.

Jeg fortalte Arve i forrige uke at det er en del lyder i bilen når jeg kjører, og jeg ba ham om å se litt på det. Han vred seg unna og sa at han ikke hadde tid til det akkurat nå, og da passet det antageligvis bra å legge seg til. For da vet han at jeg er nødt til å gripe tak i det. Det er jo ikke sikkert at jeg har rett, men det er slik jeg oppfatter det.

En grusom beskjed

For fire måneder siden, mens Arve lå i sengen sin og lot verden her ute seile sin egen sjø, spurte Karin meg om hvordan jeg hadde det.

Jeg begynte å grine og kjente hvor sliten jeg egentlig var. Jeg gråt da jeg fortalte at jeg ikke orket mer og at jeg ønsket å skilles. Jeg så at hun ble stille og at fargen forsvant fra ansiktet hennes. Så tok hun meg i hendene, så meg rett inn i øynene og sa at hun måtte fortelle meg noe. Og jeg måtte ikke si noe om at jeg visste dette, hverken til Arve, Åge eller noen andre.

Hun sa at Åge er kreftsyk og at han ikke har så lang tid igjen å leve. Kanskje maksimum et års tid. Åge ønsket ikke å fortelle om dette til noen, han orket ikke medlidenhet og hadde selv problemer med å forholde seg til denne diagnosen, kunne Karin fortelle.

– Derfor går han på jobben så lenge han orker, så får heller alle vite det den dagen han ikke orker mer og må kaste inn håndkleet.

Hun sa videre at hun heller ikke ville at Arve skulle ha denne belastningen i livet sitt, i og med at han slet som han gjorde. Arve har alltid vært sterkt knyttet til faren sin.

Jeg ble helt målløs over å få en slik beskjed og visste ikke hva jeg skulle si. Tanken på at Åge var såpass syk gjorde noe med meg. Og jeg forsto at Karin ikke orket å forholde seg til Arves reaksjoner midt oppi det hele. For det ville utvilsomt gå hardt innpå ham.

Noen dager senere ringte Karin meg og spurte om jeg fortsatt sto fast ved å skilles. Jeg svarte ja. Akkurat den dagen hadde jeg hentet separasjonspapirene, og jeg hadde også sett etter leiligheter på nettet kvelden før. Jeg ville ha mest mulig klart før jeg fortalte Arve at jeg ville skilles.

Karin spurte om jeg kunne komme innom henne på kvelden, for da var Åge på et møte. Da jeg kom dit, gråt Karin og sa at hun snart ikke orket mer hun heller. For hun slet med Åge og sinnet hans. Hver gang han kom inn døren, kom bitterheten over at han var alvorlig kreftsyk og det gikk ut over henne. Men så fort han kom i kontakt med andre mennesker, smilte han og lot som ingenting.

– Dette er så tøft nå, fortsatte hun, og sa at hun ikke orket tanken på å ivareta Arve også midt oppi alt det andre.

Hun hadde rett i det, gikk jeg fra Arve, var det hun som måtte overta den omsorgsbyrden jeg hadde. Det å sørge for at han fikk mat og passe på at han hadde det så bra han kunne ha det, mens han lå inne på det mørke rommet.

– Jeg aner ikke hva du sier til dette, men jeg ber på mine knær om at du ikke går fra Arve slik situasjonen er akkurat nå! Og jeg er villig til å betale deg for å holde ut, i alle fall til Åge er borte.

Hun gråt og hun klemte hendene mine hardt. Jeg så fortvilelsen i øynene hennes, jeg hadde aldri sett henne i en slik tilstand før. Sterke Karin, som alltid hadde kontroll over det meste, satt der og hikstet. Hun var omtrent like fortvilet og utslitt som det jeg var.

Jeg takket ja

Jeg måtte gå noen runder med meg selv etter dette møtet. Kunne jeg ta imot dette tilbudet? Jeg, som var så fast bestemt på å gå ifra Arve og starte et nytt liv med ungene! Var ikke dette å selge sjelen sin? Tankene raste rundt i hodet mitt. Jeg valgte til slutt å takke ja.

Jeg takket ja til å få hundre tusen kroner for å holde ut i mitt eget ekteskap og late som ingenting. Det er penger som jeg vil få god bruk for den dagen jeg går fra Arve og skal være alene med barna.

Og slik lever jeg nå. Jeg føler på det daglig, at jeg er der for Arve og gjør det beste ut av situasjonen, vel vitende om at jeg faktisk får betalt for å være her. Jeg ser svigerfaren min bli sykere og sykere, og jeg ser at Karin sliter og lider. Hele familiesituasjonen vår er et fullstendig kaos og alt jeg ønsker er å komme meg bort fra alt sammen. Ikke minst for å skåne barna mest mulig.

Jeg takket ja til å leve på en løgn for Karins skyld. Fordi jeg ikke hadde samvittighet til å la henne bli sittende igjen med en dødssyk og bitter ektemann og en sterkt deprimert sønn.

Jeg vet at Arve snart skal få vite at faren hans er alvorlig syk, og jeg vet at denne depresjonsperioden vil vedvare lenger enn normalt. For om ikke problemene forsvinner mens han ligger under dynen sin, vil han selv slippe unna en rekke ubehageligheter ved å gjemme seg bort fra alt som skjer rundt ham.

Karin har takket meg flere ganger, og jeg tror hun forstår hva hun egentlig har bedt meg om. Det er tungt og det er vanskelig. Jeg sliter med mine egne følelser og tunge tanker daglig, for å holde ut. Livet mitt er bokstavelig talt satt på vent. Men samtidig vet jeg at jeg aldri hadde hatt samvittighet til å svikte Karin slik situasjonen er nå. Hun har gått ned mange kilo og har det veldig vanskelig. Nå er hun også sykmeldt, for at hun både skal være en støttespiller for Åge og samtidig ivareta seg selv.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til alt dette er over. Det er trist at Åge skal dø, men det er faktisk ikke det jeg tenker aller mest på. Jeg ser frem til å få tilbake mitt eget liv og la ungene være unger.

I dag lever vi et begrenset liv hvor vi alltid må ta hensyn til Arve. For selv om jeg har fått betalt for det, vet jeg at jeg nå hjelper Karin i denne tøffe tiden. Og det slår meg innimellom at jeg fortjener det. Fordi jeg har ofret så mye gjennom alle disse årene, ved å la Arve styre hverdagen vår uten å selv oppsøke hjelp. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert  i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.