Leserne forteller
Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
«Jeg kommer raskere enn du tror», tenkte jeg, men det fortalte jeg ikke til ham. Kanskje var det dårlig gjort, men jeg visste at jeg måtte komme overraskende.
Det jeg gikk igjennom, var forferdelig, og at jeg kunne tilgi det, føles nesten uforståelig. Men noen personer har så stor overtalelsesevner at de klarer å få deg til å tro på nær sagt hva som helst. Her er min historie:
Jeg ble kjæresten til Harald da jeg var student. På det tidspunktet var han også student, og etter å ha vært sammen i halvannet år, måtte jeg flytte til en annen by for å fullføre studiene mine.
Vi to var veldig, veldig glad i hverandre, og vi bestemte oss for å ha et avstandsforhold.
Nesten hver helg var vi sammen, og da var vi så forelsket at vi ikke orket å være sammen med andre. Venninner som ville ha meg med på fest i studentmiljøet, klarte ikke å få meg med; det var Harald jeg ville tilbringe tiden med.
Hver ukedag savnet jeg ham inderlig, og vi chattet og sendte meldinger nær sagt hele tiden.
I to år var vi i et avstandsforhold, og det vi snakket mest om, var hvor fint det skulle bli å bo sammen og slippe å være fra hverandre.
En helg jeg kom opp, oppdaget jeg at han innimellom svarte på meldinger på mobilen. «Hvem er det du får melding av?» spurte jeg.
Han sa at det var en i studiegruppen, som spurte ham om alt mulig, hele tiden. «Må du svare, da?» spurte jeg. Han sa noe om at det var frekt å la være, og jeg bestemte meg for å legge det dødt og i stedet hygge meg med ham.
I en periode fortsatte han å sende og ta imot meldinger, og jeg oppdaget at han ikke var så tilgjengelig som før. En slags frykt tok tak i meg; kunne han ha møtt en annen?
Da jeg endelig torde spørre ham, blåste han av det. «Men jeg har en jente som er plagsomt pågående med meldinger», sa han.
Det rimte selvfølgelig ikke at han syntes hun var pågående, samtidig som det var viktig å svare henne, men jeg sa ikke at jeg tenkte det.
Heller ville jeg minne ham på hva vi hadde, så jeg var den fantastiske kjæresten som overøste ham med nærhet og kjærlighet.
Han ble ferdig med studiene og fikk fast jobb i byen vi begge kom fra. En kveld hadde vi avtalt å ringe hverandre, men da han tok telefonen, sa han at vi måtte snakke sammen noen timer senere.
«Jeg er blitt opptatt med et møte med noen fra jobben», forklarte han.
Jeg hadde en ekkel og urolig følelse, det var som om kroppen min prøvde å fortelle meg noe jeg ikke klarte å ta innover meg.
Etter å ha sittet «på ank» i to timer, ringte jeg ham.
Men da han tok telefonen, forsto jeg at han hadde bommet på knappen, at han hadde ment å slå den av, men i stedet hadde tatt imot samtalen.
Jeg hørte en kvinnestemme som var lys og kjærlig, og en mann som sa: «Du er den deiligste jeg vet om.» Så var det lyder jeg straks forsto hva var.
«Hva driver du med?» skrek jeg så høyt jeg kunne, men han hørte meg ikke.
Lydene ble verre og verre, og til slutt hørte jeg mitt eget desperate hyl, før jeg slo telefonen av.
Han forsøkte å benekte alt da jeg konfronterte ham.
«Du har hørt feil, er du helt gal, jeg ville aldri ha gjort noe slikt mot deg», sa han.
Jeg visste hva jeg hadde hørt og ga meg ikke, og jeg var bestemt på å reise opp til ham og avslutte forholdet.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Jeg tilga ham
Da jeg kom, sto han med tårevåte øyne og sa at han var blitt lurt av et utspekulert menneske som ville ødelegge for oss. Hun hadde gjort alt for å lure ham, lokke ham til sengs.
«Jeg elsker deg og har aldri følt meg så sjofel og dum. Tilgi meg, er du snill», ba han.
Kroppen min lengtet etter hans. Jeg var så inderlig såret og trengte å høre at det var meg han ville ha, så jeg ga etter, og da jeg dro derfra, var vi fortsatt kjærester.
