Charlotte var lenge den perfekte leieboer. Så startet problemene
I begynnelsen virket Charlotte som den perfekte leieboer. Men etter hvert begynte varsellampene å blinke.
Da min yngste datter flyttet, bestemte jeg meg for å leie ut hybelleiligheten i underetasjen. Leieinntektene ville bli et kjærkomment supplement til lønnen min som regnskapsfører.
Huset, som jeg hadde overtatt etter skilsmissen, krevde mye vedlikehold. Til neste sommer måtte jeg foreta en større reparasjon av taket, noe som sikkert ikke ville bli billig.
En hel helg gikk med til å vaske ned hybelen og male veggene. Noen fargerike pynteputer, telysholdere og planter frisket opp. Til slutt tok jeg bilder og la en annonse ut på Finn.no. Da jeg så bildene, ble jeg overrasket over hvor fint resultatet var.
Henvendelsene lot ikke vente på seg. Alle slags mennesker i ulike familiesituasjoner ønsket å leie hybelen. De fleste var uaktuelle, siden hybelen ikke egnet seg for mer enn én person. Flere middelaldrende, skilte menn var interessert, men tanken på en mulig innpåsliten beiler i kjelleren var ikke fristende. Nei, det beste ville være å få en kvinnelig leieboer.
Så dumpet det inn en mail fra en enslig kvinne. Charlotte var på min egen alder, og hun skrev at hun var på flyttefot og gjerne ville bo i litt landlige omgivelser. Jeg sendte straks svar og sa at hun kunne komme og se på hybelen. Den flotte, høyreiste kvinnen som sto utenfor døren min, hadde noe kjent over seg, men det tok meg noen sekunder å gjenkjenne henne.
– Charlotte? utbrøt jeg.
Charlotte og jeg var fra samme sted og hadde gått tre år på gymnaset sammen. Vi hadde ikke vært i samme omgangskrets i skoletiden, men vi hadde vært på mange felles fester.
– Tone? spurte hun, og jeg forklarte at jeg hadde beholdt min eksmanns etternavn etter skilsmissen.
– Hybelen er akkurat det jeg er ute etter, utbrøt Charlotte etter at vi var kommet inn.
Jeg ble litt beklemt, jeg hadde jo ikke bestemt meg for hvem jeg ville leie ut til ennå, men det at vi var gamle bekjente, gjorde det vanskelig å si nei til henne. Charlotte fortalte at hun trengte et sted å bo ganske raskt, og hun ønsket å bo her i området siden hun hadde en venn her. Jeg hørte meg selv si at hun kunne flytte inn så raskt hun ønsket, hybelen sto jo tom.
Tvilen jeg kjente, undertrykte jeg. Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor det hastet slik med å flytte. Ti minutter senere skrev vi under leiekontrakten. Depositumet jeg ønsket, kunne Charlotte dessverre ikke betale akkurat nå, og jeg gikk med på at vi kunne se bort fra det.
Uten penger
I starten var Charlotte den ideelle leieboer. Hun kom flyttende med lite bagasje. Jeg grep meg i å lure på hvorfor en kvinne på snart 50 år ikke hadde flere eiendeler, men igjen ville jeg ikke spørre. Charlotte gikk tidlig på jobb om morgenen, og var ofte ute om kveldene. Jeg antok at hun var ute med vennen hun hadde fortalt om.
Jeg var fornøyd med valget av leietager. Charlotte var overhodet ikke til bry, vi så hverandre bare en sjelden gang i forbifarten. En dag bestemte jeg meg for å ha hjemmekontor, siden jeg brygget på en forkjølelse. Jeg kunne ikke unngå å høre at Charlotte også var hjemme, og at hun sto opp i 11-tiden. Vi støtte på hverandre da jeg var ute etter posten.
– Er du også syk? spurte jeg, men Charlotte ristet på hodet og fortalte at hun for tiden var uten arbeid.
Jeg ble nysgjerrig og ba henne inn på kjøkkenet til en kopp kaffe. Der forklarte hun at hun var blitt trakassert på jobben, og til slutt hadde valgt å slutte.
– Har du noen ny jobb å gå til, spurte jeg.
Hun ristet på hodet, men la til at det var mye å søke på. Charlotte virket optimistisk med tanke på å få ny jobb, men ukene gikk uten at det skjedde noe. Neste måned la jeg merke til at leieinntektene uteble fra kontoen min. Jeg kvidde meg for å purre, og Charlotte kom meg i forkjøpet.
