Jeg mistet fullstendig kontroll på økonomien og skammet meg
Mange går rundt og skammer seg, slik jeg selv gjorde. De skjuler misbruket sitt for familie og venner og prøver å holde fasaden oppe.
Jeg vet at jeg langt fra er alene. Det finnes tusenvis av mennesker, og sannsynligvis enda flere enn vi tror, som har opplevd å miste kontrollen over forbruket sitt og forholdet til penger.
Mange går rundt og skammer seg, slik jeg selv gjorde. De skjuler misbruket sitt for familie og venner og prøver å holde fasaden oppe. Men innerst inne råder kaos, og de vet utmerket godt at de ikke har kontroll på noe som helst. Slik hadde jeg det i hvert fall selv.
Allerede som barn følte jeg meg aldri bra nok. Jeg ble overveldet av inntrykk når jeg var sammen med andre mennesker, og følte at jeg nærmest druknet av å være rundt dem. Jeg sammenlignet meg konstant med venninnene mine, og hver gang kom jeg til kort: Jeg var ikke pen nok, ikke smart nok, ikke morsom nok, ikke modig nok og slett ikke populær nok.
Foreldrene mine var ikke særlig velstående, og det kunne sees på klærne jeg gikk i. Jeg overtok ofte klærne til de eldre søsknene mine, så jeg hadde aldri de riktige jeansene eller de dyre jakkene som de fleste av vennene mine stadig fikk av foreldrene sine.
Dagdrømte om et liv i luksus
Allerede den gangen begynte jeg å dagdrømme om et liv der jeg hadde råd til å kjøpe alt jeg ville ha uten å tenke på penger. Jeg forestilte meg bokstavelig talt at livet mitt ville forvandle seg til en solskinnshistorie, bare jeg fikk råd til de riktige klærne, den nyeste vesken eller de kuleste skoene.
Da jeg fylte 19, fikk jeg min første faste jobb som resepsjonist i et stort reklamebyrå. Jeg var yngst i søskenflokken, og foreldrene mine hadde blitt skilt noen år tidligere, så jeg bodde nå alene sammen med moren min.
Selv om hun ikke hadde all verden, ville hun gjerne støtte meg i mitt nye liv som nesten voksen, så hun forventet ikke at jeg flyttet ut eller betalte for mat og husleie hjemme.
Derfor kunne jeg bruke stort sett hele lønnen min på meg selv. Jeg tror ikke moren min den gangen tenkte over hvor farlig det kunne bli for meg, for hun ville bare gjerne hjelpe meg i gang. Men i virkeligheten var det nok den verste starten jeg kunne få.
For plutselig sto jeg med tusenvis av kroner mellom hendene hver måned, og jeg følte at en helt ny verden åpnet seg for meg.
Det var som å slippe et barn løs i en godteributikk. Det gikk ikke mange dager før jeg kom hjem med poser fulle av bukser, sko, bluser og jakker. Mye av tøyet ble hengende i skapet med prislappen på, fordi jeg slett ikke rakk å bruke det før jeg fant noe nytt som jeg bare måtte ha.
Lønnen forsvant i en fei
Etter to uker var lønnen min borte, men det gjorde ikke så mye, for jeg fikk jo fortsatt mat hjemme hos moren min, og jeg hadde ingen faste utgifter. Så fikk jeg mitt første kredittkort. Det føltes som den beste oppfinnelsen i hele verden. Plutselig kunne jeg fortsette shoppingen min, selv når kontoen var tom. Jeg skulle jo bare betale et, i mine øyne, ubetydelig beløp i renter hver måned, så hvorfor ikke?
Pose etter pose ble med meg hjem. Når jeg sto i butikken, og ekspeditøren rakte meg posen med de nye klærne mine, følte jeg et øyeblikks ren lykke. Men lykken varte bare kort. For hvis jeg satt og surfet på nettet om kvelden, kom jeg raskt over et par bukser eller en genser som jeg også bare måtte ha.
På et tidspunkt hadde jeg alt det jeg trodde ville gjøre meg lykkelig. Jeg hadde de dyreste klærne, de fineste veskene og det nyeste tilbehøret. Men da jeg sto foran speilet, likte jeg fortsatt ikke det jeg så.
Lepperne mine var for små, syntes jeg. Så med kredittkortet i den dyre vesken min dro jeg til en skjønnhetsklinikk og gjorde dem større. Jeg lurte meg selv til å tro at jeg nå endelig ville bli fornøyd med meg selv, men det ble jeg selvfølgelig ikke.
Det var da moren min satte foten ned for første gang. Hun orket ikke lenger å være vitne til hvordan jeg bare sløste med penger.
Hun ga meg derfor beskjed om at jeg måtte flytte ut og lære å stå på egne bein. For hun var lei av å se hvordan jeg brukte penger, samtidig som hun selv jobbet hardt for å betale husleien og sørge for at kjøleskapet i det minste var noenlunde fullt.
Kort tid etter møtte jeg heldigvis en fyr som jeg begynte å date. Han hadde sin egen leilighet, og jeg flyttet inn hos ham. For meg føltes det som den perfekte løsningen: Jeg hadde en kjæreste, et sted å bo, fine klær og til og med nye, fyldigere lepper. Alt burde være perfekt, men trangen min til å shoppe forsvant ikke.
