Mannen min gjorde alt ekskona ba om. Så kom det som fikk begeret til å renne over

Da jeg møtte Halvor, hadde han vært skilt i et par år. Vi møttes i jobbsammenheng, og jeg følte umiddelbart en nærhet til den beskjedne, intelligente mannen.

Halvor satte pris på de stille verdier i livet, slik som meg, og vi ble snart et par. Vi kunne godt sitte i hver vår stol og løse kryssord, lese en bok eller bare være nære. 

Vi hadde ikke noe behov for at noe skulle foregå hele tiden. 

Jeg var ugift og barnløs. Noen kortvarige forhold hadde jeg bak meg, men det hadde aldri vært noe alvorlig. 

Halvor var far til to barn, og skilsmisseoppgjøret hadde vært vondt og vanskelig. Han betalte skyhøye bidrag for sine barn som bodde hos hans ekskone. 

Huset deres hadde han nærmest egenhendig bygget, fortalte han. Og i det huset ble hans ekskone boende sammen med barna. Han mistet omtrent alt.

Slik var hans situasjon da jeg kom inn i bildet. Halvors økonomi var elendig. 

Min økonomi var imidlertid god. Jeg hadde arvet en gammel, fin villa med en flott hage etter min farmor og farfar. En godt betalt jobb hadde jeg også, så det ble naturlig at jeg mer eller mindre forsørget Halvor. 

Som sagt, vi hadde det fint sammen. Det var verre å komme overens med barna hans, spesielt det yngste. 

Gutten var egentlig grei å ha med å gjøre, men Mona var opprørsk og hadde et heftig temperament. 

Likevel, det var Halvors ekskone som voldte mest bry. Hun var stadig på telefonen. 

Vi gjorde ikke ting slik hun ønsket når barna var på besøk, vi tillot for mye, vi behandlet ungene galt og så videre. Alltid var det noe. 

Men det gikk seg da til, selv om jeg ofte måtte telle til ti, for å si det sånn.

Les også: (+) På pappas dødsleie møtte jeg en fremmed kvinne. Hun holdt ham i hånden

Jeg sto på mitt

Årene gikk. Halvor og jeg fikk to barn. Og hans barn fra første ekteskap ble voksne. 

Så kom det som fikk begeret til å renne over. En dag kom Halvor hjem fra jobb og fortalte at Mona hadde tenkt å arrangere bryllupet sitt hjemme hos oss. 

Han hadde nærmest sagt at det var ok. Og ikke nok med det, ettersom vi hadde så god plass, hadde han lovet at hans ekskones foreldre kunne overnatte hos oss den aktuelle helgen. 

De hadde jo dårlig råd, og det var vanskelig med overnattingsmuligheter på stedet. 

Da sprakk det for meg. Jeg tror aldri jeg har vært så sint. Tenk å ta slike avgjørelser nærmest bak min rygg. Det var helt uakseptabelt. 

Her hadde jeg strukket meg lengre enn langt, ja, jeg hadde nærmest forsørget min mann i alle år. Jeg hadde tålt all slags trakassering fra min manns ekskone. 

Og jeg hadde gjort så godt jeg kunne overfor hans barn. Lett hadde det aldri vært, men jeg hadde stått på. Og nå dette! 

Det kom frem at Halvor hadde lovet sin datter en større pengesum også. Til bryllupet.

Penger han ikke hadde – og som jeg ikke aktet å gi fra meg.

– Det er mitt hus, sa jeg rasende. – Og du må ikke tro at jeg lar din ekskones familie komme her og ta over alt. Innta huset som om de eide det. Og rote til hagen og ødelegge alt.

Hagen var nemlig min stolthet og store hobby. Jeg hadde blant annet 20 forskjellige sorter rododendron der. Skulle jeg virkelig finne meg i at en horde festglade mennesker tråkket ned og ødela noe av dette? Aldri i livet!

– Jeg ante ikke at du ville reagere slik, sa Halvor. 

– Det er da bare for en helg, Gunvor. Og Mona er min datter. Synes du det er så urimelig at vi stiller opp?

– Jeg synes det er urimelig at jeg skal stille opp, bet jeg ham av.

Jeg var bare et menneske, jeg og. Ingen helgen. Jeg ville ikke utslette meg selv totalt heller. Gå med på alt. Og det var faktisk mitt hus og mitt hjem. Og mine penger. Hadde jeg ikke gjort nok, kanskje?

Det ble fryktelig tungt for Halvor å meddele at Mona ikke fikk ha bryllupsfesten sin hjemme hos oss.

Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is

Hatet hun meg?

Jeg overveide å utebli fra bryllupet. Men det ble til at vi dro alle fire, Halvor, jeg og barna. 

Bryllupet ble et lite, men faktisk ganske så trivelig selskap. Det ble holdt i et leid lokale. 

Halvor og jeg var med å spleise på utgiftene, og vi ga i tillegg en pen pengesum til paret. Jeg følte meg likevel litt ille til mote. Mona hatet meg vel nå, tenkte jeg. 

Men utpå kvelden skjedde det noe gledelig. Hun kom bort til meg, takket meg og ga meg en klem.

– Du har alltid vært snill mot meg, sa hun.

Og så betrodde hun meg en lykkelig hemmelighet:

– Du skal snart bli bestemor!

Jeg ble både rørt og glad. Hun hatet meg ikke. En stund angret jeg nesten på at jeg hadde vært så stri. Men nei, jeg visste jeg gjorde rett da jeg satte ned foten for hennes mors planer.

For det var fra den kanten de hadde kommet. Monas mor overså meg under hele bryllupsfesten. Og i talen hun holdt for sin datter, ble ikke jeg nevnt med et ord.

Men nå har vi fått alt dette på avstand. Og nå gleder vi oss bare til å bli besteforeldre! 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier