Svigermor drev meg til skilsmisse

Jeg så Brita i byen i dag. Hun kom ut av en butikk og begynte å gå i min retning. Jeg nærmest stupte inn i den første og beste forretningen jeg så. Hjertet mitt hamret, og jeg var glovarm.

Jeg fulgte henne med blikket fra butikkvinduet og ventet en stund før jeg gikk ut. Bare tanken på å møte henne er nok til at jeg aldri oppholder meg i byen lenger enn nødvendig.

Jeg misliker at jeg fremdeles har denne underlegenhetsfølelsen overfor Brita. På grunn av henne sliter jeg med traumer etter mitt korte ekteskap med Øyvind.

Dukker opp i drømmene mine

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har drømt om ham og moren hans. Da har jeg våknet badet i svette og vært sjeleglad for at det bare var en drøm. Felles for alle disse marerittene er at jeg blir ydmyket og føler meg underlegen ved at hun latterliggjør meg overfor andre.

Det er syv år siden jeg ­møtte Øyvind. Vi jobbet i samme firma, og jeg merket interessen hans lenge før vi ble et par. Men etter hvert ble det oss to, og jeg ble mer og mer glad i ham.

Øyvinds mor, Brita, traff jeg da vi hadde vært sammen et halvt års tid. Det eneste Øyvind hadde fortalt om henne, var at hun var enke, en selvstendig, svært kulturell dame, og at han og moren hadde et nært forhold.

Et kaldt ordensmenneske

Det var sommer, og det første som slo meg da vi gikk opp hagegangen, var at her bodde et ordensmenneske. Hekken var perfekt trimmet, gresset nyklippet, og det var ingen visne blomster i bed og urner. Alt var velordnet, og en skinnende, ren bil sto parkert utenfor garasjen.

En elegant dame møtte oss i døren. Hun hilste høflig og korrekt på meg med et raskt smil som ikke nådde øynene. Ikke en klem, ikke et ord om at det var hyggelig å møte meg, eller lignende. Inne hadde hun dekket et kunstferdig kaffebord, og hun serverte nystekte kaker.

Jeg merket meg at hjemmet hennes var helt moderne og minimalistisk. Alt matchet, og det var ingen umoderne fotografier, arvenips eller annet som viste at her bodde et menneske med et levd liv.

I løpet av de par timene vi var der, henvendte hun seg minimalt til meg. Hun snakket om at hun skulle på en klassisk konsert sammen med noen venner, at hun hadde hatt bilen på service, og om vær og vind og om mennesker hun og Øyvind kjente.

Hun spurte meg ikke om noe. Viste absolutt ingen nysgjerrighet eller interesse for den kvinnen som med stor sannsynlighet ville bli svigerdatteren hennes. Det ble til at jeg for det meste satt taus og observerte. Jeg la merke til de velpleiede hendene hennes og de lange, rødlakkerte neglene. Hun bar diamantringer på tre fingre.

En kjølig distanse

Øyvind hadde fortalt at hun satt godt i det etter at faren hans døde. Jeg tenkte på mine egne foreldre, som alltid ­hadde slitt for hver krone, og på moren min, som er varm, impulsiv og glad i mennesker. Hun kunne nok aldri gått rundt med flere diamantringer eller hatt et lignende hjem.

Øyvind og jeg valgte å ­flytte sammen etter å ha vært kjærester i ni måneder. Sakte snek Brita seg inn i livet mitt, og jeg slet med å bli en god svigerdatter. Jeg følte hele tiden den kjølige distansen som lå der mellom Brita og meg, og jeg strevde for å tekkes henne.

Etter flere møter og mye snakk om forskjellige klassiske konserter hun hadde vært på, gikk jeg i platebutikken og kjøpte seks CD-er med klassisk musikk. Disse plasserte jeg i samlingen min, i tilfelle hun skulle kikke der.

Hver gang hun skulle komme på besøk, gjorde jeg rent to kvelder i forveien. Jeg var livredd for at hun skulle ha noe å utsette på hjemmet vårt og min evne til å holde orden. Det skarpe og vurderende blikket hennes så fort hun kom innenfor dørterskelen hos oss, gjorde meg nervøs og usikker.

Prestasjonsangsten økte, jeg klarte ikke å være meg selv når Brita var i nærheten. Hun viste heller aldri tegn til humoristisk sans, derfor ble det ekstra vanskelig.

Svarte ja med tvil i kroppen

Jeg svarte ja da Øyvind fridde, selv om jeg allerede på det tidspunktet tvilte på om jeg orket å leve med Brita som svigermor. Men jeg var jo glad i Øyvind, og jeg tenkte at det kanskje ville ordne seg med svigermor når hun måtte forholde seg til at jeg var gift med hennes eneste sønn.

Da kunne hun ikke lenger se på meg som noe midlertidig, en det ikke var bryet verdt å bli kjent med. Øyvind hadde valgt meg, og jeg hadde kommet inn i familien for å bli der.

Vi ble viet hos byfogden og hadde selskap på en av byens finere restauranter. Brita stilte i bunad, det fikk meg til å ønske meg bunad også. Jeg strevde med å finne noe som kunne gi oss to en slags samhørighet, og jeg var mer enn villig til å bruke sparepengene mine på en bunad.

I det hele tatt anstrengte jeg meg stadig mer for å oppnå anerkjennelse fra henne. Jeg lakkerte neglene, endret klesstilen til å bli mer klassisk og brukte masse ­energi på å få livet mitt til å virke mer velordnet enn det egentlig var. Jeg strevde altså hele tiden med å bli noe jeg ikke var.

Mamma kommenterte flere ganger at hun syntes jeg ble så anspent sammen med Brita. «Du blir så alvorlig og forsøker å skjule den sprudlende og sjarmerende jenta du egentlig er», sa mamma.

Jeg merket det selv også og likte det ikke. Selv om jeg hadde det godt sammen med Øyvind, var jeg ikke lykkelig.

Vegret meg for å få barn

Det var som å gå på tå hev i mitt eget liv, og samme hvor mye jeg la meg i selen, kom jeg ikke nærmere Brita. Hun snakket aldri om personlige ting, og hun viste ingen interesse for meg og mitt.

Alt var på et overfladisk plan, og jeg merket at det var på samme måte mellom henne og Øyvind også, bare at de var så vant til å ha det sånn.

Da Øyvind begynte å snakke om barn et halvt år etter at vi hadde giftet oss, vegret jeg meg. Jeg orket ikke at Brita skulle være farmor til barna mine, og at vi av den grunn måtte ha enda mer med henne å gjøre. Jeg klarte ikke lenger å streve med å være en jeg ikke var. Blikket hennes viste tydelig at jeg ikke var den svigerdatteren hun hadde ønsket seg.

Da vi hadde vært gift et knapt år, ville jeg skilles. ­Brita var blitt et traume jeg ikke klarte å bli fri fra, hvis jeg ikke skilte meg fra sønnen hennes. Jeg trengte å finne tilbake til meg selv, til friheten.

Jeg var så lei av det strøkne hjemmet vårt som alltid var pyntet i tilfelle svigermor kom på besøk. Helt siden jeg flyttet sammen med Øyvind, hadde jeg stresset med å holde orden.

Hver fredag var det full rydding og rengjøring, og jeg kjøpte store buketter med blomster fordi jeg hadde sett at Brita hadde friske blomster på bordene til enhver tid. Jeg var dødsens lei av å være perfekt.

Skilsmissen ble en langdryg prosess. Øyvind var forvirret, forsto ikke hva som gikk av meg, lurte på om jeg hadde truffet en annen. Jeg prøvde å forklare.

«Jeg vil være fri, finne tilbake til meg selv», sa jeg om og om igjen. «Hvis det ikke er en annen, må du da kunne finne deg selv sammen med meg», sa han fortvilet.

Maktet ikke å si sannheten

Jeg bare ristet på hodet og sa at det var for sent. Mumlet at vi ikke passet sammen, og lignende floskler. Jeg maktet ikke å fortelle ham at det var på grunn av moren hans jeg ville skilles. Jeg klarte ikke å sette ord på hva hun gjorde med meg, og at jeg måtte ut av ekteskapet for ikke å ødelegge psyken min fullstendig.

Jeg har aldri snakket med Brita etter at Øyvind og jeg signerte papirene og jeg flyttet. Det var ingenting å si. Men jeg har opplevd blikket hennes ved en anledning da jeg møtte henne nede ved jernbanestasjonen. Hun sto der i pelskåpen sin, og diamantene på fingrene hennes lynte i vintersolen.

I dag, tre år etter skilsmissen, har jeg det slik jeg ønsker å ha det. Jeg har en jordnær, snill samboer som kommer fra en åpen, hjertevarm, morsom og uhøytidelig familie. Mine svigerforeldre skravlet i vei og inkluderte meg raust som en kjær og viktig person i familien fra første stund.

Jeg venter mitt første barn om et par måneder, og jeg ­priser meg lykkelig over at Øyvind og jeg ikke fikk barn sammen.

Likevel, en del av den usikkerheten og mindreverdsfølelsen jeg strevde med som Britas svigerdatter, henger fremdeles igjen i meg. Jeg ­klarer å holde de negative følelsene nede på dagtid, men de dukker opp i drømmene mine. Da står hun der foran meg, taus og vurderende, og ser på meg med sitt forakt­fulle, overlegne blikk.

Jeg er glad for at vi aldri mer behøver å ha noe med hverandre å gjøre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Noe skjedde med meg da vi fikk barn. Jeg angrer fortsatt