Vi møttes i hemmelighet. Ingen kunne få vite om det

Jeg tror på den ene, store kjærligheten, og for meg er Eirik den eneste mannen for meg.

«Glem ham. Han er gift. Dette er en ungdomsbesett­else», sa moren min da jeg omsider torde fortelle om følelsene mine. Da hadde jeg vært hemmelig forelsket i tre år.

Mor var ikke den eneste som fordømte min lengsel etter gymlæreren. Alle venninnene mine syntes at jeg var både naiv og kjedelig fordi jeg bare tenkte på ham. De mente at jeg sløste bort den beste tiden av livet mitt.

Jeg glemmer aldri den første gangen jeg så Eirik. Jeg gikk i tredje klasse på videregående, og vi hadde akkurat fått vite at vi hadde fått ny gymlærer. På vår skole var vi vant til middelaldrende, litt trege lærere, så vi ble overrasket da en ung mann på rundt 30 år feide inn av døren. 

Han var velbygd og godt trent og hadde det nydeligste smilet jeg hadde sett på en mann. 

Mens han presenterte seg og fortalte om treningsopplegget han ville teste ut på oss, møttes blikkene våre. Det var som om tiden sto stille og jorden ristet under meg. Resten av dagen var jeg ikke meg selv.

Den kjekke, unge læreren var selvfølgelig samtaleemnet blant oss jentene. Alle syntes at han var utrolig flott.

«Så du den brystkassen og de skuldrene», sa venninnen min henrykt. Jeg sa at jeg merket meg de snille øynene hans. «Slutt jenter, han er gift og har et barn», sa en av guttene i klassen og torpederte alle våre drømmer.

Eirik var en fantastisk lærer, han motiverte oss veldig til å trene. Jeg hadde drevet med håndball og friidrett i mange år og visste at jeg utmerket meg blant jentene. 

Jeg følte at Eirik ofte så på meg. Når blikkene våre møttes, skyndte han seg å se en annen vei. Det lå noe i luften mellom oss fra første stund.

Jeg fikk topp karakterer i gym. Da jeg gikk ut av videregående, var jeg likevel lei meg. Jeg var redd jeg ikke fikk se Eirik mer. Da jeg gikk hjemover etter siste skoledag, følte jeg meg trist. 

Jeg visste at jeg var dypt forelsket i læreren min og ante ikke hvordan jeg skulle få uttrykt det. Mens jeg gikk og tenkte, stoppet en bil ved siden av meg.

«Lise, skal du til byen? Du kan få sitte på», var det en som sa. Det var Eirik. Han brukte lang tid på bilturen, og vi snakket om fremtiden og livet generelt. Da jeg skulle gå, skyndte jeg meg å si: «Jeg kommer aldri til å glemme deg. Du betyr noe helt spesielt for meg.» 

Han så på meg med fortvilet blikk. «Jeg føler det samme, men det kan aldri bli noe mellom oss. Jeg er pappa til en liten jente, og du er altfor ung», sa han. 

Jeg visste at det han sa var riktig, men at han sa det, gjorde at jeg likte ham enda bedre. Han hadde vist meg at han var en ordentlig mann.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Levde på følelsen

Jeg bestemte meg for å leve på den deilige følelsen det ga å vite at han likte meg like godt som jeg likte ham. Da jeg flyttet fra byen for å gå på skole, bestemte jeg meg for ikke å se på gutter. Jeg visste hvem jeg ville ha, og jeg konsentrerte meg om lesingen. I mine øyne var gutter på min egen alder umodne og lite interessante.

Da jeg var på juleferie i hjembyen min et halvt år senere, møtte jeg Eirik da han var på julebord sammen med noen fotballkamerater. 

Vi ble sitt­ende og prate sammen over noen glass øl. Han ville vite alt om mitt nye liv. «Har du fått deg kjæreste, da?» spurte han.

 Jeg svarte at nei, det var ikke interessant. Plutselig, uten at jeg i dag vet hvor freidigheten kom fra, sa jeg at det bare var én mann for meg. «Du er den jeg vil ha», sa jeg og så ham rett inn i øynene.

Vi gikk sammen hjemover den natten, og da vi skiltes, fikk jeg de mest lidenskape­lige kyssene jeg noen gang hadde fått. «Dette er farlig. Vi kan ikke, vi kan ikke», mumlet han mens vi kysset. 

Vi klarte ikke å stoppe. Hjertet mitt banket som besatt. Da vi sa adjø, hadde vi alle­rede bestemt oss for å møtes to dager senere, på joggetur i marka.

Vi møttes på en sti i skogen, det ble starten på et forhold vi ikke klarte å avslutte. Mellom furutrær og tett bjørk ga jeg meg hen til mannen jeg elsket. Vi overøste hverandre med kjærlighetserklær­inger. Vi var som besatt.

Da jeg reiste tilbake til studiene, forsøkte Eirik å si at vi ikke kunne møtes mer, men jeg visste at det ikke ville bli som han sa.

I ti år ventet jeg på ham. 

Vi møttes i det skjulte, elsket, pratet, gjorde slutt på for­holdet – for så å møtes igjen. Livet mitt vekslet mellom enorm lykke og svart sorg over at jeg ikke fullt og helt kunne få mannen jeg elsket. Likevel, også når han gjorde det slutt med meg, visste jeg at han elsket meg. Han var rett og slett for moralsk til å gå fra sin kone.

Jeg ga blaffen i moral og etikk. Selvfølgelig syntes jeg synd på hans kone, men føl­elsene var for sterke til at hensynet til henne kunne stoppe meg. Jeg ville ha Eirik, koste hva det koste ville. Ikke noen annen mann kunne tenne en slik brann i meg som han gjorde.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Kona kastet ham ut

Han hadde for femte gang gjort det slutt og jeg hadde hjertesorg, da han plutselig en dag sto utenfor døren min. «Vil du være min for bestandig?» spurte han og holdt ut armene. Ekteskapet hans var over. Forholdet vårt hadde kommet for en dag, og kona hadde kastet ham ut. 

For ham var det en lettelse, hele situasjonen hadde vært fryktelig vanskelig for ham også.

Mange mener at jeg har oppført meg dårlig i og med at jeg har hatt et forhold til en gift mann gjennom mange år. Jeg skjønner hva de tenker. Samtidig føler jeg behov for å forklare at jeg ikke har hatt noen muligheter til å styre unna. Kjærligheten har vært så voldsom at den har tatt fra meg all vilje og kraft. 

Det eneste viktige for meg var å være sammen med Eirik. Jeg ville heller ha smuler enn ingenting. Jeg kunne ikke gå ut og finne en som var nest best. Det ville ha vært å bedra seg selv.

Nå er jeg 30 år og langt mer moden enn den gangen da jeg møtte ham. Men fremdeles er han mannen med stor M for meg. 

Jeg elsker ham. Så enkelt er det. Og det utrolige er at han nærer de samme følelsene for meg. Vi føler at vi er som skapt for hverandre.

Da vi endelig kunne vise at vi var et par, var det som om den siste brikken falt på plass. Hans familie har tatt imot meg som en datter. 

Til og med min mor ser nå at mitt livs kjærlighet ikke er ungpikefakter. Hun er glad for min skyld og innser at det bare er én mann som kan gjøre meg lykkelig.

Jeg er nå stemor til en jente på 13 år, og vi kommer godt overens. Om et halvt år venter vi vårt kjærlighetsbarn. Jeg vet inni meg at vi skal holde sammen til vi dør. En kjærlighet som vår er så sjelden at den må tas vare på.