Da vi leste testamentet til tante Ada, fikk vi tidenes overraskelse

Jeg har ofte lurt på hvorfor tante Ada alltid ga inntrykk av å være en hurpe av verste sort. Det skulle jo vise seg at hun hadde et hjerte av gull, men det ble det altså for vanskelig for henne å vise frem. 

Hun hadde bare oss, grandtante Ada. Vår mor som var hennes niese, far og vi fire søsken, hennes grandtantebarn. All annen slekt ble tidlig og gradvis borte slik at det var bare oss igjen. 

Da tante Ada arvet foreldrenes hus, ga hun det bort til våre foreldre som akkurat da var nygifte. Selv slo hun seg ned i en liten stue som sto på den samme eiendommen. Hun oppgraderte den med hjelp fra far, og til slutt fremsto den vesle stuen som en lettstelt, liten enebolig.

Tante Ada var bibliotekar i byens bibliotek. Der jobbet hun frem til pensjonsalderen. I mellomtiden var vi, hennes fire grandtantebarn, i ferd med å bli voksne.

Av den gamle skolen

Vi både likte og mislikte tante Ada. Hun blandet seg både i barneoppdragelsen og hvor skapene bokstavelig talt skulle stå. Til og med hvem vi, etter hennes mening, kunne leke med og ikke. 

Hun var av den gamle skolen, der «skikkelige» familier var høyt respektert. Ofte var det eldgamle historier som gjorde at noen ble uglesett i hennes øyne. 

En av våre lekekameraters tippoldemor, for eksempel, hadde vært tidenes løgnhals. En annens oldefar hadde sittet i fengsel. Barn fra «slike familier» burde vi ikke ha omgang med, mente hun.

Det hendte at mor måtte på banen og snakke med tante Ada. Mor var flink med henne, diplomatisk. Aldri kan jeg huske uvennskap eller krangel mellom tante Ada og foreldrene våre. 

Tante Ada reiste nesten aldri bort. Men når hun gjorde det noen få ganger i året, var hun fraværende i opptil en uke. Ingen visste hvor hun dro, reisene var dypt bevarte hemmeligheter.

Far pleide å fleipe med at hun kanskje hadde en hemmelig elsker, mens vi barna ble overlykkelig hver gang hun reiste, for da fikk vi herje som vi ville i den store hagen. 

Ingen glefsende og kjeftende tante Ada som sto i døråpningen sin og ba oss slutte å bråke eller jagde oss vekk. 

Man kan ikke si at tante Ada var barnevennlig. Jeg kan aldri huske at vi satt på fanget hennes. Men hun hjalp da foreldrene våre med barnepass.

Stram og myndig delte hun ut ordrer, med lange fingre tørket hun lillebror rundt munnen etter kveldsmaten. 

Det koseligste som skjedde når hun var barnevakt, var når hun kom inn til oss om kvelden og vi måtte synge aftenbønnen sammen med henne. Da glimtet det til noe mykt og ømt i øynene og stemmen hennes, og hele henne forandret seg.

Finalen kom i det øyeblikket da hun bøyde seg over den enkelte og ga oss et god natt-kyss på kinnet. 

Den seansen føltes trygg og god, selv om hun gikk småskjennende ut av rommet og mumlet noe om «ugudelige foreldre som ikke engang lærte ungene sine aftenbønn».

Les også: (+) På pappas dødsleie møtte jeg en fremmed kvinne. Hun holdt ham i hånden

Vi var hennes hjelpere

Da tante Ada ble gammel, ble vi grandtantebarna hennes håndlangere og hjelpere. Vi måtte handle for henne og gjøre småærender, mens våre foreldre tok seg av større oppgaver. Vi fikk så vidt et avmålt takk for hjelpen.

Når vi handlet for henne, ble vekslepengene telt nøye opp og kassalappen gjennomgått til hvert minste punkt. Noen ganger ble det nervepirrende, særlig når vekslepengene ble telt om og om igjen før hun fnysende og nesten skuffet bekjentgjorde at jo da, alt stemte. 

Det var som om hun ønsket at hun kunne beskylde oss for å lure til oss en krone eller to!

Vi klagde alltid på henne til foreldrene våre, men mor og far bare lo. De satte opp en liste over navnene våre, for vi måtte pent hjelpe henne, i tur og orden, og ingen fikk forhandle seg frem til å slippe.

Takket være oss kunne den strenge tante Ada bo hjemme helt til hun døde, plutselig og uventet. Med hagespaden i hånden fant far henne ved rosebedet sitt om morgenen. 

Hun hadde trosset forbudet mot selv å ta de tunge takene i hagen. Da var tante Ada 86 år.

Det ble rart å se den vesle tomme stuen hennes. Vi savnet henne. Og de som gråt mest under seremonien, var vi, de «umulige, bortskjemte» grandtantebarna hennes, som nå var blitt nesten voksne. 

Lillebror nærmet seg 17 år, og jeg, som var eldst, var 25.

Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter

Testamentet bød på overraskelser

Da testamentet hennes og diverse andre dokumenter ble funnet og åpnet, fikk vi tidenes overraskelse. I alle år hadde tante Ada sørget for et barn som nå var over 50 år.

Forklaringen som fulgte med, var i korte trekk: Som ung tok hun utdanning i hovedstaden. Der ble hun forlovet med en Don Juan, slik omtalte hun relasjonen. 

Men forlovelsen ble opphevet fordi han også hadde et forhold til en av byens «løse fugler» som han fikk et barn med; et guttebarn som straks det ble født, ble anbrakt på barnehjem av barnevernet.

Ingen av foreldrene tok initiativ til kontakt med gutten. Besøkene hos denne gutten, som ble hetende Geir, var altså årsaken til tante Adas hemmelige reiser.

Ikke bare hadde hun spart penger til ham, en solid startkapital til voksenlivet, men hun hadde også sørget for utdannelsen hans. Han var arbeidsleder i et stort elektrofirma og hadde for lengst stiftet familie. 

Vi tok naturligvis kontakt med Geir.

Han omtalte tante Ada som sin engel. Han hadde aldri følt seg alene i verden fordi han visste at han hadde henne. Hvis noe skulle skje, hadde han tante Ada. 

Det komiske var testamentet som gjaldt oss grandtantebarna. Hver og en av oss var blitt skriftlig vurdert i det mange sider lange testamentet. 

Hun mente at lillebror var en villstyring, så beløpet var disponibelt for ham hvis han tok utdannelse. En annen av oss fikk bare ta ut en viss sum i året frem til fylte 25 år.

Tante Ada hadde et hjerte av gull. Vi er så utrolig stolt av henne. Stuen hennes er gjort om til en hytte, for oss og for Geir. 

Hun gjorde kun én feilvurdering, og det var å ikke involvere Geir i vårt liv. Men stolt som hun var, ville hun vel holde skjult for oss det sviket hun som ung kvinne ble utsatt for. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller