«Hvorfor lærer du aldri?», skriker du til meg. Du skulle bare visst ...

Kjære mamma

Hvis du visste hvor fortvilet jeg er selv, hadde du ikke klart å være sint på meg. 

Hvis du hadde forstått hvor liten jeg føler meg og hvor sterkt jeg forakter meg selv fordi jeg ikke klarer å håndtere egen økonomi, ville du ikke ha slått hånden av meg, slik du nå har gjort. 

Vær så snill, kjære deg, les dette brevet fra din fortvilte og selvforaktende datter! 

Jeg er blitt 29 år, men er tydeligvis ikke voksen i dine øyne. Det skyldes at jeg for tredje gang har skakkjørt egen økonomi ved å kjøpe ting jeg ikke har råd til eller bruk for.

I lang tid har jeg levd på kronisk forskudd gjennom bruk av kredittkort over tid.

«Hvorfor lærer du aldri?», skriker du, og jeg kan ikke gi deg et godt svar, for jeg forstår ikke selv hvorfor regningene og økonomi generelt skremmer vettet av meg. 

Helt siden jeg var et barn har jeg manglet evnen til å håndtere penger. Jeg var den i søskenflokken, som alltid ble blakk fordi lommepengene ble brukt opp på et blunk. 

Jeg vil unnskylde meg selv litt, for jeg kjøpte og delte med de andre.

Jeg var snill med pengene jeg fikk. Når Anne og Eivind sparte i sparebøsse, dro jeg i kiosken og kjøpte sjokolade til alle. Ergo fikk de i pose og sekk. Jeg fikk gleden av å gi og kjeften for å ha brukt opp.

Allerede da skjente du, mamma. «Pengene brenner i lommen din. Du må lære deg å spare!» sa du. 

I en periode fikk jeg ikke lommepenger i det hele tatt, fordi du ville lære meg å la være å sløse. Så enkelt var det dessverre ikke. 

Når jeg har penger, skjer det noe. Da føler jeg at de må brukes. 

Jeg har tenkt mye på hvorfor det skjer, og er kommet til at det kanskje skyldes mitt dårlige selvbilde. Når jeg bruker penger, kjøper jeg meg øyeblikk av lykke og tilfredshet. Når jeg spanderer på andre, føler jeg meg likeverdig. 

Men etterpå kommer alltid angeren og følelsen av håpløshet. 

Da vet jeg at jeg er udugelig og dum. Å være en dust med penger er som selvskading — jeg plager og plager meg selv, kjører meg selv lenger og lenger ned.

Jeg vil ikke, men dras med videre.

Mamma, jeg vil ikke være en som mister kontrollen over egen økonomi. Det er ikke fordi jeg er sleip at jeg har fått en hale av gjeld gjennom kredittkort. 

Det er ikke fordi jeg ser lett på ting at alt går i ball. Det er ikke fordi jeg ikke respekterer deg og pappa at jeg bruker mer enn jeg faktisk har. 

Men jeg forstår ikke selv hvor for jeg er så redd papirer med tall på. 

Les også (+): Forholdet var over, men jeg holdt ut for å beholde huset. Så leste jeg noe som endret livet mitt

Regningene føles giftige

Når det kommer en regning i posten i mitt navn, kjennes det som om den er giftig, og jeg får en sterk innskytelse om å brenne eller kaste den. Den må bort — fort.

Etterpå forsøker jeg å fortrenge at den kom. Jeg later som om det ikke skjedde, helt til jeg klarer å tro på det selv.

Jeg tror at jeg ble født som et økonomisk rotehode, helt annerledes enn mine søsken. Der de har oversikt og fornuft, klarer ikke jeg å tenke rasjonelt og ordentlig. 

Med penger i hendene mister jeg rett og slett meg selv. Noe skjer.

Jeg tror det må være et gen eller en sykdom, for samme hvor sterkt jeg ønsker å forbedre meg, klarer jeg det ikke. 

Nå har jeg tre ganger gått på den samme smellen, og i går kastet jeg enda en regning, selv om en streng stemme i hodet mitt sa at jeg ikke måtte gjøre det.

Mamma, du sier at dere skal gjøre meg arveløs og at jeg ikke får komme hjem før jeg har fått skikk på livet mitt. Du skal vite at jeg trenger dere mer enn noen gang i det kaoset jeg lever i. 

Jeg vil ikke være arrogant med penger. Jeg verken tror eller forventer at dere skal ordne opp for meg hver gang. 

Bare vær her for meg til tross for det jeg gjør.

Si at dere er glad i meg, selv om jeg roter til tilværelsen. Når alt kommer til alt, er dette mitt problem, som jeg må finne en løsning på, og det skal jeg. 

Men vær her for meg, for jeg føler meg elendig nok som det er om ikke også dere skal forakte meg!

Din håpløse datter