Jeg ville ikke ha barn. Grunnen forsto jeg nesten for sent

Nikolay og jeg hadde vært sammen i fem år. Vi hadde en stor omgangskrets, og fester og sosiale aktiviteter sto nærmest i kø. Dessuten reiste vi så ofte vi kunne. 

Begge to var innstilt på å slå oss til ro og få barn etter hvert, men vi følte at tiden ennå ikke var moden for det. Nikolay var 40 og jeg 37 år, og vi var enige om å nyte livet i tosomhet enda et par år. 

Men i løpet av det siste året hadde mye skjedd rundt oss. Babyboomen hadde nådd omgangskretsen vår. Stadig flere av jentene stilte med struttende mage, hus og større bil ble anskaffet og samtalene rundt bordet skiftet sakte, men sikkert, fra reiser og kultur til barnevognmodeller og ultralyd.

Nikolay og jeg begynte å føle oss utenfor, og bedre ble det selvsagt ikke da disse barna kom til verden og vennene våre ble foreldre. 

Naturlig nok skiftet omgangskretsen vår, og vi søkte mot par som fortsatt ikke hadde barn. Men både Nikolay og jeg savnet samværet med alle våre gamle venner.

– Snart blir det vel vår tur, tror du ikke?, sa Nikolay en kveld vi satt i taxi på vei hjem fra en fest.

Vi hadde vært i bursdagsmiddag hos et av våre gode, gamle vennepar som denne kvelden hadde annonsert at barn nummer to var på vei.

– Kanskje det, svarte jeg litt unnvikende.

Men uansett hvor sterkt jeg ønsket at jeg kunne føle meg hjemme blant våre gamle venner, kjente jeg meg likevel ikke klar for å få barn.

Nikolay følte det nok annerledes, for når vi var hos venner med barn, engasjerte han seg stadig mer i alt barnepratet. Vennene våre la også merke til dette, og de smilte og blunket lurt til oss. Dette gjorde at jeg selv følte meg enda mer utenfor.

Da Nikolay en dag foreslo at vi skulle gå inn i en babybutikk og kikke på barnevogner, ble jeg irritert.

– Jeg trodde vi var enige om å vente! freste jeg.

Han ble litt paff over reaksjonen min, og stemningen var temmelig spent mellom oss resten av dagen. 

Jeg forsøkte å forklare at jeg følte meg presset til noe jeg ikke var klar for. Nikolay sa at han forsto, man det var ingen tvil om at han var skuffet.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Forholdet tok slutt

Snart skulle ting imidlertid settes på spissen, for bare to uker senere oppdaget jeg at jeg var gravid. Prevensjonsmetoden vår var kanskje ikke helt sikker, men den hadde jo fungert bra hittil. 

I samme øyeblikk som jeg fortalte Nikolay om graviditeten, innså jeg at jeg burde ha holdt kjeft. Han reagerte som om det var en fantastisk nyhet og ville straks ringe rundt til alle vi kjente.

– Ro deg ned, Nikolay, sa jeg. – Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg vil ennå.

Da stirret han på meg som om jeg plutselig var blitt forvandlet til en fremmed, og snart befant vi oss i den verste krangelen vi noensinne hadde hatt.

Det skulle ikke bli bedre i ukene som kom. Tvert imot ble det stadig mer bitterhet og anklager, og da Nikolay beskyldte meg for å være egoistisk, var det akkurat som om forvirringen la seg og jeg forsto hvor problemet lå. 

Tvilen min gjaldt ikke først og fremst familielivet, men det var tanken på å bygge det opp sammen med Nikolay som skremte meg. Plutselig visste jeg hvorfor jeg ikke ville ha barn.

Vi hadde hatt det bra sammen, men jeg måtte sjokkert innse at han ikke var mannen jeg ville ha som far til mine barn.

Det ble slutt mellom oss, og jeg kan ikke påstå at vi skiltes som venner. 

Jeg tok abort, og selv om det på en måte var grusomt, visste jeg at det var en riktig avgjørelse.

Nå har det gått fem år, og mye har skjedd. Nikolay er gift og har fått en sønn, og jeg er forlovet med Rikard, en fantastisk mann! 

Vi har fått en datter, og for tiden forsøker vi å skaffe henne et søsken. Det er vidunderlig å være mamma, men jeg er glad for at jeg ventet til jeg fant den mannen jeg ville oppleve det sammen med.