Jeg vet at jeg var egoistisk og beregnende, men jeg har aldri angret på valget jeg tok

Jeg husker godt ferieturene våre før i tiden. Hvordan jeg på en kafé eller restaurant kunne sitte og betrakte folk.

 Jeg husker at jeg la merke til en del voksne par, som satt på hver sin side av restaurantbordet eller i en bar og som ikke vekslet et eneste ord med hverandre. 

Nå, mange år senere, vet jeg at det er der jeg også har vært. Jeg kom dit, jeg også. Til punktet der jeg lurte på hva vitsen med dette ekteskapet med Johannes egentlig var.

Jeg tenker på de parene jeg satt og observerte. Det virket som om de var i ferd med å kjede livet av seg.

Jeg hadde syntes synd på dem, de pyntede kvinnene for eksempel, som fremdeles var i godt hold, kledde og sminket seg pent. 

Men som med kroppsspråket signaliserte at de kanskje ikke hadde det så bra, at de egentlig ønsket seg milevis fra mannen de var sammen med.

Og så kom jeg dit selv.

Det var slutt. Slutt på det gode samlivet vi hadde. Elskoven, begjæret, intimiteten som hører ekteskapet til, alt dette var over.

Jeg har passert 60 år. Snart ti år er gått siden Johannes ble impotent. Skulle jeg aldri mer få ha sex med en mann? 

Jeg følte at jeg var i ferd med å bli gammel. Gammel før tiden. 

Johannes er fire år eldre enn meg og tilhører den generasjonen menn som helst vil slippe å snakke om følelser, som helst vil holde seg til den dagligdagse, trygge praten om været, hva vi skal ha til middag, om handlelister og om barn og barnebarn.

I den første tiden, da han allerede var blitt impotent og bare kom med vage antydninger, holdt jeg regelrett et sant helvete for ham. Jeg visste jo ikke hva det egentlige problemet var. 

En gang pakket jeg bilen full av sakene mine, jeg ville flytte fra ham, med en gang, straks. En annen gang grep jeg tak i ham, i brystet, i skjorten hans, to skjorteknapper spratt løs og trillet ned på gulvet i hver sin retning. 

Jeg var visst i ferd med å bli gal. Men da satte han seg endelig ned, sukket tungt, og fortalte hvorfor han ikke kunne elske med meg lenger.

Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg

Følte meg flott

Jeg trodde alt ville løse seg med potensmidler. Han prøvde, men nå fikk jeg se en ny side ved min mann, han som jeg mente at jeg kjente ut og inn. 

Han som en gang var smekkfull av testosteron, som en gang hadde vært en glødende elsker, opptrådte klosset, tafatt og ubehjelpelig.

Av en pakke med fire piller ble bare to brukt. Siden har brettet ligget urørt. Jeg avfant meg delvis med situasjonen, men var mye frustrert. Spydig og sarkastisk også. 

Det skal være sikkert, noen terapeutiske egenskaper er ikke jeg i besittelse av. Den enorme frustrasjonen varte helt til den dagen, den festen, da naboen hadde fått besøk av broren som vi aldri hadde truffet før. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne broren kastet sitt blikk på meg og begynte straks å flørte. 

Han spurte hvor gammel jeg egentlig var. Jeg sa det som det var.

– Du holder deg fantastisk godt, sa Eilif med glimt i øyet.

Det visste jeg, for akkurat til den kvelden hadde jeg kjøpt meg en ny, tettsittende leopardmønstret kjole som kostet en liten formue. Jeg hadde sett meg selv i speilet og registrert at det faktisk var som Eilif sa, jeg holdt meg fremdeles godt hadde jeg tenkt akkurat den kvelden. 

Til tross for tre barnefødsler hadde jeg aldri vært overvektig og veide det samme som da jeg var 25. Jeg kunne byttelåne klær med mine egne døtre.

Jeg solte meg i beundringen, og Eilif kjørte på med komplimenter, lette berøringer og intens oppmerksomhet. 

Dog ikke på en måte som skapte reaksjoner blant folk på festen.

Jeg hadde ikke hatt noen betenkeligheter med å gi ham nummeret mitt. Allerede dagen etter festen var vi i gang med meldinger, og før to uker var gått, hadde jeg innledet et forhold til Eilif. 

