Mamma trodde det var kjærlighet – så kom sjokket
Etter at faren min døde, syntes moren min det var vanskelig å finne ut hva hun skulle gjøre med livet sitt. Plutselig virket det heldigvis som om hun fikk det bedre, men da jeg oppdaget hvorfor, fikk jeg et sjokk.
Da faren min falt om og døde av et hjerteinfarkt bare 69 år gammel, sto moren min plutselig alene med økonomien, huset, hagen og ikke minst min fars gamle mor, som lenge hadde vært avhengig av hjelp fra foreldrene mine.
Broren min og jeg bodde så langt unna moren vår at det var urealistisk å være der for henne i hverdagen.
Moren min var også klar over at hun var nødt til å komme seg videre på egen hånd, og heldigvis hadde hun både god økonomi og en jobb hun var glad i. Litt over et år senere døde farmoren min.
Det var på mange måter en lettelse for moren min, for hun hadde tross alt vært sterkt bundet opp i å måtte hjelpe henne med alt det hjemmesykepleien ikke hadde tid til.
Det ingen av oss tenkte over den gangen, var at med farmorens død oppsto det også et stort tomrom i morens liv. Et tomrom som måtte fylles med noe annet.
Det hadde gått noen måneder uten at jeg hadde sett moren min, da jeg begynte å legge merke til at hun hadde forandret seg. Når jeg ringte, var hun etter en kort telefonsamtale «nødt til» å legge på fordi det var noe hun skulle, og det skjedde nesten hver gang.
Det ble mer og mer tydelig at noe var på ferde. Broren min mente at hun kanskje hadde fått seg en kjæreste? Den tanken hadde merkelig nok ikke falt meg inn, men jeg unnet henne det gjerne hvis det var tilfelle.
En dag da jeg i jobbsammenheng var i nærheten av barndomshjemmet mitt, bestemte jeg meg for å kjøre innom moren min da jeg var ferdig på jobb.
Jeg var vant til å bare gå rett inn, og det gjorde jeg også den dagen.
Moren min spratt forfjamset opp fra en stol på kjøkkenet og smelte igjen lokket på datamaskinen. Hun virket nervøs, blikket flakket, og i det hele tatt var det som om jeg hadde tatt henne i noe galt.
Jeg spurte selvfølgelig hva hun hadde holdt på med. Det var ikke noe spesielt, hun hadde bare vært på Facebook, lød svaret, før hun vendte ryggen til meg med en unnskyldning om at hun jo kunne lage en kopp kaffe til oss.
Det var altså et eller annet galt, for slik pleide moren min aldri å oppføre seg.
Vanligvis var hun som en åpen bok, som gladelig fortalte alt hun tenkte og følte. Til slutt spurte jeg henne også rett ut om hva som foregikk.
Hardt presset innrømmet hun at hun hadde møtt en mann som hun hadde forelsket seg i.
Han het John og var ingeniør. Da jeg spurte hvor hun hadde møtt ham, og når vi fikk lov til å hilse på ham, begynte hun å sitte urolig på stolen. Jeg presset henne, og fikk endelig vite at hun egentlig ikke hadde møtt ham ennå.
Bare på nettet. De hadde skrevet sammen i noen måneder, men det var bare et spørsmål om tid før han kom til Danmark.
«Danmark?» fløy det ut av meg. «Hvor er han nå da?»
Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da moren min fortalte at han var brite, vanligvis bodde i Yorkshire, men var utstasjonert i Sudan, hvor han skulle hjelpe til med å bygge et vannkraftverk.
«Det stemmer ikke, mamma. Han svindler deg!» utbrøt jeg.
Først bleknet hun, så nektet hun for det. Hun hadde sett masse bilder, både av ham, av hjemmet i Yorkshire og fra flere steder i Sudan.
Ja, til og med et bilde der han sto sammen med noen kolleger foran bygget de holdt på å oppføre. Jeg ristet på hodet. Hun kunne heller ikke fortelle når han kom på besøk.
Det var bare noen problemer han måtte få løst først.
«Så du skal sende ham penger?» spurte jeg litt skarpt.
Moren min stirret forsteinet på meg. Jeg kunne se at tankene raste rundt i hodet hennes, og det var jo ikke så rart. Hun var i ferd med å innse at mannen hun trodde hun hadde en fremtid sammen med, sannsynligvis ikke fantes i det hele tatt. At alt sammen var svindel.
Moren min forlot kjøkkenet, og da hun kom tilbake, kunne jeg se at hun hadde grått. Hun hadde sendt «John» rundt 50.000 kroner, fortalte hun med en svært ydmyk stemme.
Han hadde innbilt henne at myndighetene i Sudan hadde inndratt passet hans etter et tips fra etterretningstjenesten, som mistenkte ham for spionasje.
Det var selvfølgelig ikke sant, men han kunne bare få passet tilbake ved å bestikke noen embetsmenn. Han hadde masse penger hjemme i England, men han kunne ikke få tak i dem fra Sudan – påsto han.
Moren min skulle selvfølgelig få pengene tilbake så snart han kom seg ut av landet. Han elsket henne jo.
«Så dum jeg har vært», sa moren min ulykkelig. «Jeg ville aldri ha trodd at det kunne skje med meg.»
Det var ille å ha mistet så mye penger, men det verste var at mannen hun trodde hun hadde et kjærlighetsforhold til, viste seg å være en simpel svindler.
I tillegg til kjærlighetssorgen måtte moren min bære på en enorm skam. Hun var fryktelig flau, og det hjalp ikke at vi fortalte henne at hun bare hadde blitt «fanget» på et tidspunkt i livet da svindleren tilbød henne det hun hadde aller mest behov for.
I lang tid var jeg redd for at moren min aldri skulle komme over det, men heldigvis møtte hun senere en god mann, som hun er sammen med i dag.
Hun vil likevel ikke snakke om det som skjedde den gangen, så et eller annet sted sitter det nok fortsatt en skam i henne.
Jeg håper at moren min en dag kan kaste den skammen helt av seg, for det var jo overhodet ikke hennes skyld.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