Det er rart, for jeg har alltid kunnet snakke om det meste i livet med familie og nære venninner, men at han hadde bedratt meg, og at jeg hadde sittet og hørt han ha sex med en annen, klarte jeg ikke å dele med noen.
Det ble et bilde på at jeg ikke var verdt å elske, et nederlag, som jeg ikke orket å ta innover meg.
Så jeg lot som om alt var som det hadde vært mellom Harald og meg.
Da jeg var ferdig med studiene, flyttet jeg hjem og vi ble samboere. Han fridde, og vi skulle gifte oss. Jeg la utroskapen bak meg.
Jeg hadde også på meg fornektelsesbrillene, ser jeg i dag. Forloveden min levde sitt skjulte liv i diverse chattekanaler. Men nok en gang måtte jeg ta ham på fersken før jeg klarte å se hva jeg ble utsatt for.
Jeg hadde reist sammen med noen venninner på en hyttetur, noe Harald oppmuntret meg voldsomt til.
Han sa at jeg hadde godt av å være sammen med venninnene mine, at det var viktig å ta vare på vennskap, at han uansett skulle jobbe overtid, og at vi kunne kose oss ekstra når jeg kom hjem.
Egentlig følte jeg at han var vel ivrig i å få meg ut av leiligheten, men det sa jeg ikke.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Fryktelig magefølelse
Da jeg kom på hytta til venninnen min, lagde vi middag og drakk vin, men mens de andre lo og hadde det gøy, følte jeg meg uvel og sa lite. Den dårlige følelsen kom tilbake; det var som om noe var fryktelig galt.
Jeg ringte Harald, og han tok telefonen og sa at alt var bra. «Jeg elsker deg, pus», sa han, og vi ble enige om å snakkes neste morgen.
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg så for meg at en annen kvinne lå i min seng. Da jeg sto opp morgenen etter, var jeg svimmel og utilpass.
«Jeg beklager, dere, men jeg er ikke i form, og for ikke å smitte dere må jeg reise hjem», sa jeg.
Jeg ringte ikke til Harald, men sendte en melding og spurte om alt var bra. Han skrev at alt var fint og at han gledet seg til jeg kom hjem.
«Jeg kommer raskere enn du tror», tenkte jeg, men det fortalte jeg ikke til ham. Kanskje var det dårlig gjort, men jeg visste at jeg måtte komme overraskende.
Frykten for at mine mistanker var mer enn mistanker, gjorde meg skjelven og nervøs, men jeg gikk med lette skritt fra parkeringsplassen til inngangsdøren.
Da jeg vred om nøkkelen og åpnet døren, visste jeg at magefølelsen min ikke hadde lurt meg. I gangen sto to damesko jeg aldri hadde sett før.
«Hallo?» sa jeg da jeg kom inn i stuen. Ingen svarte. Da jeg åpnet døren til soverommet vårt, føltes det som om kroppen min frøs til is. Min samboer og en dame jeg ikke kjente, lå tett omslynget.
Det som videre skjedde husker jeg nesten ikke, for det var veldig dramatisk. Han kjeftet på meg fordi jeg kom uanmeldt inn i det som også var mitt hjem, og damen som lå der, hoppet ut av sengen, kledde på seg og forsvant.
Han forsøkte å få meg til å tro at jeg hadde gjort noe galt. Samtidig som jeg så dette, var jeg knust av sorg.
Jeg følte at han tråkket på meg, og absurd nok; jeg var fortsatt sikker på at han var min store kjærlighet og ville egentlig bare at alt skulle være som før.
I kjølvannet av utroskapen gikk han inn i en ny periode med anger og tårer, og han var så overbevisende at jeg nesten bestemte meg for å bli hos ham og gjennomføre bryllupet.
Heldigvis skjedde det noe: Jeg var så i tvil at jeg endelig torde snakke med venninnene mine om det, og da ga de meg støtten jeg trengte for å bli sterk. «Du vil aldri kunne stole på ham», minnet de om.
I lang tid etter bruddet sendte han meg meldinger om hvor høyt han elsket meg, men jeg bet ikke på.
Jeg vet nå at han har holdt på med flere samtidig og at han bedro meg gjentatte ganger, både på den ene og den andre måten.
Aldri mer skal jeg la meg lure av tårer og anger. Man skal oppføre seg på en måte som gjør det unødvendig å trygle og be om unnskyldning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 25/10 2023, og sist oppdatert 13/12 2023.