Jeg klarte ikke å styre meg. Det gjorde noe med meg, at jeg ble begjært av en 13 år yngre mann. 

Nesten hver eneste uke i de åtte månedene forholdet varte, var vi sammen, Eilif og jeg. 

Johannes var lykkelig uvitende og glad, for nå hadde han plutselig fått en sprudlende kone og var fornøyd med det.

Men noen spørsmål må han vel ha stilt seg, for det var da svært så interessert jeg var blitt i å dra på overnattingsbesøk til kusiner og venninner, til og med venninner som han aldri hadde hørt om.

 Og da vår svigerdatter en dag utbrøt: «Men svigermor, så utrolig flott du er, så ung du ser ut, hva har egentlig skjedd med deg?» 

Fra den dagen og den kommentaren, la jeg merke til at Johannes ofte tittet på meg i smug, han vurderte meg og tenkte nok sitt. 

Jeg tror at han visste, men at han ikke turte stille spørsmålet av frykt for hva svaret ville bli.

Les også: (+) Mannen min var utro. Det som skjer nå, har nok sjokkert mange

Jeg valgte det trygge

Relasjonen til Eilif ble litt for alvorlig fra hans side, så jeg valgte å avvikle forholdet. 

Jeg vet at jeg var egoistisk og beregnende. Jeg valgte det trygge livet sammen med Johannes. Dessuten, sunn fornuft er heldigvis noe man tilegner seg med alderen.

Jeg spurte meg selv om hvor lenge mine behov ville vare, for en dag ville den delen avta, og da ville jeg sitte der med en fremdeles viril mann. Jeg ville bli eldre, det ville selvsagt han også, men likevel … Når jeg var 70, så ville Eilif være bare 57. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Og selv om jeg nok kan si jeg var forelsket, så elsket jeg ikke Eilif, jeg elsket bare det faktum at han begjærte meg.

Slik kunne jeg sitte og argumentere for meg selv. Jeg ble mer og mer innstilt på å avslutte forholdet. Anledningen bød seg da han i jobbsammenheng ble flyttet til en annen del av landet. 

Og heldigvis gikk bruddet uten stor dramatikk, kanskje hadde også Eilif innsett at aldersforskjellen med stor sannsynlighet ville ha gitt oss problemer.

Vi skiltes uten sinne eller bitterhet. Jeg var fornøyd. Jeg hadde fått oppleve at mitt liv som kvinne ennå ikke var over, enda en gang hadde jeg fått oppleve lidenskapelig elskov. 

Det har jeg aldri angret på siden. 

Johannes visste ikke hva godt han skulle gjøre for meg da de ukentlige «overnattingsbesøkene» plutselig opphørte. 

Han hadde nok visst hva som foregikk, og nå var han lettet og glad for det valget jeg hadde tatt.

Vi har ikke snakket om denne perioden i ettertid, og det tror jeg heller aldri vi kommer til å gjøre. Hva skulle det være godt for? Det er Johannes jeg elsker. 

Men jeg unngår å tenke på det glødende samlivet vi en gang hadde. Det var mangelen på denne delen av ekteskapet som plagde meg og førte til mitt sidesprang. Det var som en sorg som lå der og verket.

Takket være Eilif og mine opplevelser med ham har jeg nå lagt et lokk på denne sorgen, og jeg har skrudd det godt til. Johannes og jeg er nå godt etablert i den nye fasen i vårt ekteskap, en fase jeg har akseptert. Jeg kommer aldri mer til å være utro.

Jeg har ikke behov for det. Jeg får det jeg trenger sammen med Johannes, vi pleier kjærligheten på vår måte og har fortsatt varme følelser for hverandre. Vår felles historie knytter oss sammen, og jeg tror vi har mange gode år foran oss. 

Vi reiser mye og liker å oppleve nye ting sammen. Når vi er på ferie, sitter vi aldri sammen ute på restaurant uten å snakke, le, spøke og ha det trivelig. Folk vi møter og blir kjent med, kan plutselig si: «Så lykkelige dere er, så fint dere har det sammen!». Og det har vi.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller