Vi har bestemt oss. Leieboerne skal ut av huset
Jeg hadde ingen problemer med å få Ingrid og sønnen hennes som leieboere. Hun var blitt en god venninne og virket både real og rettferdig. Men snart ble vi bedre kjent med henne.
Nå har jeg lagt oppsigelsesbrevet i postkassen til Ingrid, og jeg regner med at det vil bli en uhyggelig ettermiddag etter at hun har lest det. Ingrid er ikke den som gir seg uten kamp, men Per og jeg har bestemt oss. Nå skal hun ut.
Vi vil heller beholde leiligheten i første etasje for oss selv. Gradvis skal vi pusse den opp og lage en trapp opp til vår stue, slik at den blir integrert i huset. Dette er også argumentet for at vi sier henne opp.
Jeg kan nesten ikke fatte at et menneske man tror man kjenner godt, kan vise seg å ha slike sider. Ingrid er så likefrem og søt, og vi hadde ingen problemer med å la henne leie hos oss da vi kjøpte huset. På det tidspunktet hadde hun avsluttet forholdet sitt og sto uten bolig med sin lille sønn.
Ingrid og jeg ble kjent mens vi begge gikk gravide for snart seks år siden. Tilfeldighetene gjorde at vi la oss ved siden av hverandre på stranden, og vi kom snart i prat fordi vi begge lå der med våre struttende mager. Det viste seg at vi hadde termin med to ukers mellomrom.
Etter dagen på stranden begynte vi å møtes regelmessig, og jeg følte at jeg hadde fått en god venninne i Ingrid. Hun virket real og rettferdig, en jente med godt humør. Vi lo mye sammen, og jeg følte i tillegg at vi kunne prate om det aller meste. Vi fikk hver vår sønn og var mye sammen i tiden som fulgte.
De to siste årene har altså Ingrid bodd i samme hus som oss, og barna våre har vært sammen daglig. Hennes Magnus og vår sønn Tobias fungerer veldig bra sammen, det er ikke det. Det er Ingrids væremåte Per og jeg har fått nok av.
En voldsom irritasjon
Per og jeg satt her forleden og snakket om alle opplevelsene vi har hatt med Ingrid. Vi sitter igjen med en voldsom irritasjon. Samtidig er vi irriterte på oss selv fordi vi ikke har klart å sette grenser og være tydelige nok underveis.
Det begynte med at hun måtte utsette husleien, og da vi sa det var greit, skjedde det selvsagt flere ganger. Hun klarte å gjøre opp for seg et par av gangene, men vi har nå, med hennes samtykke, tatt depositumet i bruk for å dekke opp det hun skyldte oss.
Dermed har vi ikke lenger det i bakhånd. Alle kan slite økonomisk til tider, men når det begynner å handle om så mange andre ting, har både Per og jeg måttet telle til ti utallige ganger.
Slik som da jeg kom ned til henne en kveld fordi hun ville vise meg noe. Hun hadde malt stuen! Den var knallgrønn, og jeg begynte nesten å gråte. Vi hadde med vilje pusset opp utleieleiligheten helt nøytralt og til og med skrevet i kontrakten at ingenting skulle gjøres uten vårt samtykke. Ingrid ga tydeligvis blaffen i dette og viste meg stolt hvor modig hun hadde vært i sitt fargevalg. Jeg sa ikke annet enn at hun måtte male om den dagen hun flyttet.
– Ikke noe problem, sa hun da, og jeg følte at vi i det minste hadde fått en muntlig avtale på det.
Noe som også har irritert meg stadig mer, er at hun ikke nøler med å be Per om hjelp til alt mulig. Hun ringer ham på mobilen og ber ham komme ned. Det er bilder som skal henges opp, eller møbler som skal flyttes. Og Per stiller opp, det er vanskelig å si nei.
Hun har flere ganger spurt meg om å låne penger, om å låne en flaske vin eller to eller andre ting, og jeg har ofte gitt henne det hun vil ha. Men sist hun spurte, sa jeg nei. Men da gikk hun bare til Per og spurte. Han lånte henne en femhundrelapp, men det tok tre måneder før han fikk den tilbake etter å ha etterlyst den flere ganger.
Maken til frekkhet!
Ingrid bruker også Magnus, sønnen sin, for å oppnå det hun vil. Det klassiske er at vi står klare til å dra av gårde. Enten på tur med båten til Pers far, på stranden eller på besøk til noen.
Da kommer Ingrid med Magnus og spør vår lille Tobias om hva vi skal. Selvsagt svarer Tobias ærlig og forteller at vi skal ut og fiske med bestefar eller spise vafler hos noen venner. Og uten å spørre Per eller meg om det passer først, spør hun så Magnus om han har lyst til å være med.
Selvsagt vil han det! Da blir det vanskelig å si at det ikke passer, for Magnus blir så glad over å få bli med. Jeg ga henne et hint om dette en gang, men da sa hun bare at Magnus var da aldri til bry for noen. Hvor frekk kan en mamma få seg til å bli, også på vegne av sønnen sin? Hvilke signaler gir hun sitt eget barn når det er så lett å utnytte andre til enhver tid?
Andre ganger har Ingrid ringt både Per og meg på jobben og spurt om vi kan hente Magnus i barnehagen. Det kunne ha vært greit hvis han gikk i samme barnehage som Tobias, men det gjør han ikke.
Vi har begge sagt nei til det. Men ubehagelig er det jo hver gang hun spør. Hun har ikke bil og har flere ganger spurt om å få låne min. Det er like ekkelt å si nei hver gang, men jeg låner ikke bort en så stor og dyr ting.
Hverken Per eller jeg orker å forholde oss til alt dette lenger. Vi gleder oss til å ha hele huset for oss selv og kunne komme og gå uten at noen bryr seg. Jeg får inderlig håpe at Ingrid er et av unntakene når det gjelder leieboere, men hun har likevel fått oss til å tenke oss om før vi eventuelt leier ut igjen.
Vi foretrekker å ha litt dårligere råd og heller glede oss over å ha livet vårt for oss selv. For meg er det i alle fall verdt det.
