Hun tok barnebarna mine fra meg

Jeg har to herli­ge søn­ne­søn­ner som jeg sav­ner sårt. De er fem og syv år gamle, og når jeg ten­ker på dem, kan jeg se dem så tydelig for meg. Den eldste helt lys i håret, min­stemann mørkere. To stau­te småkarer. Stefan og Jonas… Å, bare det å skri­ve nav­nene deres gir meg tårer i øynene.

Stefan og Jonas, jeg skulle så gjerne ha holdt dere i armene mine igjen! Klemt dere, sun­get for dere. Jeg håper det vil skje snart. Nå er det ti måneder si­den jeg så dere, og det er len­ge i små barnesinn. Mon tro om dere fortsatt husker meg?

Min sønn og hans samboer hadde vært sammen i fem år da forholdet tok slutt i fjor. Ina var en aktiv og sprudlen­de jen­te, og på man­ge måter svært forskjellig fra min sønn, som er heller innadvendt som type. Stig er stille og rolig og stiller få krav, både til seg selv og andre. I ti­den før bruddet ante jeg in­gen­ting om deres problemer. I ettertid har jeg derimot tenkt på man­ge ting jeg burde ha lagt merke til. Ina må ha vært sli­ten og utbrent da hun dro …

Stig har tre barn fra et tidli­gere forhold. Han og ekskona har delt samvær, slik at barna bor an­nenhver uke hos moren og faren. Jeg regner med at Ina hadde hendene fulle de ukene barna hans var der. 

Men hun har alltid gitt uttrykk for at hun likte å ha dem rundt seg, og var svært flink med alle barna. Både tålmodig og ansvarsfull. Hun kun­ne la alle barna være med og bake, tilsynelaten­de uten kaos.

Hu­set var alltid skin­nen­de rent, enda hun jobbet noen ettermiddager i uken i en matbu­tikk. Jeg har alltid tenkt at hun rett og slett var den energiske typen som likte at det var full akti­vi­tet rundt seg. Nå ser jeg at det kan­skje ble for mye. Uff, hun må ha blitt helt utslitt.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Hvor­dan kunne hun?

Jeg ten­ker ofte at jeg burde ha hjulpet Ina mer. Jeg kun­ne ha passet barna oftere, tilbudt meg å hjelpe til med vasking, være der for dem, la hen­ne få sove ut, hvi­le seg av og til. Alt gikk jo i ett for hen­ne.

Jeg har litt dårlig samvittighet etter bruddet og ten­ker man­ge sli­ke tan­ker. Men samti­dig er jeg sint og såret. Hvordan kun­ne hun ta med seg barna og flytte så langt vekk som hun har gjort? Også de tre stebarna har hun jo forlatt. Hvorfor har hun brutt all kon­takt? Har jeg sagt noe galt til hen­ne? 

Hun vet jo hvor glad jeg er i barnebarna mine. Jeg var da glad i hen­ne også, selv om jeg kan­skje ikke viste det så tydelig. Min sønn og jeg er nok litt like slik, inn­advendte. Sprudler ikke slik som Ina og vi­ser ikke følelsene våre på samme måten. Men vi hadde li­kevel fin kon­takt.

Tan­kene kverner også rundt min sønn. Hvordan kan han bare la hen­ne bryte kon­takten? Jeg vet at han også sav­ner barna, men han gjør så vidt jeg vet in­gen­ting for å endre på si­tuasjonen. 

De aller såreste tan­kene kommer li­ke­vel når jeg ten­ker på Jonas og Stefan. De må jo sav­ne oss? Sav­ne faren sin? Halv­søsknene sine? Jeg lu­rer på om de snakker om oss …

Vi har sendt bursdagsgaver og ju­legaver til dem, og de har sendt til oss også, men å rin­ge gjør de nesten aldri. Jeg tror barna har fått snakke med faren sin i telefonen to gan­ger i løpet av disse ti månedene. 

Stig vil nok gjerne både prate med dem og være sammen med dem, men samti­dig skjøn­ner jeg at det hele er veldig sårt for ham. Jeg tror faktisk han prøver å glemme. Men det er jo umu­lig. Jeg har også prøvd å fortren­ge sav­net mitt på en måte, prøvd ikke å ten­ke på dem, men det går ikke. Jonas og Stefan, mine to elskede, sav­nede barnebarn. Jonas og Stefan …

Øynene mine fylles av tårer, det er vondt å gå med et slikt savn så len­ge. Nå må jeg gjøre noe. Jeg har holdt meg i bakgrun­nen foreløpig, vil jo ikke blan­de meg inn og kan­skje gjøre ting van­skeli­gere enn de er, men nå føler jeg at jeg må ta en prat med min sønn. 

Gi ham beskjed om at nå kommer jeg og man­nen min til å ta kon­takt. At vi rin­ger og forteller dem hvor mye vi sav­ner dem. At vi ønsker å se dem, prate med dem, holde rundt dem igjen. Jonas og Stefan, nå skal vi sees igjen. Jeg skal snakke med Stig, og så skal vi ta kon­takt med dere. Det lover jeg dere, mine kjære, kjære barnebarn …