Min mor var ikke som andre mødre. Nå vet jeg hvorfor

Min gamle mor er død, og jeg sitter her med dagbøkene hennes foran meg. De lå innelåst i et pengeskap og var gjemt innerst i et hjørne oppi en skoeske.

Min første inn­skytelse var å kaste dem, for skriften hennes er gammeldags og noen ganger vanskelig og krevende å lese. Jeg er glad nysgjerrigheten tok overhånd, for jeg ser på mamma med mildere øyne. Nå vet jeg hvorfor ting ble som de ble. Men det er også med sorg jeg nå forteller hennes og min historie.

Jeg vokste opp som enebarn med en alenemor, hvilket ikke var bare lett på den tiden. Jeg fikk min barndom i 1950-årene, og da var det mange som så ned på alenemødre. Mamma kom fra et sted nord i landet, men vi bodde i Oslo, hvor mamma arbeidet i en stiftelse.

Vårt hjem var en liten og kummerlig leilighet på øst­kanten, og fordi vi ikke hadde familie i nærheten, var det bare henne og meg.

Det var mange barn i nabolaget, og jeg hadde mange å leke med. Sett ut fra dette var ikke oppveksten min spesielt vanskelig. At det fantes flere barn som også vokste opp som barn av en alenemor, gjorde ting lettere.

Jeg tror ikke at jeg tenkte mye på dette som liten. Jeg var også vant til at mamma var som hun var; fjern og distansert overfor meg. Hun ga meg aldri en klem og holdt meg ikke i hånden.

Når hun snakket til meg, var det stort sett formaninger og beskjeder som jeg måtte etterfølge.

Noen ganger om kveldene fikk hun besøk. Selv om jeg ikke visste hvem som kom, forsto jeg at det var menn, som kom inn og gikk ut igjen noen timer etter. Ikke en eneste gang fikk min mamma en kjæreste eller en ektemann.

Etter hvert som jeg ble eldre, stusset jeg over det, for hun var pen. Ja, faktisk var hun så vakker at jeg følte meg stolt over at hun var mammaen min.

Hun slo meg ikke og jeg sultet ikke. Når jeg gikk på skolen, hadde jeg bestandig på meg rene klær. Hun og jeg snakket sammen om hverdagslige ting, som hva vi skulle ­spise eller hvilke lekser jeg hadde å gjøre til neste dag. «Du må huske på å gjøre leksene dine og ikke komme for sent på skolen», var ting hun sa til meg hver dag.

Som barn og ung reflekterte jeg ikke over at hun ikke snakket om sin barndom og sin familie. Jeg var ikke vant til noe annet enn situasjonen slik den var, og jeg stilte ingen spørsmål. Men som ung voksen gjorde jeg meg noen refleksjoner.

Tvilte på om hun var glad i meg

Da jeg fikk venninner som kom fra vanlige hjem, så jeg at det vanket både klemmer, latter og humor mellom foreldre og barn. Det slo meg at min mor var fjern, ja, nesten litt likegyldig, overfor meg. «Kanskje hun ikke er glad i meg», husker jeg at jeg tenkte.

Jeg fikk verdens flotteste mann som 24-åring. Han var varm og nær og lærte meg å ta imot kjærtegn. Distansen mellom meg og moren min forsvant ikke. Hun var kanskje litt mer nær overfor barna mine enn hun hadde vært overfor meg, men hun bød ikke på seg selv og delte ikke tankene eller drømmene sine.

Mor var mor, slik jeg så det, og jeg unnskyldte henne med at hun sikkert bare var en type person som ikke var hjertevarm av natur. At væremåten hennes hadde en årsak, falt meg ikke inn.

Helt til hun døde snakket vi om vær og vind, og det slo meg at vi var som fremmede overfor hverandre. Det er nå ett år siden hun døde etter kort tids sykdom. Hun sovnet stille inn i sitt eget, lille hjem. Hjemmehjelpen fant henne. Det var ingen dramatikk rundt dette.

«Nå er hun borte», tenkte jeg, og jeg følte sorg, men samtidig var det en slags distanse i mine følelser, den ­distansen hun hadde skapt gjennom sin utøvelse av morsrollen. Hun hadde bare meg, og i begravelsen hennes kom det i hovedsak venner av meg og Stig, mannen min.