Kjæresten min begynte å spørre om jeg virkelig hadde behov for alle de klærne jeg dro med meg hjem. Han var snill og krevde ikke husleie av meg, men etter hvert som gjelden min vokste, vokste også bekymringen hans for meg.
Da han oppdaget at jeg hadde tatt noen tåpelige lån og derfor skyldte 40.000 kroner, sa han stopp. Han ville ikke være en del av det kaoset jeg hadde rotet meg inn i, og ba meg flytte ut.
Atferden var en avhengighet
Bruddet slo meg helt ut, men i stedet for å stoppe opp og ta meg sammen reagerte jeg med å shoppe enda mer. Først flyttet jeg inn hos en venninne, men også hun ble raskt lei av meg og problemene mine.
Til slutt endte jeg hjemme hos faren min, selv om vi egentlig ikke hadde hatt særlig mye kontakt på flere år. Det gikk raskt opp for ham at jeg hadde problemer. Han hadde vanskelig for å forstå hvordan jeg fortsatt kunne dra med meg nye klær hjem, samtidig som jeg var i dyp gjeld.
Han krevde at jeg begynte å betale ned på gjelden min, og med hans hjelp klarte jeg i en periode å holde styr på ting. Jeg fikk min egen lille kjellerleilighet, og jeg forsøkte å skape en hverdag der ikke alt handlet om shopping.
Men sannheten var at jeg ikke kunne stoppe. Jeg fortalte alle at jeg hadde kontroll, men i virkeligheten fortsatte jeg å kjøpe ting på nettet som jeg verken hadde råd til eller bruk for.
I dag vet jeg at atferden min var en avhengighet– akkurat som alkohol, narkotika eller spill. Jeg fylte det indre tomrommet mitt og den dårlige selvfølelsen min med ting som bare ga meg kortvarig glede. I stedet for den første slurken av en sterk drink ble jeg fylt av en lykkefølelse når jeg sto i en butikk og betalte for de nye klærne mine.
I det øyeblikket følte jeg meg lykkelig og nesten perfekt, men etterpå fulgte skam, angst og tomhet.
Til slutt ble det for mye. Jeg ble sykmeldt fra jobben min fordi jeg ikke lenger klarte å holde styr på hverdagen. Jeg turte aldri å åpne innboksen min eller sjekke posten, for jeg visste at det bare lå purringer og inkassobrev og ventet på meg.
Det endte med at jeg ikke kunne betale husleien og derfor måtte flytte hjem til min noe motvillige mor.
Det ble ikke moren min, men en av venninnene hennes, som ble redningen min. Helle jobbet på et botilbud for unge rusmisbrukere, og hun registrerte raskt at jeg hadde et problem jeg ikke selv kunne kontrollere. Hun tilbød meg å flytte hjem til henne, men hun stilte én betingelse: Jeg måtte få hjelp.
Fikk endelig hjelpen jeg trengte
Jeg begynte derfor i terapi. For første gang satte jeg ord på den kroniske følelsen min av indre tomhet og manglende selvfølelse. Med tiden begynte jeg å forstå at ingen klær, ingen veske, ingen kosmetisk behandling kunne gjøre meg hel.
Det tomrommet jeg hadde båret rundt på siden barndommen, kunne bare fylles opp innenfra. Jeg var ganske enkelt nødt til å lære å akseptere og like meg selv for den jeg var. Det ble en svært lang prosess. Jeg måtte finne ut av hvem jeg var, og også hva jeg ville med livet mitt.
Samtidig ble jeg tvunget til å ta ansvar. Jeg fikk samlet gjelden i ett lån og lot meg registrere som «ikke kredittverdig». Det betydde at jeg i flere år ikke kunne ta opp nye lån. På det tidspunktet føltes det som en straff, men i dag er jeg lettet og vet at det var nødvendig.
Samtidig opplevde jeg hvor godt det gjorde meg å få fokus på mitt indre i stedet for hvordan jeg tok meg ut overfor andre. Jeg ble bedre til å akseptere meg selv, som den jeg var på godt og vondt, og det var en stor befrielse.
Jeg fikk også overskudd til å gi noe tilbake til menneskene jeg følte at jeg hadde misbrukt. Særlig moren min. Hun var sliten og hadde behov for hjelp i hverdagen, og den hjelpen brukte jeg nå energien min på å gi henne.
Jeg ble også bedre til å åpne meg overfor vennene mine, og jeg oppdaget at mange av dem også hadde kjempet med selvfølelsesproblemer gjennom hele ungdomstiden sin.
I dag er livet mitt helt annerledes. Jeg har betalt tilbake gjelden min, og jeg har fått en kjæreste som jeg elsker høyt, og som jeg har flyttet sammen med.
Trangen til å shoppe kan fortsatt dukke opp når jeg er presset, men jeg kjenner signalene, og jeg er klar over at det ikke fører noe godt med seg hvis jeg gir etter. For jeg vet at jeg er god nok som jeg er – i alle fall er jeg den jeg er, og jeg kan og skal ikke være noen annen.
Jeg skylder både foreldrene mine, venninnen til moren min og kjæresten min en kjempestor takk. For uten dem hadde jeg aldri kommet meg ut av det kaoset jeg hadde havnet i, men det har jeg heldigvis nå.
Denne artikkelen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist. Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