– Jeg er kommet i en midlertidig pengekrise, sa hun en kveld hun kom oppom meg.
– Håper det går greit for deg at jeg får en utsettelse på leien.
Jeg kunne ikke annet enn å si ja, men spurte hvordan det gikk med jobbsøkingen. Charlotte forsikret meg om at hun hadde mye på gang. Samtidig merket jeg at hun også sluttet å gå ut på kveldene. Da jeg spurte hvordan det sto til med kjærligheten, trakk hun på skuldrene.
– Han var ikke noe å samle på, sa hun likegyldig.
Etter dette begynte Charlotte stadig oftere å komme opp til meg om kveldene. Det flotte ved henne var borte, nå virket hun forkommen. I gymnastiden hadde hun vært en av de peneste jentene på skolen, og hun hadde gått for de kjekkeste guttene med mest penger. Slik virket det som om det hadde fortsatt.
Charlotte fortalte at det hadde vært mange menn i livet hennes. Hun hadde flyttet mye, alltid fordi hun møtte en ny mann. Men ingen av forholdene hadde vart, og dermed bar det videre til et nytt sted og en ny mann. Siden hun aldri ble lenge på ett sted, hadde hun heller ikke opparbeidet seg noen stabil arbeidserfaring, i stedet hadde hun livnært seg med tilfeldige strøjobber og vikariater.
Med gru gikk det opp for meg at jeg nå var Charlottes eneste faste holdepunkt. Ut fra det hun fortalte, kom det frem et klart mønster. Charlotte hadde aldri stått på egne ben i sitt voksne liv, hun hadde gått etter menn som kunne forsørge henne. Jobbene hun tok, var hun tydeligvis ikke i stand til å holde på. Uten inntekt og alene i verden satt hun nå i hybelleiligheten min.
Heller ikke neste måned betalte Charlotte leie. Nesten daglig kom hun opp, som regel fordi hun søkte selskap, men oftere og oftere ville hun også låne noe. En dag manglet hun egg, en annen brød. Og noen ganger ba hun om å få låne et par hundrelapper. Hun stakk gjerne oppom i middagstiden og sa alltid gledestrålende ja når jeg spurte om hun ville spise hos meg.
Hva skulle jeg gjøre?
Jeg begynte å bli alvorlig bekymret for hvordan dette skulle gå. Så lenge Charlotte ikke hadde jobb, var det lite sannsynlig at hun ville klare å betale leien. Selv tok hun ikke dette så alvorlig. Kanskje tenkte hun at jeg ville slå en strek over hele leien hvis vi ble venninner?
Det økonomiske var én ting, takreparasjonen skulle snart utføres, og jeg trengte pengene. Like ille var det at Charlotte var en tidstyv. Nå var hun oppom nesten daglig. Hun ble mer og mer husvarm og forsynte seg selv fra kjøleskapet, noe som irriterte meg.
– Dette skal du ikke finne deg i!
Datteren min, som var hjemme på besøk, ble fortørnet da jeg fortalte henne hvordan leieforholdet hadde utviklet seg.
– Nå går du ned og sier henne opp øyeblikkelig hvis hun ikke betaler det hun skylder deg. Du har ingen plikt til å forsørge henne.
Selv om jeg var hjertens enig, var det ikke enkelt. Samvittigheten min svartnet ved tanken på å kaste ut Charlotte. I flere dager gikk jeg og kvidde meg for den konfrontasjonen jeg visste måtte komme. Men noen dager senere banket en opprømt Charlotte på døren.
– Jeg har truffet en mann på nettet, og vi matcher hverandre perfekt. Han har alt: Penger, sjarm og intelligens. Jeg har tenkt å flytte dit, sa Charlotte opprømt og beklaget så mye at hun derfor kom for å si opp leieforholdet.
Lettelsen over at Charlotte flyttet frivillig, var enorm. Forholdet til den nye mannen vil sikkert bli like flyktig som alle de tidligere. Noe i meg sier at jeg burde tatt bedre vare på henne, men jeg tror ikke det var mulig. Mennesker som Charlotte vil alltid gå sine egne veier, jeg håper bare at hun en dag finner et sted hvor hun kan slå seg til ro.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