«Vi tenker på deg. Det må være vondt», sa noen av dem, men det jeg først og fremst ­følte, var en slags tomhet. Ingen tårer trillet ned kinnene mine – jeg følte ikke trang til å gråte.

Fordi jeg var enebarn, var det min jobb å rydde opp i mors dødsbo. Hun var på ingen måte ekstravagant. Med unntak av litt sølvbestikk, noen arvesmykker og en vase i sølv, var det ingen kostbare gjenstander å ta med seg derfra.

Mye ble levert til Fretex, fordi det var utslitt og gammelt. Pengeskapet sto på soverommet hennes, og det hadde en stor duk over seg, som for å dekke over det. Jeg fant ingen nøkkel noe sted og bestemte meg for å ta skapet hjem. Der sto det i to uker før jeg tilfeldig kom over en nøkkel som passet.

Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg åpnet safen, men jeg ble overrasket da jeg oppdaget små esker med brev, bøker og pengesedler. Det var tydelig at mamma ikke stolte på banken, for sparepengene lå i bunker. Mannen min og jeg lo da vi så dette. Det var typisk henne at hun aldri hadde nevnt sin spesielle form for sparing.

En eske innerst i et hjørne fanget min oppmerksomhet. «Dagbok nr. 1» sto det på en notisbok. Jeg åpnet den, og tenkte først at jeg ville kaste den. Skriften hennes var ­kronglete og vanskelig å lese.

Men så gikk det opp for meg at den var skrevet av min mor da hun var 15 år gammel, og jeg ble nysgjerrig. Hun skrev så levende at jeg måtte sette meg ned i en god stol.

Det enorme sjokket fra dagbøkene

Den kvelden og ­natten satt jeg og leste min mors dagbøker, og det var en skrekkelig natt. Jeg fikk vite hvem jeg var og hvordan jeg ble unnfanget – sannheten kom som et sjokk.

Brått forsto jeg hvorfor jeg aldri fikk vite hvem som var faren min. Min mor ble voldtatt av sin rike og inn­flytelsesrike onkel, en mann hele familien hennes så opp til og beundret. Hun ble gravid og fødte meg. Etter fødselen rømte hun til Oslo.

«Alle fornektet sannheten. De laget et rykte om at jeg hadde bedrevet hor», skrev hun. Moren min ble ikke bare voldtatt – hun ble systematisk seksuelt misbrukt av en onkel hun ikke tålte synet av. Hun torde ikke stoppe ham, fordi han underholdt hele hennes familie. Moren hennes var funksjonshemmet og trengte hans økonomiske hjelp. De var prisgitt hans velvilje.

Jeg var ikke et barn min mor ønsket seg. Tvert imot var jeg en påminnelse om alt det grusomme hun hadde opplevd i barndommen. Sannsynligvis var det vanskelig for henne å elske meg – jeg bar jo også overgriperens gener.

Mors manglende kontakt med sin familie skyldtes først og fremst at hun brøt med dem. «Jeg kunne ikke leve med ­løgnen – at de ofret mitt gode navn og rykte for å ivareta NN’s», skriver hun.

I dagbøkene kommer det frem at mor følte seg ødelagt som kvinne. Hun hatet menn. «I den grad jeg kan, skal jeg utnytte dem», sto det i den siste dagboken hun skrev. Uten at hun sier det direkte, sitter jeg igjen med en følelse av at hun tok betalt for noen kroppslige tjenester.

Mennene som kom til oss, ga henne penger, kanskje de pengene jeg fant. Men jeg klandrer henne ikke. Nå kjenner jeg historien hennes. Jeg har sjekket med de eldste familiemedlemmene i familien nordpå, og de bekrefter dessverre historien.

«Det har alltid gått rykter, men det vi fikk høre, var at din mor oppførte seg usøm­melig og var umulig å holde kustus på», sa kusinen min, som jeg er blitt kjent med nå.

Nå er ikke mamma så fjern for meg lenger. Hun er mer blitt som en heltinne i en roman. Tross alt ga hun meg trygghet. Hun sørget for at ingen fikk ødelegge livet mitt.

Jeg skulle ha ønsket at hun hadde tort å fortelle meg ­historien sin mens hun levde, for da hadde vi opplevd å komme nærmere hverandre. Men når det er sagt, er det bedre sent enn aldri. Når jeg nå går til graven hennes, føler jeg faktisk at jeg endelig kjenner henne. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Barna hans holdt på å ødelegge forholdet vårt. Så skjedde det noe